Sommeren vi aldri glemmer

Trøndelag flommet over av kulturelle høydepunkt i sommer. Synd at det ikke dryppet mer på resten av landet.

- Men vi kan ikke klage. Ikke etter en sånn sommer og slike kulturuker. Det er bare det at resten av landet hadde hatt godt av dette de også, skriver Stian Wallum.  Foto: Karl Gundersen

Saken oppdateres.

Da sommerferien var over 21. juli, startet fire av de mest innholdsrike ukene i mitt yrkesliv. Sliten, og etter forholdene ganske lykkelig, ser jeg tilbake på en festivalsommer med spesielt mye mening.

Alle de store kulturarrangementene stod stablet og ventet på sitt publikum og på oss som skriver, filmer og fotograferer. «Elden» på Røros, «Spelet om Heilag Olav» og Olavsdagene. Tungvekterne som gjør Trøndelag til kulturelt senter rundt Olsok-helga. Planleggingen opptok all energi: hvem anmelder, hvem lager web-tv-innslagene, hvem kan jobbe i helga? Midt oppe i dette kom trusselen om terror. Politiet bevæpnet seg, grenseovergangene ble voktet og flyplassene kontrollert.

Noe forferdelig kunne skje her. Igjen!

Tankene gikk til juliukene i 2011. Sommervikarene dominerte nå som da rundt om på mediehuset, og de av oss med sjefsroller måtte omorganiseres. Igjen måtte noen sette seg inn i ekstremisme, terroreksperter måtte ringes. Ståle på økonomi og Morten på kultur jobbet sammen for å finne bakgrunnsstoff om IS og syriafarere. I fire-fem dager var det unntakstilstand i Nyhets-Norge. Heldigvis ble det bare med frykten denne sommeren.

For oss i Norge, i alle fall...

I Trondheim måtte det jødiske museet stenge og Nidarosdomen høynet sikkerhetsnivået. Åpningen av Olavsfestdagene skjedde under strengt oppsyn av bevæpnet politi.

Som i 2011 ble innholdet i kultursommeren enda litt viktigere enn vanlig.

«Elden», Olsokdagene og Olavsfestdagene ble arrangert mens det ennå var uklart om vi måtte oppleve terrorangrepet på norsk jord. Det preget publikum, arrangører og anmelderne. Det er gledelig at de store kulturinstitusjonene taklet det nye blikket - det ny-nye alvoret - som trusselen kastet over opplevelsene. «At gode naboer dreper hverandre og at uskyldige mennesker lider i en meningsløs krig har dessverre ikke bare en historisk dimensjon», skrev Adresseavisens anmelder om «Elden» i år.

Syria-krigen og Gaza-tragedien kom nærmere når vi (nesten) ble viklet inn i den gjennom PSTs informasjon om syriafarere på vei mot Norge for å gjennomføre terrorangrep. Forestillingen på Slegghaugan traff ekstra hardt i år. Sikkert fordi blaserthetens teflonhinne var skrapet bort av livsrealiteter på bakken i Midt-Østen og av slumrende angst i bakhodet til oss med terrortrusselen bare på besøk.

Olsokdagene på Stiklestad hadde Jonas Gahr Støre som olsokprofil i 2011. Vi husker alle de scenene som utspant seg og det alvor og verdighet utenriksminister Støre ga olsokprofil-rollen. Børge Brende som årets profil kunne umiddelbart virke litt tørr og kjedelig. Men med terror som en overhengende trussel og eskalering på Gaza-stripen, ble utenriksministeren nesten skummelt aktuell. Hans foredrag, intervjuer og oppdrag på Stiklestad ble fulgt av et rekordstort publikum og fikk stor medieinteresse, i alle fall her i Trøndelag. Bevæpnet politi passet på da Brende holdt åpningstalen før premieren på Spelet.

– Når vår trygghet utfordres som nå, står vi samlet om grunnleggende verdier som frihet og toleranse. Det gjør oss sterke. I 1030 ble det kjempet med spyd og sverd. Skal vi vinne slaget om fremtiden, må det være våre verdier som er våre viktigste våpen, sa Brende.

Så startet nattforestillingen - Thalia dro til side sitt sceneteppe og lot tusen år forsvinne. «Vi skal vinne!», sverdkamp og hestegallopp. Men også tro, tvil og kjærlighet. I 2011 mente vår anmelder at det ga henne kulturelt ubehag å se blandingen av Olav-dyrking og sverdkamp kun noen dager etter terroristens herjinger på Utøya.

Årets spel ga ikke slike assosiasjoner for min del. Sikkert fordi ånden fra Olsokdagenes program setter Spelet i perspektiv. At Olsokdagene har en udogmatisk og undrende verdiprofil og at talerstolen Stiklestad brukes til å debattere identitet, religion, historie og humanisme, øker verdien - også på det kunstneriske programmet. Slik blir vi beriket og tankefull istedet for blendet og patriotisk.

Samtidig skjedde det store ting også i Trondheim.

I «Samtale i Domen» søndag 27. juli skulle TV2-reporter Fredrik Græsvik, den syriske pianisten Malek Jandali og fredsarbeideren Petter Skauen samtale om blant annet rettferdighet. Igjen framsto bookingen nærmest skummelt god. Græsvik kom i søkelyset så til de grader i sommer som TV2s reporter i Gaza.

Han nektet å la objektiviteten stå i veien for humanismen og skapte dermed både mediedebatt og sensasjonsoverskrifter. At terrortrusselen kom fra Syria, ga ekstra interesse rundt Jandalis erfaringer og betraktninger. I et intervju i Adresseavisen satte han tingene i perspektiv:

– I Syria er det 22. juli hver dag, og det er ikke på nyhetene engang.

I Nidarosdomen fikk også syrerens ord publikum til å lodde dypt i seg selv. Pianisten fortalte en kort historie om en 4-åring hardt skadd på et operasjonsbord i Syria som sier til legen:

«Jeg skal fortelle Gud alt sammen».

...

Som deltaker og journalist var dette store dager. Det viktige gikk hånd i hånd med det fine. Ungdomsheltene Motorpsycho spilte i Domen, mens lyskunstner Pekka Stokke spilte med Domen. De nyskrevne tekstene var samfunnskritiske med klar brodd mot overflodssamfunnet og egosentrismen. Konserten hadde fått navnet «Konsert for folk flest», men ble kanskje mer om folk flest enn for folk flest. Likevel føltes den både humoristisk og relevant. En bragd å få til det i rockspråket.

Morsomt var det også at byens mest profilerte politiker var på plass med sin minst like profilerte nye kjæreste. Serverne gikk varm da adressa.no presenterte bilde av de nyforelskede i Domen. Det var en blanding av tabloid fryd og mild skam på avdelingen. Diskusjonene munnet ut i «den saken MÅ vi jo bare ha». Noen ganger er det bare sånn.

Sola stekte konstant.

Nesten i heiteste laget.

Olavsfestdagene fikk nemlig en litt tung start med lite folk på Ylvis og færre folk enn ventet på aktivitetene rundt Nidarosdomen. Terrorfaren var en av forklaringene. For godt vær (!) var den andre.

Men det løsnet skikkelig etter hvert, særlig gjennom smart bruk av Nidarosdomen og Vår Frue kirke som arena for kunst og debatt.

Og helt til slutt var det nesten så byen brast av stolthet av «Trondheimsnatt», Åge og Sambandets nesten tre timers lange festaften i Borggården. Mellom festslagere og ballader var det et statement som sto igjen: Introduksjonen av sangen «Va det du Jesus»: «Når man dræp unga i Gaza. Det her e sangen om akkurat det».

Sosiale og regionale medier flommet over av stolte utsagn etter den konserten. Kulturopplevelsene hadde berørt - som Olavsfestdagene sier det.

Etter to helger som nærmest sto igjen som i en drøm kom et nytt kjempearrangement.

Rockheim Hall of Fame var større enn noen gang. Større tv-show. Flere rockestjerner og med en trøndersk rockekaramell av det virkelig smakfulle slaget: DumDum Boys forsterket med Motorpsycho-Bent som spilte «Hei ny dag» for Øystein Dolmen og Fredrik Lorentzen i Clarion-hallen. Det var både tøft og rørende.

På nachspielet, oppe i skybaren med utsikt over hele byen, sang Bettan og Hanne Krogh «La det svinge», mens Lars Lillo Stenberg og Ulf Risnes bondet i baren. Halve Rocke-Norge sto forresten i den baren.

Og så kom Pstereo.

- For en sommer!

For en sommer.

Det sier alle trønderne etter denne sommeren.

Synd at nesten alt dette, store og små historier med nyhetsrelevans, knyttet til verden, identitet og historie, så og si kun ble formidlet gjennom lokale og regionale medier til trønderske lesere, lyttere og seere. De store riksdekkende avisene og riksdekkende tv var i svært liten grad interessert i det som skjedde her. Det forteller om redaksjoner i nedbemanning og innsparing.

– I den spesielle situasjonen med terrortrusselen akkurat rundt åpningshelgen, overrasker det meg at ikke flere så åpningen av Olavsfestdagene som den sterke symbolmarkeringen den var, uttalte eks-redaktør og eks-statssekretær Knut Olav Åmås i den årlige Adressa-saken om manglende nasjonal dekning av Olavsfestdagene.

Men vi kan ikke klage. Ikke etter en sånn sommer og slike kulturuker.

Det er bare det at resten av landet hadde hatt godt av dette de også.

Det er bare det.

Stian Wallum er kulturredaktør i Adresseavisen. 

Stian Wallum er kulturredaktør i Adresseavisen. 

På forsiden nå