Kristin Asbjørnsen beviste enda en gang at hun er en vokalist av de sjeldne da hun sto i spissen for jazzfestivalens åpningskonsert i går kveld. Men hun hadde sterk konkurranse. Ni menn fra Sør-Afrika sang like vakkert.
Kanskje er det feil å bruke et ord som «konkurranse». Det vi opplevde var heller et samarbeid, mellom to helt ulike verdensdeler som likevel kan kommunisere gjennom musikk.
Kristin Asbjørnsen har de siste årene spesialisert seg på afroamerikanske spirituals, sanger som oppsto blant slavene i USAs sørstater og som uttrykker en sterk frihetstrang.
Ladysmith Black Mambazo er ei vokalgruppe som ble etablert i Sør-Afrika for over femti år siden, i det rasistiske apartheidregimets tid. Koblingen mellom Asbjørnsen og hennes sørafrikanske kolleger er derfor innlysende.
Etter at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik hadde innledet begivenheten med å fortelle om sitt møte med Nelson Mandela tidlig på 90-tallet, fikk vi høre en serie sterke sanger med en vokal velklang av en annen verden.
Ladysmith Black Mambazo, som har en helt annen besetning i dag enn da ensemblet startet, sang «Long Way To Freedom» så det ljomet i Bjørnsonhuset.
Deretter overtok Asbjørnsen med sine sterke versjoner av et låtmateriale hun i sin tid arvet av Ruth Reese. Hun kan dette materialet ut og inn og lever seg inn i sangene som om hun selv var bomullsplukker i Alabama.
Hun hadde dessuten med seg et glimrende band der bassist Gjermund Silset og trommeslager Rune Arnesen utgjorde en bunnsolid grunnstamme.
Konserten besto både av fellesnummer der alle var på scenen samtidig, og av separate avdelinger. Dramaturgien kunne kanskje vært mer gjennomtenkt. Asbjørnsen og Ladysmith Black Mambazo kunne etter min smak ha øvd inn flere fellesnummer.
Men det er bare en bitte liten innvending etter en konsert der sanger som handler om liv og død, ble framført slik at de angår også oss som lever i et av verdens mest bekymringsløse land.Sterke sanger om frihet
