En vårgrønn ettermiddagshimmel speiler seg i Oslofjorden. Ved Operaen strømmer publikummerne til kveldens hovedforestilling. Innenfor sceneinngangen, på sjøsiden, venter operaballettens prima ballerina, Camilla Spidsøe Cohen fra Trondheim. Ennå i treningstøy, men sminket, frisert og klar for balletten «Anna Karenina».
- Jeg er skadet og har bare en ørliten rolle. Derfor rekker vi mye prating mellom innsmettene mine på scenen.
Rank i ryggen viser 38-åringen vei gjennom korridorer og pauserom. I den største treningssalen glir hun inn blant de andre danserne for å være med på oppvarmingen.
Befølt av guttegjeng
Camilla startet ballettkarrieren tidlig. I treårsalderen møtte hun til sitt første lek- og rytmeparti ved Turids Ballettskole i Trondheim. Fascinasjonen slapp siden aldri taket.
Da hun begynte på ungdomsskolen, var Camilla allerede en dreven danser og trente flere timer daglig. Hun var liten og spinkel, som dansere flest og derfor nokså ulik klassevenninnene med mer utviklede kropper.
- Jeg havnet i klasse med en røff, bråkete guttegjeng. Plagingen startet nesten med det samme.
Camilla kan ennå kjenne guttenes brutale grep mens de holdt henne mellom seg - og befølte kroppen hennes gjennom klærne - som for å fastslå at hun ikke hadde antydning til kvinnelige former. Ingen prøvde å stoppe dem.
Inne i klasserommet fikk hun heller ikke fred.
- Tidlig i tenårene slet jeg mye med kronisk forkjølelse, trolig en slags allergi. Nesen var tett og rennende, stemmen gruggen og nasal. Hver gang jeg leste høyt, runget lattersalver og tilrop av typen: «Hør på a'Spitsøe!» Guttene holdt seg for nesen, hermet, huiet og skrek. Et forferdelig spetakkel.
Camilla bestemte seg for å holde kjeft. Når lærerne ba henne om å lese høyt, eller fortelle om noe fra pensum, nektet hun å svare. Sa bare at hun ikke visste eller hadde glemt å gjøre leksene.
- Jeg reagerte på min måte. Med å bli tøff i trynet og svare frekt. Lot som om jeg ikke brydde meg. Ofte var den fysiske plagingen så vond at jeg burde ha grått. I stedet lo jeg mobberne opp i ansiktet. Jeg ville ikke vise dem hvor fælt jeg hadde det.
Midt i en time, en dag lattersalvene igjen knatret rundt henne, plasserte hun headsettet fra walkmanen sin over ørene for å stenge bråket ute. Utstyret ble straks beslaglagt og levert på rektors kontor. Hun måtte hente det selv.
- Jeg mannet meg opp og tuslet av gårde, tok på en frekk mine og buste ut: «Jeg vil ha walkmanen min.» Rektor så lenge på meg, og sa bare: «Jeg har sett deg danse, Camilla. Hvorfor er du ikke like yndig på skolen som på scenen?»
I dag innser 38-åringen at rektor kanskje ga henne en mulighet til å fortelle hvordan hun egentlig hadde det. Men hun sa ingenting, holdt bare maska, sannsynligvis livredd for at forsvarsverkene ville ramle sammen om hun åpnet seg bare bitte litt. Hjemme sa hun heller ikke noe, selv om karakterene raste. I ett semester endte oppførselskarakteren på Ng (2-er i dagens karaktersystem). Lærerne klaget til foreldrene over minimal lekseinnsats, og over oppførselen hennes.
Foreldrene fortvilte. De forsto ikke hva som skjedde. Camilla hadde jo vært så snill, flink og tillitsfull på barneskolen.
Foreldrene visste ingenting
- Hun var ikke frekk hjemme. Bare sur og sint, forteller mamma Elizabeth Spidsøe, som ikke ante noe om datterens skoleproblemer.
- Jeg rådførte meg med eldre venninner med egne døtre. De mente at Camillas oppførsel var typisk for alderen. De trøstet meg med at humøret sikkert bedret seg snart.
Mamma forhørte seg også med Turid Arntzen på ballettskolen. Men hun var strålende fornøyd med sin elev og roste Camilla opp i skyene fordi hun alltid var så høflig, positiv og arbeidsom.
- Både faren og jeg tenkte at Camilla konsentrerte seg så mye om dansen at skolen kom i siste rekke, sier mor Elizabeth Spidsøe, som minnes at foreldrerådet prøvde å rydde opp i de generelle støyproblemene i klassen, men uten å få respons fra skoleledelsen.
Camilla er ferdig med kveldens oppvarming og straks klar for scenen. Kjolen er lang og svart, typisk for russiske adelskvinner fra årene før revolusjonen.
- Turid Arntzen så meg slik jeg egentlig var. På ballettskolen kunne jeg være meg selv. Uten å være redd for noen. Uten alt bråket. Der kunne jeg gi meg over til musikken og dansen. Hver gang det kvesset seg til på skolen, tenkte jeg: Om en time eller to sitter jeg på bussen til byen, på vei til mitt fristed. Jeg visste også at jeg skulle vekk fra Trondheim når ungdomsskolen var slutt. Vekk fra plageåndene mine.
Camilla husker ennå en scene fra baderommet hjemme. Hun står foran speilet og gransker kroppen sin ned til minste detalj.
- Jeg så at jeg var annerledes enn de andre jentene. De hadde langt lyst hår, de spilte håndball og var frodigere enn meg. Jeg hadde fregner, var mørk og spinkel. Men jeg så ingen feil på kroppen min. Jeg forsto ikke hva det var med meg som provoserte guttene i klassen så veldig. Jeg var bra nok i egne øyne, men ikke bra nok for dem. Jeg prøvde å trøste meg med at kroppen min i alle fall var ideell for dans.
Handlingslammet lærer
En dag i langfriminuttet var angrepet til mobberne ekstra voldsomt. Guttene la henne i gulvet. Dro og tøyde i armer og bein, sa de ville teste hvor myk hun var. Pupper og lår ble befølt, før de slo henne i skrittet, så hardt at tårene nesten spratt.
- Jeg rev meg løs og presset fram en hysterisk latter. En lærer fulgte med på hele opptrinnet, uten å løfte en finger for å hjelpe. Læreren ynket seg bare, som om det som skjedde var verst for henne.
Samme lærer hadde ansvaret for undervisningen i timen etterpå. Camilla sier hun var så opprørt over sviket, over mangelen på omsorg, at hun krabbet under pulten sin. Der ble hun sittende timen ut – i taus demonstrasjon. For henne føltes lærerens passivitet som et like stort overgrep som medelevenes vold. Camilla husker også at læreren ringte til foreldrene hennes om kvelden og klaget over den utillatelige undervisningsboikotten. Angrepet hun ble utsatt for, like i forveien, nevnte læreren ikke.
Heller ikke denne gangen sa Camilla noe om skolehverdagene sine til mor og far.
Plagingen fortsatte fram til jul det siste året på ungdomsskolen. Da begynte tonen å endre seg. Camilla hadde vokst. Hun kvittet seg med plaggene i størrelse XXL og begynte å bruke mer kroppsnært tøy.
- Gjengen inviterte meg med på et par klassefester. Jeg lot som om alt var greit og festet sammen med dem. Men klassetreffene i årene etterpå har jeg aldri oppsøkt. Jeg har ikke noe behov for å møte mobberne mine. Siden har jeg gått meg på en og annen fra gjengen ute på byen. Over en øl kan de beklage og innrømme: «Fy flate, Camilla. Vi var jævlige mot deg. Du må ha vært full av selvtillit, ellers hadde du ikke greid deg.»
Rett etter ungdomsskolen ble Camilla tatt inn som elev ved Statens balletthøgskole. Som 15-åring flyttet hun til Oslo for å bo på hybel - til foreldrenes store bekymring. Siden har mor og far fått vite at mye kunne gått riktig ille om de ikke hadde sluppet henne av gårde.
- Lidenskapen for dans førte meg vekk fra Trondheim. Dermed slapp jeg unna plageåndene mine. En skikkelig vinn-vinn-situasjon. Lykken var dobbel. Jeg visste at jeg ikke hadde orket mer av det gamle miljøet. Lenge hadde jeg et veldig dårlig forhold til byen. Dro bare hjem for å besøke mor og far.
Camilla viser vei til Operaens romslige personalkantine. I et par kjappe scenesekvenser har 1500 publikummere sett henne i rollen som streng stemor til Anna Kareninas lille sønn. I andre akt skal stemoren igjen entre scenen, før Camilla kan vrenge av seg lagene av svart knitrende taftsilke og skynde seg hjem til sin egen lille datter, Lovi på tre år. Pappaen hennes, som bl.a. er førsteamanuensis i moderne dans ved Kunsthøgskolen i Oslo, er på oppdrag i Israel, sitt hjemland. Imens tar mormor jobben som barnepasser.
Ingen hevnbehov
Lille Lovi er grunnen til at Camilla bestemte seg for å fortelle mobbehistorien sin offentlig for første gang.
- Opplevelsene på ungdomsskolen vil sikkert prege meg for resten av livet. Men da jeg reiste fra Trondheim, som 15-åring, satte jeg strek, fast bestemt på å legge dritten bak meg.
38-åringen dytter et par hårstrå bak øret og fortsetter:
- Flere fæle mobbehistorier er fortalt i media de siste månedene. Jeg er livredd for at Lovi skal oppleve det samme som meg. Den dagen hun starter på skolen vil jeg følge ekstra godt med, og slå alarm straks om jeg fornemmer at hun blir utsatt for hetsing av noe slag. Lærere har et stort ansvar. Når en elev plutselig forandrer seg totalt fra snill og grei til mutt og frekk, er det et signal om at noe er veldig feil. Ingen spurte hvordan jeg hadde det.
Camilla understreker at hun ikke går ut med historien sin for å hevne seg på sin gamle skole eller på lærerne som sviktet. Noe ønske om å konfrontere mobberne sine har hun heller ikke. Derfor vil hun ikke at navnet på skolen eller noen av dem som jobbet der skal nevnes. Hun håper bare at hennes historie kan være en vek-ker for alle som har med barn og ungdom å gjøre. Hun har også møtt andre ballettdansere med lignende mobbehistorier. Å velge annerledes enn flertallet av klassekameratene ser ut til å ha sin pris.
I tillegg ønsker hun å trøste barn og ungdommer som opplever mobbing på skolen i dag:
- Tør å være annerledes. Husk at livet bare så vidt er begynt. Verden er enormt svær, mye større enn skolen og klasserommet. Etter skolen får du tusen muligheter å velge mellom. Mange dører vil åpne seg, og du vil møte fantastiske mennesker på din vei. Men du må ta tak selv. Ellers skjer det lite.
Camilla var over 20 og tilbake i Oslo som aspirant i operaballetten etter et par lærerike utenlandsopphold da hun omsider fortalte foreldrene om sitt eget helvete.
- Det var en lykkelig dag. Jeg hadde flyttet inn i en ny fin leilighet sammen med kjæresten min. Mor og far sa noe om at de var glade for at det hadde gått så bra med meg. De hintet samtidig til de vanskelige ungdomsskoleårene, da de mente at jeg ikke jobbet med skolen som jeg burde. Da kom historien av seg selv.
- Et sjokk, sier mor, som fikk et akutt og langvarig anfall av skyldfølelse da omfanget av datterens problemer gikk opp for henne. Som fysioterapeut med blikk for kroppens eget språk synes hun at hun burde ha sett og forstått.
- Lenge følte jeg meg helt elendig, innrømmer moren, som i dag jobber i elevhelsetjenesten ved Tora Storms videregående skole. I dette arbeidet er datterens erfaringer viktig bakgrunnskunnskap.
Venninnens vonde minner
En av Camillas gamle venninner fra ungdomsskolen bekrefter at miljøet i klassen var svært vanskelig.
- Det opplevdes som om ingen av lærerne tok grep for å skape trygghet og trivsel. Gutte-
gjengen fikk altfor stor makt. Camilla var ikke den eneste de plaget. Vi var flere som fikk stri kritikk for feil og mangler vi ikke ante at vi hadde, sier venninnen. I dag har hun en utdanning som gjør at hun kan se tilbake på egne ungdomsskoleår med en viss faglighet.
- Hver for seg var guttene i den dominerende gjengen sikkert ikke verre enn andre. Men ingen så ut til å prøve å styre dem. Vikarlærere som var innom klassen reagerte også på miljøet. Heldigvis fikk vi ny klasseforstander i niende og siste klasse. Det betydde mye, sier hun.
- Trist å høre dette, sier den pensjonerte rektoren som hadde ansvaret for forholdene ved ungdomsskolen der Camilla Spidsøe Cohen var elev fra 1990 - 1993. Han visste ikke at hun ble mobbet, og mener bestemt at han ville ha tatt tak i problemene om noen hadde fortalt ham om dem. Han oppfordrer alle elever som opplever mobbing til å varsle oppover i systemet når de nærmeste lærerne svikter og ikke tar tak i problemene. Selv hevder han å ha vært svært opptatt av å forebygge mobbing i sin tid som rektor.
Dagens rektor ved samme skole vet ingenting om forholdene for 25 år siden, og påpeker at dagens leder- og lærerkollegium jobber målrettet for å skape respekt, trygghet og trivsel og slik forebygge mobbing.
- Trondheim kommune tar mobbeproblemene på største alvor. Å oppdage ensomhet, utestenging og mobbing tidlig er helt avgjørende. Dette er kanskje den viktigste og vanskeligste delen av jobben på en skole. Mye skjer med elevene i 8., 9. og 10. klasse. Perioden er utfordrende for mange ungdommer og for familiene deres. Å finne riktige tiltak til hver enkelt er krevende, sier rektor, som synes det er trist og beklagelig at tidligere elever sitter igjen med vonde minner fra årene sine ved skolen.
Tårene renner fritt
Dresskledde herrer fyller opp langs kantinebordene. Det er pause i ballettforestillingen, og orkestermusikerne benytter sjansen til å strekke på støle muskler.
Camilla nikker og hilser og fortsetter sin fortelling. Sier at hun veldig gjerne skulle ha sluppet plagingen på ungdomsskolen. Samtidig vet hun at nettopp disse erfaringene har formet henne til den personen hun er i dag.
- I tre år stengte jeg alt av tårer inne. Jeg åpnet meg ikke for noen. Bare i dansen var jeg meg selv.
Samtidig med at Camilla flyttet til Oslo, forsvant gråtesperrene. Selv den minste lille sinnsbevegelse kan nå føre til at tårene flommer. Hun prater og gestikulerer som en latiner. Å se på at kolleger behandles urettferdig, greier hun ikke. Kvoten av dårlig behandling er oppbrukt.
38-åringen tror ellers at mobbingen kan ha gjort henne til en mer uttrykksfull danser. Fordi hun har gjennomlevd et bredt register av følelser, evner hun kanskje å formidle sorg, smerte og hoppende glede bedre enn enkelte andre?
Karrieren som ballettdanser ved operaen og i Carte Blanche Dansekompani i Bergen sier da også det meste om dansetalentet som gjemte seg inni svære gensere og joggebukser gjennom de vanskelige ungdomsskoleårene.
På tampen av niende klasse fikk den tause eleven heldigvis en ørliten oppreisning. Hun som aldri snakket på skolen, kom opp i engelsk muntlig, og fikk toppkarakter.
«Vi har hatt et skjult språktalent i klassen», avslørte engelsklæreren i siste time.
For lærerne var det visst flere sider av livet og talentene til Camilla som var usynlig.