Stiklestad: Marit Moum Aune kaller blant annet spelene på Røros og Stiklestad for drømmefabrikker hvor unge mennesker kanskje for første gang i livet står på en scene og får panegyriske tilbakemeldinger.
Spelet kan bli gjendiktet på trøndersk
Da er veien kort til ønsket om å bli skuespiller, mens veien etterpå kan bli lang, kronglete og ende i dyp skuffelse.
– Vi lever i et skrytesamfunn der foreldre og ledere går foran og hausser opp de unge håpefulle. Men vi skal være forsiktige. Det som venter de fleste er knusende skuffelser. Vi må være edruelige nok til ikke å love bort en teaterkarriere.
Må være ydmyk
Marit Moum Aune har takket for seg på Stiklestad etter fire år som regissør. Hun er for tiden en av de mest ettertraktede regissørene her til lands og står bak prisbelønte oppsettinger ved de viktigste kunstinstitusjonene i Norge. Det var en rådgiver ved Katta i Trondheim som anbefalte henne å begynne på Romerike folkehøyskole, en skole som har fostret mange norske teaterarbeidere opp gjennom tidene.
– For min del handlet det om å få fred til å gjøre det jeg ville. Jeg følte mye på sjenansen og ydmykheten jeg tror er viktig for å komme videre. Opphaussingen og en uendelig tirade med skryt tar bort noe av denne varheten, mener Aune.
– Er jeg god nok, er et godt spørsmål å stille seg selv. Hvis det er andre som hele tiden sier dette så mister man en viktig bit. Det må ikke være andres ambisjoner som avgjør om en skal bli skuespiller eller kunstner.
– Skryter ikke høylytt
Marit Moum Aune har sett flere talenter både i bakken på Stiklestad og slagghaugan på Røros. Men hun tør ikke lenger skryte av de unge foran alle andre under øvinger og etter forestillinger.
– Jeg får jo en enorm begeistring for all den flotte ungdommen som deltar i spelene og som virkelig vil bruke mange uker av sommeren på dette. Men så ser jeg hvor lett det er å skape forventninger. Derfor har jeg sluttet med å skryte høylytt av talentene. Etter hvert har jeg tenkt over hva dette innebærer og har blitt mer restriktiv i hva jeg sier og uttrykker. Når noen er virkelig gode blir jeg heller mer avansert i kommentarene. Jeg tar dem på alvor. Jeg må selvsagt også være litt positiv, men jeg vil ikke si at den og den må bli kunstner.
Foreldre er ikke objektive
Marit Moum Aune mener foreldrene er de verste til å skape falske forventninger.
– Foreldre er ikke objektive, og går etter min mening altfor langt når de gir tilbakemeldinger. Det er ikke måte på hva de mener om det de har sett av poden.
Moum Aune mener Verdal kan sammenlignes med Island når det gjelder tettheten av talenter: –Verdal er et lite Island. Bygda med 14 000 innbyggere har fostret et titalls profesjonelle skuespillere, noe som er langt over snittet sammenlignet med Trondheim og andre byer. Det er sikkert over hundre som har prøvd seg, men det er prisen man må betale.
Massiv arbeidsledighet
Moum Aune er helt sikker på at mange som ikke lykkes får et fint liv.
– Vi utdanner jo en masse kulturarbeidere, men de færreste får et liv i rampelyset. Og vi trenger ikke love dem en fremtid i norsk showbiz, sier Moum Aune, som er bekymret for alle skuespillerne som utdannes i dag.
– Vi vil få en massiv arbeidsledighet. Alle som vil bli skuespillere må regne med at de ikke har jobb etter endt utdannelse.
– Skal utdanne for mange
– Men de står ikke tomhendte. Nå har de en bachelor som de kan bygge videre på. Det er dessuten bra at vi har flere teaterutdanninger i Norge. Innen kunst skal man utdanne for mange, slik at man kan velge blant de beste. Men det er selvsagt slitsomt for ungdommen, sier Moum Aune, og legger til at det ikke må være skambelagt å ikke ha jobb.
– England er det mange som jobber ved siden av skuespilleryrket. Det er det også stadig flere som gjør her til lands. Det er virkeligheten, mener hun.
Prøvd ut mange
Marit Moum Aune har skiftet ut amatørskuespillere hvert eneste år mens hun har hatt regien siden 2012.
– Jeg har sluppet til mange for å spre dette litt, og flere har nok vært åpenbare talenter. Men det er dårlig gjort av meg, med den tyngden jeg har, å gå bort og si at du må bli skuespiller. Vi trenger ikke bære ved til bålet. Vil man dette så trenger man ikke så mye opphaussing. De virkelig store talentene vet selv hva de kan og hva de står for.