Han har nettopp søkt tilflukt på Assistens kirkegård. Inne mellom gravstøttene og kirsebærtrærne lyder trafikken fra Nørrebrogade og Jagtvej bare som svak bakgrunnsmusikk, selv om den stadig blir akkompagnert av utrykningssirener. Politi på vei til et overfall ved den beryktede Mjølnerparken eller et overdoseteam utkalt for å redde liv i Stefansgade?
- Tja, slik kan man saktens holde liv i mytene om Nørrebro, ler Jesper Stein (51), Danmarks fremste portrettør av bydelen. Til høsten kommer hans femte krimroman om den hasj- og kokainavhengige politimannen Axel Steen, som har sitt fiktive bosted i en av sidegatene nord for Københavns mest kjente kirkegård. De to første romanene er også kommet ut på norsk («Uro» og «Bye Bye Blackbird»).
- Dette er en rå og vakker bydel på samme tid, sier Jesper Stein, som selv har hatt Nørrebro som base i 25 år.
Han dekket både Balkan-krigene og afrikanske sultkatastrofer som journalist i Jyllands-Posten og var i flere år kulturredaktør med kontor over Kongens Nytorv. Men hele tiden gikk han svanger med en realistisk krim fra det Nørrebro som han daglig pustet inn, og i 2012 utkom «Uro». Straks ble Jesper Stein forsøkt plassert i den nordiske krimtradisjonen, selv om han strittet imot så godt han kunne.
- Folk blir drept på den måten de blir drept på i Danmark, enkelt og brutalt. Det er ingen som henger i kjøttkroker eller sitter mumifisert i flere år. På Nørrebro, både i virkeligheten og i mine bøker, blir folk skutt, stukket ned eller slått ihjel. Det er slik det foregår. Det skjer ikke mer fikst enn som så. Mye av krim som skrives i dag, er urealistisk, mener Jesper Stein.
Kontrastenes bydel
Nørrebro har alltid fungert som en provokasjon på makthaverne i Danmark, fra de mange arbeideropptøyene tidlig i forrige århundre, via de autonome ungdomsopprørene på 80- og 90-tallet og fram til nå, hvor mangfoldet i bydelen blir brukt politisk av både venstre- og høyresiden.
- Det fascinerende ved Nørrebro er alt det kontrastfylte som gjør bydelen så pulserende, romantisk og - kall det gjerne farlig - på samme tid, sier Jesper Stein.
- Nørrebro har en puls du ikke merker noen andre steder i København og slett ikke andre plasser i Danmark. Den har en vitalitet som har sprunget ut fra Nørrebros historiske tradisjoner som en antiautoritær bydel.
Da Jesper Stein i sin tid flyttet hit fra hjembyen Aarhus for å begynne ved hovedstadsredaksjonen til Jyllands-Posten, var mora hans svært bekymret.
- Jeg måtte ringe henne hver dag en stund for å forsikre henne om at alt gikk bra på Nørrebro. Bydelen hadde et visst renommé over hele landet, for å si det forsiktig, og en eldre dame på Jylland, som min mor, kunne vanskelig forestille seg sjarmen nedover Nørrebrogade en vanlig formiddag.
Det var langs denne hovedfartsåren gjennom bydelen at Stein en dag fant sin favorittfrisør, en tidligere offiser i den iranske hæren.
Ikke dansk nok
Samtidig som det ofte tegnes et ganske unyansert bilde av Nørrebro, slik Jesper Stein ser det, er det nettopp paradoksene som gir bydelen dens særpreg.
- På Nørrebro bor kunstnere, hipstere, intellektuelle og mediefolk vegg i vegg med ledere for kriminelle gjenger, radikale islamister og medlemmer av mc-klubber.
Det kan bo en historieprofessor i fjerde etasje borte i Jægersborgvej, mens en lokal pusher holder til i første. For en krimforfatter er det bare å forsyne seg av dette mangfoldet, sier Jesper Stein.
Like begeistret er ikke integreringsminister Inger Støjberg, som stadig peker på at Nørrebro er i ferd med å utvikle trekk som storsamfunnet ikke kan tolerere. Da har hun først og fremst boligblokkene litt lenger nord på Nørrebro i tankene. I hennes øyne er Mjølnerparken i ferd med å bli det det belastede Rosengård er blitt i Malmö.
Det samme mener Martin Henriksen, den hardtslående innvandringspolitiske talsmann for Dansk Folkeparti. Henriksen avskyr Nørrebro slik det har utviklet seg de siste årene, har han sagt, og definerer bydelen som «udansk».
- Hvis du kjører rundt på Nørrebro, vil du se at i den boligblokken bor det bare dansker, og i den andre bare innvandrere, sa han da Politiken tok ham med på kjøretur før valget i fjor.
De siste prognosene fra Danmarks Statistik viser at hver femte borger i Danmark vil være innvandrer eller etterkommer av en innvandrer i 2050. På Nørrebro er 2050 for lengst fortid, og Mjølnerparken fremstilles stadig oftere som en ghetto.
Det var dit Omar El-Hussein tok veien etter at han i fjor vinter hadde skutt Finn Nørgaard ved Krudttønden og deretter Dan Uzan ved synagogen i Krystalgade. Hjemme i Mjølnerparken fikk El-Hussain hjelp av tre venner med å skifte klær og komme seg videre, før han senere ble drept av politiet i Svanevej, også det på Nørrebro.
- Mjølnerparken har definitivt sine problemer, medgir Jesper Stein, selv om den er mer oversiktlig enn mange andre belastede drabantbyer.
- Det fins noen grupper med småpsykopatiske innvandrerkriminelle som sprer ekstremt dårlig stemning og ødelegger for andre på Nørrebro, sier Stein.
Kriminalromanene til Jesper Stein er ikke politiske oppgjør av typen Sjöwall & Wahlöö, selv om alt som skrives om Nørrebro fort blir politikk, sier han.
- Jeg tar jo stilling på det viset at jeg er for Nørrebro, at jeg liker både bydelen og måten det er mulig å omgås hverandre på, alle kontrastene til tross. Eller nettopp derfor.
Turèlls Vesterbro
Når Jesper Stein oppsøker stillheten inne på Assistens kirkegård, finner han ofte graven til poeten Dan Turèll, som døde i 1993, bare 47 år gammel. Turèll skrev i tillegg ti krimbøker i den såkalte Mord-serien, der hovedpersonen er en navnløs og fordrukken journalist. Turèll skrev med samme intense innlevelse om Vesterbro som Jesper Stein i dag skriver om Nørrebro.
- Dan Turèll var et forbilde, og bare det å bli sammenlignet med ham, som noen har gjort, får meg til å skamrødme, sier Jesper Stein.
- Turèll tegnet tidløse bilder av den moderne storby og et Vesterbro som ikke lenger eksisterer slik det gjorde på 1980-tallet. I dag ville Turèll antagelig ha plassert «den navnløse» på Nørrebro, tror Jesper Stein.
Vesterbro, der de prostituerte og langerne holdt til i gatene nedenfor hovedbanegården, har utviket seg til et av Københavns dyreste bydeler. Om noen år kan Nørrebro ha kommet til å oppleve det samme, tror Jesper Stein.
I den tredje Axel Steen-romanen, «Akrash» (som er ghettoslang for «politi»), skriver Stein om Nørrebros gradvise forvandling. Fra de nedslitte lekeplassene, der hvite arbeiderklasseforeldre for noen år siden satt og drakk elefantøl mens de kastet pinner til kamphunder som gjerne het Satan, til de foreldrene som i dag spiser vegetarmat og kjører ungene til barnehagen på Christiania-syklene sine. Om vinbarene som har poppet opp på Nørrebro, om Michelin-restauranter og unge par som steker chorizo- og merguezpølser på sin mobile webergrill i parken, gjerne tilført litt quinoasalat i tillegg til hvitvinen som selvsagt hører med.
- Det som for ti år siden var små brune vertshus, der lommetyvene gjerne tok et lite femminutt og en bajer før de fortsatte ut i gatene, er i dag blitt cafeer og restauranter. Men Nørrebro består fortsatt av så mange sidegater at det vil eksistere tilbud til noen hver her i lang tid ennå, sier Jesper Stein.