Storartet kunstner-roman med magiske undertoner

I sedvanlig slentrende stil har Murakami skapt et troverdig portrett av bevegelsen som løfter en kunstner opp fra det talentfulle til det geniale.

På sitt beste: Haruki Murakami kan være blant verdens beste, men også blant verdens mest irriterende forfattere. I sin siste roman er han på sitt beste.  Foto: Murdo MacLeod, Photograph: Murdo MacLeod

Saken oppdateres.

Haruki Murakami er blant mine litterære helter som har begeistret meg mest, og skuffet meg dypest.

Fra den enestående og foruroligende «Hardkokt eventyrland» (2001) til rivekåken «Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår» har han liret av seg alle nyansene som måtte finnes mellom det geniale og det virkelig totalt amatørmessige.

Fremdeles møter jeg hver ny utgivelse med foruroliget forventning. Denne gangen blir forventningen innfridd.

«Drapet på Kommandanten. Bok 1» er en kunstnerroman. Vi kan altså vente oss en «Bok 2», så denne anmeldelsen baserer seg på et ikke avsluttet verk.

LES OGSÅ: Formidabel formidling fra Mikael Niemi



Vi møter en portrettmaler, men får ikke vite hans navn. Til gjengjeld har alle omkring ham meningsbærende navn. Slik gestalter forfatteren - igjen - en karakter som velger å stå utenfor, eller ikke makter å henge med i, det dynamiske samfunnslivet som det japanske, og etter hvert, vårt eget, er.

 

I løpet av bokas første sider blir han skilt fra sin kone gjennom seks år. Med det marginaliseres han ytterligere. Dette er en mann som sjelden virker drevet av noen indre kraft. Begivenhetene kommer til ham. Han blir en katalysator for dagligdagse og merkelige hendelser. Slik føyer han seg inn i en lang rekke av lett gjenkjennelige, men paradoksalt nok, anonyme murakami-karakterer.

LES OGSÅ: Slik blir bokvåren 2019

LES OGSÅ: Rus strippet for fest og staffasje

LES OGSÅ: Krig er generalprøve på helvete



Som nyskilt leier han et hus beliggende utenfor folkeskikken, langt oppe i fjellene et sted. Den tidligere eieren var en berømt maler. På loftet finner vår helt et maleri som har vært unntatt offentligheten. Det heter «Drapet på kommandanten», og med dette pakket ut av gråpapiret det har tilbrakt den siste generasjonen i, begynner snodige ting å skje. Et velkjent, og for mange, kjært, murakamiunivers, altså.

LES OGSÅ: Ikke venstrehåndsarbeid fra Nesser

LES OGSÅ: Litt skuffende fra Island

LES OGSÅ: Ingen mangel på ondskap i Østerdalen

Haruki Murakami har ikke alltid lyktes i å la sine ensomme, navnløse helter (de fleste i trettiåra) gli ubesværet inn og ut av tilværelsens dimensjoner, men nå er forfatteren like forløst som portrettmaleren.

LES OGSÅ: Vakkert og rystende fra dødsriket

LES OGSÅ: Veldig trist og ordentlig morsomt

LES OGSÅ: Strålende debut



Under innflytelse av «Drapet på kommandanten», forløses nemlig også den kunstneren i ham som så langt i livet bare har ligget der som et potensial. Reisen inn i bevegelsen - fra venstrehåndsjobben for det daglige brød, til det å skape noe som er større, viktigere, og som sier noe mer om verden og modellen, enn det konkret avbildede - er i seg selv en reise inn i kunstens magiske verden.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR

På forsiden nå