Den tysk-sveitsiske kunstneren Paul Klee uttalte i 1920 at kunsten ikke gjenskaper det vi ser, men får oss til å se. Kunsthistorien byr på flere slike treffende formuleringer. Disse kan stimulere, inspirere, konkretisere, provosere, problematisere og imponere. De melder seg ofte i møtet med enkelte kunstverk. Dette Klee-sitatet gjør seg gjeldende i møte med Cath Le Couteurs og Nick Ryans verk «Adrift».
I et rom som er mørkere enn de øvrige i utstillingen, lyser et enslig hologram opp mellom fire gjennomsiktige vegger, over en enkel sokkel. Det er en representasjon av jordkloden, komplett med blått vann og land i grønt, brunt og hvitt. Rundt denne roterer et mylder av hvite prikker i forskjellig størrelse. Ansamlingen er tettest ved polene. Som et slags hvitt stjernestøv kan det minne om Saturns ringer av partikler. Det er som om jorden her er kledd med en mer heldekkende versjon.
Men dette er ikke «som om» eller «på lat». Det er en visuell representasjon – sporet i sanntid – av tretten tusen biter med såkalt romskrap, etterlatenskaper etter de siste femti årenes menneskelige aktivitet i verdensrommet. Så langt er det registrert mer enn en halv million slike fragmenter. Disse bitene kretser rundt jorden akkurat nå. I 28 000 kilometer i timen. Installasjonen er en synliggjøring av hva som er der, men som vi ikke ser.
Med ett får et annet velkjent sitat en ny, og annen gyldighet: «Kunstens hensikt er å børste sjelen fri for hverdagens støv» – Pablo Picasso.