I morgen klatrer landslagssjef Vidar Løfshus opp monsterbakken i Val di Fiemme for å stå parat når Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug når toppen av stupbratte Alpe Cermis.
- Tøffe menn gråter, sier Vidar Løfshus, den gamle gruveslampen fra Løkken. Der var farmora tjenestepike i direktørboligen, farfaren jobbet som bilmekaniker, og selv om Vidar aldri var nedi gruva i egen person, har han historien i blodet.
Røttene, tilhørigheten. Minnene, vennene. Natur, barndom, skole, lek. Forelskelse og ungdommelig svik. Alle slike oppvekstminner som du får god tid til å spille av på netthinnen når du ligger kreftsyk på et sykehus femti mil unna, i hovedstaden, og fortsatt lurer på hva det var som traff deg midt i panna den kvelden du la av gårde innover i Nordmarka og plutselig møtte veggen.
Du, den udødelige.
Nå, redd for å dø.
Vidar Løfshus var på rutinesjekk på kreftavdelingen for noen uker siden og fikk en ny bekreftelse på at han fortsatt er frisk etter endetarmskreften.
- Jeg har følt meg trygg ganske lenge nå. Operasjonen skjedde i 2008, men de sier at man først etter fem år kan erklæres frisk. Nå er det gått ytterligere to år.
Tøffe menn gråter, altså, men aldri om Vidar Løfshus vil felle en tåre på toppen av monsterbakken i morgen. Han er blitt mer emosjonell og reagerer på så lite, synes han, men ikke over at norske langrennsløpere vinner skirenn helt rituelt.
Vidar Løfshus har måttet lære seg å leve med utlagt tarm og pose på magen.
- At du ikke kan sitte på dass lenger ... Det tar jo litt tid før man forstår konsekvensen av noe sånt, av å leve med stomi.
Et møte i Torino
Vidar Løfshus var en slik løper som det fins hundre av i hvert årskull i Norge: På randen til å bli noe stort, men marginalt dårligere enn de aller, aller beste. Han var på Team Postgiro-laget til Oddvar Brå, helt i vannskorpen under landslagsløperne. Etter mye sykdom og skader valgte han å hoppe av som 25-åring for heller å prioritere utdanning. Vidar Løfshus rakk å ta et mellomfag i internasjonal politikk på Dragvoll, før han reiste til USA for å studere videre. I Colorado ble han frontfigur på universitetets langrennslag, men dro hjem etter bare ett år fordi hans daværende kjæreste lokket med sanseløse Tromsø.
- Livet har vært preget av litt tilfeldigheter hele veien, og jeg har bestandig handlet ganske impulsivt.
- Men jeg har alltid hatt det ene beinet støtt plantet i langrennssporten, sier han.
Mens han utdannet seg til siviløkonom i Nord-Norge, trente han ulike kretslag i Tromsø og Bodø, dit han etter hvert flyttet. I 2002 ble han kontaktet av det amerikanske skiforbundet som ville ha ham over som landslagstrener.
- Det var vel der snøballen begynte å rulle for alvor, tenker jeg.
Vidar Løfshus utviklet løpere som Kikkan Randall, Chris Freeman og Andy Newell, som skaffet USA nasjonens første pallplassering i et verdenscuprenn siden pioneren Bill Kochs dager, og på dette viset gjorde Løfshus seg attraktiv som en fremtidig landslagstrener i Norge.
Det aller viktigste møtet skjedde likevel i en av opptaksbussene til NRK i Torino i 2006, under vinter-OL. Der var Vidar Løfshus støtt og stadig innom for å lire av seg noe strengt langrennsfaglig under de hyppige direktesendingene, men stadig oftere ble han observert i NRK-området også utenom sendetid.
- Det var slik Anja og jeg møttes, ja. Rent profesjonelt. Til å begynne med. Hun var produk-sjonsleder.
Utpå våren var jobben i USA avsluttet og Vidar dro hjem - for ganske kjapt å bli innrullert som en av flere trenere på landslaget.
Og nesten like raskt hos Anja Skaug i Vestby.
Grønne vintre
- Hundre reisedøgn i året. Det er ille nok, men heller ikke verre enn akkurat «ille». Løperne og trenerne har dobbelt så mange døgn borte, og i sesonger med OL og VM tipper det som oftest over to hundre døgn på reise.
Det er seks dager igjen til jul, og vi er på vei ut fra Vidar Løfshus' avlukke i skiforbundets lokaler på Ullevål. Han skal kjøpe et par gaver han ennå ikke har rukket og deretter kaste seg ut på Ringveien østover mot Vestby i rushtrafikken. I løpet av dagen har han fått detaljerte rapporter fra Trond Nysted og Tor Arne Hetland, de to landslagstrenerne, og han har konferert justeringer i treningsmengden med to av løperne på jentelaget. Et par sportsjournalister har konfrontert ham med resultatlistene så langt i sesongen og hva den norske dominansen på sikt vil ha å si for langrennssporten. Dette er bare en forsmak på hva som skal komme når Tour de Ski begynner, blant stadig mer uinteresserte tyskere, sveitsere og italienere.
- Det blir jo litt rart å måtte forsvare seg mot gode norske prestasjoner hele tiden, sukker Løfshus.
- Treneren til Bayern München eller Barcelona behøver heller ikke stå skolerett og si at - joda, kanskje vi skal senke oss noen hakk, slik at de andre kan bli bedre.
Men Vidar Løfshus er bekymret. Det er de store fjernsynsnasjonene som styrer butikken, og akkurat nå gir folk i Mellom-Europa blaffen i langrenn. I Tyskland er bobsleigh denne vinteren blitt en større tv-idrett enn langrenn, som allerede er liten sammenlignet med alpint, hopp og skiskyting.
- Sett i et historisk perspektiv vil andre nasjoner komme til å utfordre oss mer enn de gjør i dag. Jeg vet ikke når det skjer, men jeg er ganske sikker på at vi får mer konkurranse etter hvert.
Skulle andre nasjoner ha lyst til å kikke oss i kortene, står Vidar Løfshus klar til å ta imot hvem som helst som måtte banke på døra hans
- Hvis det for eksempel ringer på en russer en dag og spør om å få se treningsdagboken til en av våre løpere, vil det vært fritt frem. Vi praktiserer den åpne dørs politikk og har ingen hemmeligheter.
I tillegg tror Vidar Løfshus at andre skinasjoner kommer til å ordne litt konkurranse for både Martin Johnsrud Sundby, Therese Johaug og de 10-15 andre norske løperne i tiden som kommer.
Men været, like mye som sviktende seertall utenfor Norge, gjør Vidar Løfshus betenkt.
- Klimaendringene er det store spøkelset. Én ting er snøfattige vintre i Norge, for her oppe i Skandinavia skal vi nok alltids greie oss en stund. Jeg er mer bekymret for de delene av Sentral-Europa som tradisjonelt har hatt mye snø og stabil rekruttering i årevis, men som nå opplever at grønne vintre snarere er regelen enn unntaket.
Badet i snø
I sportsbutikken på Ullevaal stadion har de denne formiddagen solgt flere sykler enn langrennsski, og Vidar Løfshus merker selv at det ikke bare er å kaste seg ut i vinterprakten på Vestby heller. Men Oskar på fire er allerede en dreven skiløper, tross alt, og Hedda, som er to, har fått sitt første skipar.
- Jeg er hjemme så sjelden i vinterhalvåret at dagene nesten kan regnes på ei hånd, og for å være sikre på å få snø under beina, kjører vi gjerne til Gaustablikk, der vi har en leilighet, eller til mamma og pappas hytte i Gudbrandsdalen.
Vidar Løfshus' egen barndom var badet i snørike skihelger.
- Det var tur hver lørdag og søndag. Vi hadde hytte i Resdalen og dro dit nesten hver helg. Der tråkket jeg og broren min opp ei løype med miniski og arrangerte konkurranser, der jeg etterpå skrev inn fiktive resultatlister med navnene på dem vi hadde latt som vi var. Det var Brå, Formo, Mikkelsplass, svensker, finner, russere. Det var litt av noen renn som ble gjennomført, skal jeg love deg.
Slik lekte Vidar Løfshus seg gradvis til å bli en langrennsløper som en dag sto der og banket på døren til det aller helligste: landslaget.
Uten å bli sluppet inn.
- Målt i CO-opptak, isolert sett, kunne sikkert jeg også blitt verdensmester. Men det er så mye annet som skal passe inn for at alt skal klaffe. Jeg var ikke der. Langt derifra.
Smertenes konge
Petter Northug er der. Marit Bjørgen, Therese Johaug. Martin Johnsrud Sundby. Grensesprengerne.
- Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang var jo der, Oddvar Brå også. Utøverne som torde å pushe grensene, som var villige til å gå på noen ganske drøye smeller, som de lærte av, det er de som lykkes. Rent fysiologisk er ikke Martin det største talentet i sin generasjon, men han har en ekstrem evne til å fange opp teknikk og til å tåle enorme treningsmengder. Ingen har trent så mye som Martin Johnsrud Sundby siden Oddvar Brås dager.
- Hvor mye mer tåler toppidrettsutøveren?
- Det er ikke sikkert at noen vil komme til å tåle så mye mer trening enn det våre toppløpere utsetter seg for nå. Det er ikke sikkert det blir malen heller i fremtiden eller at det er ønskelig. Vi balanserer på et punkt der videreutvikling ikke nødvendig kan eller skal måles i treningsmengden.
Vidar Løfshus snakker mye om smerten ved å være langrennsløper, av hele tiden å gå ned i kjelleren for å hente de siste reservene, av lange treningsturer der utmattelse bare er fornavnet når økten endelig tar slutt.
Flere av Vidar Løfshus' kolleger forstår hvorfor han aldri fanget opp signalene fra kroppen tidsnok til å skjønne at den ropte «fare» - og ikke «mer».
- I ettertid husker jeg at jeg hadde en del smerter som ikke skulle vært der, men der og da ble ubehaget skrevet på kontoen for noe man måtte tåle, om man var med på leken. Tøff i trynet. Det var litt sånn.
Brutal stopp
Han brukte å knyte på seg joggeskoene og dra til skogs, uten tanke på om han skulle være ute i én, to eller fire timer. Men denne vårkvelden i 2008, et sted ved Grefsenkollen i Oslo, sa det stopp etter bare ti minutter. Det var, for å si det forsiktig, ganske uvanlig.
- Jeg hadde en stund hatt mistanke om at jeg hadde hemoroider, men fastlegen sendte meg til videre undersøkelse, og så viste det seg at jeg hadde endetarmkreft av det mest hissige slaget. Å få den beskjeden var som å bli slått ned på åpen gate.
- Jeg hadde merket noen symptomer allerede to år før dette, men det var signaler jeg bare ignorerte. Vi menn er antagelig mye dårligere enn kvinner til å gå til legen når vi mistenker at noe er galt, og plutselig kan det være for sent. I en ideell verden skulle jeg ønsket at vi ble innkalt til en slags EU-kontroll av kroppen, sånn som vi har på bilene våre, for å få avdekket alvorlige sykdommer, sier Vidar Løfshus.
Men så lenge det er viktigere å få sjekket rustskadene og bremseklossene på en tolv år gammel Toyota enn cellene til en tidlig-70-modell fra Løkken, velger Vidar Løfshus å bruke megafonen til sine brødre.
- Gå til legen straks du er i tvil, ellers kan det være for sent. Kan jeg, og andre som har vært gjennom det samme som meg, bidra til å redde ett liv, har vi oppnådd masse.
Han ble operert på sommeren og satt under cellegift- og strålebehandling tvert. Samtidig forbannet han seg på å komme i form igjen så fort som mulig.
- Jeg bodde fire kilometer fra sykehuset og syklet til og fra strålebehandlingene. Jeg sto midt i kreftkampen og hadde forbannet meg på at ingen skulle ta meg.
- På slutten, da rævva nesten var svidd av, sto jeg på sykkelen og tråkket hjem til Torshov, der jeg bodde.
- Tøff i trynet?
- Altfor tøff i trynet. Og derfor gikk jeg også på en smell psykisk og var ganske langt nede en stund, men jeg ble lappet sammen av kreftforeningens psykologer og ikke minst av Anja.
Kamp mot demoner
Brutal mot seg selv, men aldri mot andre, sier folk som har stått nær Vidar Løfshus opp gjennom årene. Aldri redd for å ta konflikter, direkte og krevende i formen, slik du helst bør være når du samtidig er sjefen til noen av idrettsnasjonens største individualister og egoer.
Men hva gjorde sykdommen med ham?
- Jeg er blitt mer empatisk. Mer oppmerksom på folk som er syke eller sliter med andre problemer.
- Jeg er blitt mer følsom på mange ting, men samtidig kjenner jeg at jeg av og til bruser med fjærene og sier til folk at «kom igjen nå, kom dere videre». I toppidretten er vi så bortskjemte, både utøvere og trenere, med at vi har et stort støtteapparat rundt oss. Det står der klart, hele tiden. Men slik har vi det i det norske velferdssamfunnet også. Alt ligger til rette for oss. Da nytter det ikke å sitte i en krok og rope på Nav, om det butter imot. Men for all del, man skal ikke skjære alle over en kam her, og det fins tusen forskjellige diagnoser, men poenget mitt er at det hjelper å fighte.
Etter at Vidar Løfshus har sklidd ned monsterbakken etter seiersseremonien i morgen, går det som sedvanlig slag i slag utover vinteren. Men langt der fremme et sted - i mars, muligens - lokker det en frihelg, hjemme på Løkken, kanskje - eller i Trollheimen, med Anja, Oskar og Hedda.
- Det blir ikke mer lykke enn det.
En joggetur alene i skogen, som en bonus etter en lang sesong, hører også med.
- Jeg skal løpe fort og hardt, men slik at jeg hører tiuren fly. Eller at rådyret skvetter når jeg kommer. Det er opplevelsen av natur - og av å leve.
Utpå våren kommer det kanskje en ny forhandlingsrunde om Petter Northug og om hvem som skal melke hvem, men alvorlig talt: Vidar Løfshus har allerede nedkjempet de demonene som er.
geir.svardal@adresseavisen.no