- Venta lenge? Et åpent blått blikk under en knallrød lugg søker kontakt. Enda en prøvedag er over. Å leve seg inn i Hedda Gablers kompliserte psyke er alt annet enn snargjort. Men Stine Fevik klager ikke. Med lang erfaring fra friteaterbransjen vet hun «alt» om beinhard jobbing på, foran og bak scenen.
- Jeg har verdens beste yrke, fastslår 32-åringen.
I solveggen utenfor sceneinngangen er det likevel som om et lite «men» henger i lufta. At jobben som skuespiller innebærer at hun må stille opp på et langvarig portrettintervju, oppleves åpenbart ikke som veldig innlysende. Men andre står visst bak og dytter på. Billetter bør selges til denne forestillingen også.
Redd replikk-kaos
Interessen for «Doppler», Stine Feviks debutforestilling ved Trøndelag Teaters hovedscene, overgår alle forventninger. Pågangen etter billetter tar aldri slutt, og spilletida forlenges ut juni. Det betyr at Stine må spille Dopplers smått irriterte kone én kveld og general Gablers bortskjemte datter den neste.
- En krevende oppgave?
- Absolutt. Jeg har aldri prøvd noe lignende. Skrekken er å blande replikker.
Stine smiler. Og med god grunn. Lenge har hun drømt om å spille Hedda Gabler, Henrik Ibsens mest ufyselige kvinnerolle. I tillegg er hun kjempefan av Erlend Loes bøker. «Doppler» slukte hun på en lang togreise tvers gjennom Kina.
- Den gang så jeg alt fra Dopplers side og forsvarte ham fullt ut. Som Dopplers kone må jeg se ham som den selvopptatte drittsekken han egentlig er.
Leende peker Stine ut kursen mot leiligheten i en av veitene vest for Prinsens gate. Hun har invitert på middag. Men elggryte står neppe på menyen.
Før jul flytta Stine og kjæresten til Trondheim. Han jobber ved St. Olavs Hospital og begynner i turnustjeneste til høsten. Paret har holdt sammen siden folkehøgskoledagene på Romerike tidlig på 2000-tallet.
- Jeg visste av ham fra videregående. Han spilte i rockeband og utstyrte seg med svart neglelakk og eyeliner. Råstilig, sukker Stine henført, og nikker lett fraværende mot syklisten som stanser foran oss.
- Sigurd, sier han blidt og rekker fram neven.
Iøynefallende rockeeffekter er byttet ut med seriøse brilleinnfatninger og sykkelhjelm. Innenfor porten, under en viltvoksende alpeklematis, får vi høre hvordan paret fant hverandre.
Spilte død i barnehagen
Stine vokste opp med lærerforeldre og storebror langt ute på landet, i Ramnes i Re kommune i Vestfold. Hele familien var opptatt av idrett. At lillesøster skulle følge i foreldrenes energiske fotefar, var opplagt.
- Tenk deg: Hver gang jeg kom fra en håndballkamp ville alle høre om målene jeg hadde skåra. Jeg skåra aldri. De plasserte meg på vingen. Der gjorde jeg minst skade. Jeg var en skikkelig kløne både i håndball, fotball og på ski. Hadde det ikke vært for barneteatertilbudet til Ramnes ungdomslag, kunne mye gått skikkelig ille.
Stine smiler skrått over gryter med krydderduftende innhold. Hun vet at hun overdriver. Hun hadde det bra både på skolen og i kompisgjengen. Men å finne sin hylle, et sted å trives, beskriver hun som et lykketreff. Teaterlagets årlige nisseforestillinger var blant oppvekstårenes høydepunkter.
Gleden ved å opptre kom tidlig. Sin første «performance» hadde hun i barnehagen: Seksåringens tilmålte tid i favoritthuska gikk mot slutten. Køen bak henne vokste og vokste. Men veslejenta nektet å gi seg. Hun lukket øynene og lot som om hun sov. Vekking var umulig. Verken løfting på øyenlokk eller mild dulting brakte henne tilbake til bevissthet. Hun virket helt død. Forskrekkelsen var fullkommen. Far ble alarmert.
- Da jeg forsto omfanget av oppmerksomheten, bestemte jeg meg for å sjekke hvor lenge jeg greide å tøye min lille lek, humrer Stine.
Langt om lenge, etter et par kreative vekkeknep, åpnet barnet omsider øynene - og erklærte: «bare tulla», til stor lettelse for bekymrede voksne.
Et par år senere var hun igjen i sentrum for alles oppmerksomhet. Hun hadde laget sang til farmors 70-årslag. Fremføringen i alles påsyn var et kjempekick. Men rosen etterpå, fra tanter, onkler og søskenbarn, kom som et sjokk.
- Det var dødspinlig. Jeg løp, låste meg inn på soverommet. Gråt og gråt. Slik er det fremdeles. Å stå på scenen foran et publikum er deilig, men eventuell oppmerksomheten etterpå er jeg dårlig på å takle.
- En sjenert ekshibisjonist altså?
- En bra beskrivelse. På fest er jeg aldri blant dem som stikker meg fram. Noen tror kanskje at jeg koketterer med sjenansen min. Men berømmelse utenfor teatersalen er ingenting jeg trakter etter.
Ute på byen har suksessen i «Doppler» ennå ikke ført til plagsom pågang fra ivrige autografjegere. Bare én kveld, i kassa på Bunnpris, ble hun stoppet av en entusiastisk 18-årig beundrer. Han mente å gjenkjenne mammaen og mammaelgen fra scenen.
- Slike reaksjoner er bare hyggelige. Han var så begeistret. At vi som holder på med teater når fram til nye og yngre publikumsgrupper er helt avgjørende. Tradisjonelt har mye av repertoaret ved institusjonsteatrene rettet seg etter smaken til damene med lilla permanent. Men Trøndelag Teater er annerledes. Her skjer det mye kult, modig og frekt. Jeg er heldig som får lov til å jobbe her og lære av denne lekenheten.
Monster og heks
Stine tror at dette er veien å gå om teateret skal overleve.
- Mange hygger seg best i ensomhet ved pc-skjermen. Teateret må derfor tilby noe helt annet enn film- og spillbransjen. De som oppsøker teateret må fornemme at hver forestilling er unik, at det skjer noe nytt her og nå - i samspillet mellom skuespillerne på scenen og i kontakten mellom skuespillerne og publikum. Gjerne som små improvisasjoner. Fellesskapet må oppleves som positivt, et godt sted å være.
Stine er også opptatt av teaterets samfunnsansvar, at politisk viktige emner hører med i repertoaret. Og minner om at politiske tema også kan være god underholdning, med snert og humor.
- Mitt håp er at publikum kjenner seg litt annerledes når de går fra teateret - enn da de kom. De som opplever at et teaterstykke kan endre holdninger, vil kanskje føle at forandring er mulig på andre områder også.
- Hedda Gabler er ikke særlig humørfylt?
- Nei, men hun er en kul dame. Mennene er betatt av henne. Hun kan ri og skyte med pistol.
- Samt ond og manipulerende?
- Ja, nesten som et monster, en slags heks. Jeg tror jeg begynner å forstå hvorfor hun reagerer som hun gjør. Men å flytte denne forståelsen fra hodet til kroppen, slik at jeg kan spille henne på en overbevisende måte, er ikke enkelt.
Stine plasserer sin bacalao-inspirerte gryte på bordet. Å ha to ekstra til middag er visst ingen stor greie. Ifølge gode venner svinger hun ofte opp med de lekreste retter uten at det ser ut til å stresse henne det minste.
Innholdsløse ekteskap
Hedda Gabler inviterer ikke sine venner på middagsselskap. I stedet driver hun sitt renkespill - og med verst tenkelige utfall.
Stine tror at mange, også i 2016, lever i lignende innholdsløse fasadeekteskap, og at tanken på å bryte ut er umulig, fordi alternative løsninger ikke oppleves som mulig.
- Hedda innser at hun har tatt et fatalt grusomt feil valg ved å gifte seg med Jørgen Tesman. Hun kommer ingen vei og er helt desperat. Desperate folk gjør ville ting. Kanskje forstår hun heller ikke helt hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Slik er det ofte med meg også. Jeg gjør rare ting uten å skjønne hvorfor.
Stine kikker bort på samboeren som verken bekrefter eller benekter mulige likhetstrekk mellom kjæresten og Hedda Gabler. Men at han tidlig falt for Stines sjarm, innrømmer han gjerne. Fra andre hold har vi fått vite at han sirklet rundt drømmedama både sent og tidlig , med et lønnlig håp om at hun en dag ville«falle».
- Det tok litt tid før vi fant hverandre. Flere på folkehøyskolen påsto at de straks skjønte at vi ville bli et par - og at vi var de siste som forsto «tegninga», ler Stine.
Etter folkehøyskoleåret dro kjæresteparet på ryggsekktur til Kina. Møtet med landet og folket gjorde voldsomt inntrykk.
- Folk var så snille, så gjestfrie og hjelpsomme. Men språket skilte oss som en usynlig vegg. Ønsket om å forstå hva de sa, meldte seg som en kløe i kroppen.
Avvist av teaterhøgskolen
Lenge før starten på året ved folkehøyskolen, som er landets fremste «forskole» for Statens Teaterhøgskole i Oslo, hadde Stine bestemt seg for å satse helt og fullt på skuespilleryrket. Men å slippe inn ved den attraktive utdanningen var verre enn hun hadde trodd. Hun meldte seg til den ene opptaksprøven etter den andre - seks ganger til sammen - uten å greie å overbevise inntakskomiteen om at her hadde de en kandidat for de største roller.
Innimellom opptaksprøvene testet hun ut talentene sine på andre felter. Kløen etter Kina-besøket satt i kroppen - og hun søkte seg inn på kinesisk ved Universitetet i Oslo, noe som innebar at hun fikk et halvår som student ved pre-stisjetunge Beijing universitet.
- Mange hevder at kinesisk er lett å lære. Det synes ikke jeg. Én og samme stavelse kan bety mange helt forskjellige ting, alt etter hvor du legger trykket. Men jeg lærte nok til å prate brukbart med vanlige kinesere. Det var veldig givende.
Hva hun skal bruke kinesiskkunnskapene sine til i framtida, er litt mer diffust.
- He, he ... Kinesisk funker jo godt som røverspråk når jeg prater med bestevenninna mi fra studiet, og vi må innom emner ingen andre behøver å vite noe om.
De lange armene veiver forklarende innunder det lave takpanelet. Å lære et nytt språk er sannsynligvis nyttig uansett. Hun ønsker jo å leve av kommunikasjon på så mange slags plan. Avgangsforestillingen til teaterutdanningen i Nord-Trøndelag, der hun til slutt ble innvilget en plass, var nesten fri for talespråk. Men budskapet til de nyutdannede skuespillerne fascinerte de fleste. Hele truppen ble invitert inn i varmen til en kjent fransk friteatergruppe og turnerte i to år over store deler av Europa. Nominert til en høythengende fransk teaterpris ble de også.
- På forhånd visste jeg lite om skuespillerutdanningen i Verdal. Men forsto snart at jeg hadde vært heldig som fikk plassen. På de tre årene lærte jeg vanvittig mye.
Må bli slemmere
- Noen sier du har litt for lite spisse albuer til å bli en god skuespiller?
- Hmmm, ja, jeg hører det - at jeg bør bli slemmere.
De lange armene med de altfor butte albuene settes igjen i uttrykksfulle bevegelser.
- Selvfølgelig er det greiest med tydelige personer, personer som sier: «ja, jeg vil ha kjøttkaker», enn noen som alltid svarer: «nei, det er det samme for meg.» Men så er det altså sånn at jeg har problemer med tanken på å støte noen.
- Den røde hårfargen er kanskje ikke helt ekte?
- Nå føles fargen som en naturlig del av meg fordi jeg har hatt den så lenge, men det stemmer nok at fargen ikke er min. Fra starten utstyrte naturen meg med vanlig kommunegrått hår.
Stine liker seg i Trondheim. Nærheten til fjellet betyr mye. Men byens lyskryss irriterer henne grenseløst. Den endeløse ventingen på grønt i fotgjengerfeltene går henne på nervene.
- Jeg blir stressa av denne evinnelige ståinga. I andre byer er det alltid grønt i én retning. Dermed kan jeg krysse én gate mens jeg venter på grønt i den retningen jeg egentlig skal. I Trondheim tar folk diagonalen over lyskryssene når de omsider får lov til å røre på seg. Skråkryssingen er grei, men ventingen blir jeg aldri vant til.
Stine Fevik må trolig slite med byens uregjerlige trafikklys en god stund til. Engasjementet hennes varer ut 2017. Hva som skjer etterpå har hun ingen anelse om.
Stine forteller litt om foreldrene sine og «arven» etter dem.
- De lærte meg å bli glad i fjellet og naturen selv om jeg som oftest strittet voldsomt imot. De tok meg også tidlig med på musikaler, revy og teater fordi de så at disse opplevelsene betydde mye for meg. Jeg har mye å takke mamma og pappa for.
Gravid eller ikke
Så snakker vi litt mer om Hedda Gabler. Om hun er gravid eller ikke. I en replikk hinter hun til sitt nyss påbegynte svangerskap og bruker det kommende barnet som en unnskyldning for at hun ødelegger et uerstattelig mesterverk.
- Ibsen er flott. Replikkene hans åpner for mange fortolkninger. Det er opp til oss å fylle hans antydninger med innhold og mening. Vi tror ikke at Hedda er gravid. Sannsynligvis lyver hun for å skaffe seg fordeler.
- Hva med Heddas pistoler og hester?
- Pistolene er med. Jeg har til og med gått på skytetrening. Hesten nevnes også. I tillegg får publikum oppleve en knallrød Porsche på scenen, kjøretøyet til Tesman-parets tafsende husvenn, assessor Brack.
I denne oppsetningen er handlingen i Henrik Ibsens 1890-drama flyttet fram til vår tid. Slik markerer teateret at skjebnen til Hedda Gabler angår oss også i dag.
Men ennå har Stine Fevik et godt stykke arbeid å gjøre før Heddas bisarre adferd sitter i armer og bein. Heldigvis har hun noen lange døgn igjen til premieren.