En dag for mange år siden sa han til sønnen Henrik: Du er så dårlig i fotball at du skal slutte. Finn på noe du kan i stedet.
Bak familien Ingebrigtsen fra Sandnes, der tre av syv søsken tilhører verdenseliten i friidrett, står en far som aldri har forstått hvorfor dagens foreldre ukritisk må «rose ungene sine i alle retninger».
En som gremmes når vi sier at barna er så flinke til å spise opp maten sin, så flinke til å gå på do og sender dem ut i livet som verdensmestere.
Gjert Ingebrigtsens oppdragermetode har vært: Unger har ikke godt av å høre at de er gode i absolutt alt. De må tåle å være dårlige, kanskje så dårlige at de ikke får bli med på aktiviteten.
Glemmer å heie på de gode
- Den overstadige rosingen barna utsettes for, er ikke heldig for noen. Aller minst barna selv. Vi kan ikke ha et samfunn der alle skal være like flinke og alle alltid skal med. Da er det lett å glemme å heie på de virkelig gode. Disse må også oppmuntres til å bli bedre.
Blikket glir langsomt over en tom løpebane.
- Poenget mitt er: Hvis målet ditt er å bli virkelig god i noe, så hold deg til det du er god i.
Turistene har dratt hjem for sesongen. I skiattraksjonen St. Moritz i Sveits, 1800 meter over havet, er gatene stille og luksusbutikkene stengt. De som er igjen er enten dovne kyr i veikanten eller toppidrettsutøvere på treningsopphold.
Team Northug, friidrettsutøver Karoline Bjerkeli Grøvdal. Og brødrene Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen.
Alle som har sett NRK-dokumentaren «Team Ingebrigtsen» vet at det er mye som er uvanlig ved familien Ingebrigtsen. At den består av syv barn, for eksempel. Eller at tre av de syv konkurrerer i verdenstoppen i samme idrett. At barna trenes av sin egen far. Og at trenerstilen hans er både direkte og brutal.
Uvanlig familie
Vi møter Team Ingebrigtsen som har forlatt familieboligen i Sandnes i juni til fordel for en leilighet i St. Moritz, hvor de forbereder seg til friidretts-EM i Amsterdam som nylig ble avsluttet og OL i Rio i august. Gjert Ingebrigtsen gjør en kjapp oppsummering:
- Filip er kanonsterk. Jakob er et kapittel for seg selv, han kommer til å bli verdens beste når han blir eldre. Henrik sliter fortsatt med noen små skavanker. Vi regner med at han er klar for OL dersom kroppen fungerer hundre prosent.
For andre kan det virke umulig: At en nordmann skal klare å utfordre verdenseliten i en sport med tung østafrikansk dominans på mellomdistanse, selv om Henrik Ingebrigtsen både har gull og sølv fra tidligere års EM.
Men også her er Ingebrigtsen-familien uvanlig. De insisterer på at ingenting er umulig.
- Det er mange i OL som løper fortere enn ham, men Henrik har en konkurranseskalle som kompenserer for det han mangler av det fysiske. Han har en utrolig evne til å overprestere under mesterskap. Jeg har sett Henrik på dager der han nesten ikke kan gå, der han likevel vinner.
- Han sprang EM i terrengløp med brukket bekken for tre år siden og ble nummer ti. Med brukket bekken!
Faren får et smertefullt drag over ansiktet.
- Konkurranse er så viktig for Henrik at han må være død for å holdes unna. For oss med alminnelig smerteterskel er det nesten ikke til å tro.
Plagsomt vinner-jag
Han aner ikke når det startet. Han og kona Tone fikk ett barn, så to barn, tre, fire og fem. Alle barna konkurrerte seg imellom på små dagligdagse gjøremål, alle hatet å tape. Det var førstemann hit og førstemann dit. Et evig mas.
Nå er guttene sendt ut på dagens siste løpetur, og Gjert Ingebrigtsen har satt seg på en restaurant ved friidrettsanlegget. Med kaffe, cola og armene i kors.
- Det ble en gjenganger i skolesamtalene at vi måtte dempe konkurranseinstinktet deres. Ungene laget konkurranser av alt. Å vinne i ludo var like viktig som hva som helst annet. Det var plagsomt.
Ingebrigtsen-barnas jag etter å vinne tok større og større plass i hverdagen. De deltok i barneskirenn der alle vant sine aldersklasser. Etter hvert ble det mer organisert, med far som smører, trener og sjåfør.
Da Henrik var 17 år, tok han gull i junior-NM i langrenn.
- Til slutt sa jeg at vi måtte stoppe, hvis ikke måtte vi bli skiløpere hele gjengen og virkelig satse. Jeg var så sliten at jeg holdt på å krepere.
- Har du aldri oppmuntret barna til å bli løpestjerner?
- Nei. Det er ikke jeg som har sagt at de skal satse på idrett. Men jeg har sagt at dersom de virkelig vil noe, så skal jeg hjelpe dem med å nå målet. Jeg har jo ingenting igjen for å sitte her oppe i Sveits i åtte jævla grader og pøsregn, når jeg kunne puslet hjemme i 25 grader.
- Du får vel noe igjen for det?
- Det er vanskelig å peke på noe helt konkret.
- Det er litt vanskelig å tro?
- Men sånn er det. Jeg får kjeft fordi jeg vekker dem når jeg står opp, kjeft fordi eggene ikke er rett kokt og ganske mye kjeft resten av dagen også. Ikke så ulikt hvordan andre foreldre har det.
Gjert Ingebrigtsen tenker seg om.
- Men det er klart: Jeg får være sammen med barna mine. Hvor mange er det som får være med sønnene sine hver eneste dag når de er godt oppe i tjueårene? Jeg hadde hatt et fattigere liv om jeg ikke fikk være så tett på dem.
- Har det vært vanskelig for de barna som ikke driver med idrett å være en del av Ingebrigtsen-familien?
- To av dem har flyttet ut, men i perioder kan det kanskje være sånn. Men vi prøver å fordele oppmerksomheten likt på alle.
Barnemat for flaskepant
Kan det være fordi han selv vokste opp uten far? En slags kompensasjon? Han vet ikke. Gjert Ingebrigtsen har aldri satt seg ned for å tenke så mye på ting, det har ikke vært tid.
Han vokste opp i Båtsfjord i Finnmark, i en familie som jobbet i fiskeindustrien. Da han var fire, døde faren av kreft. Moren måtte skaffe seg jobb for å forsørge de tre barna alene.
- Jeg har hatt en fin oppvekst, men det var tøft å ikke ha en far. Vi hadde det utrolig trangt økonomisk.
- Mor fikk jobb både i en forretning og på en kafé, hun jobbet dag og kveld, ukedager og helger, mens jeg var mye samen med besteforeldrene mine.
Da moren møtte en ny mann, flyttet familien til Egersund. Etterpå flyttet Gjert Ingebrigtsen videre til Stavanger for å begynne på skole. Det var her han møtte kona Tone.
- Hva jeg falt for? Pen jente. Sprek som et uvær. Trente og styrte og sprang og herjet og holdt seg i form. Det syntes jeg var stilig, forteller han - uten antydning til smil.
Etter noen måneder hadde de flyttet sammen og rett etterpå ble Tone gravid. Da var hun 16, han 21. Gjert Ingebrigtsen måtte slutte på ingeniørutdanningen og få seg en jobb.
- Det var ikke lett. Vi eide ikke nåla i veggen og hadde ingen til å hjelpe oss. Vi pantet flasker for å få råd til barnemat, fikk ikke huslån i banken. Vi slet oss nesten ihjel i noen år, reiste aldri noe sted. Jeg var over 30 år første gang vi dro på ferie med fly.
- Ønsket du deg noen gang en stor familie?
- Er du helt gal? Vi var ikke voksne nok til å ønske oss noe som helst, det bare ble sånn. Det ville vært fullstendig ansvarsløst om en 21-åring uten jobb og fullført utdannelse gikk rundt og ønsket seg barn, hvordan i all verdens rike skulle jeg få det til?
- Men vi oppdaget at vi likte å ha barn. Og så får du det til da, selv om du mangler alt. Og da blir det det viktigste i livet ditt, å mestre det likevel, det er overlevelsesinstinktet. Er du oppvokst med alt i nevene, tar du alt for gitt. For oss har det vært motsatt. Familie blir ekstremt viktig når det er det eneste du har, sier han.
- Det blir det målet du setter deg: At du skal klare dette livet.
En plan!
Selv har han ingen idrettsbakgrunn. Han har jobbet seg opp fra ingenting og lært underveis av andre trenere og folk med idrettsfaglig kompetanse. Denne pådriverkraften, kombinert med overskuddet fra konas frisørsalonger, har altså materialisert seg i «Team Ingebrigtsen».
Gjert Ingebrigtsen messer om å sette seg mål. «Alle kan sette seg mål, hallo!» Men om du virkelig vil noe, må du også ha en plan og ofre det som skal til for å gjennomføre den. Det er det som har ført Team Ingebrigtsen så langt.
Hans eget mål? Å hjelpe barna til å nå sine. Å bli gode til å løpe, derimot, var barnas ønske.
- Vi vil alle velge en mer behagelig og enkel vei for oss selv om ikke noen står og sparker deg på leggen. Hvorfor tror du folk legger ned tusenvis av kroner i en PT? Men de samme folkene kan gjerne kritisere meg for det de tror er å pushe ungene mine. Unger er som andre folk, de trenger noen til å sparke dem på leggen, samme hva de gjør.
En finger mot brystet
- Jeg røykte fra jeg var 13-14 år gammel og klarte ikke å slutte før hun jeg er gift med satte meg kniven på strupen og sa at jeg måtte velge mellom røyken og henne. Tone var min coach og stilte krav.
Han fnyser.
- Mål? Alle kan sette seg mål. Hjelpe og trøste oss, altså. Jeg skal bli ditt, jeg skal bli datt, jeg skal bli konge! Javel, men fortell meg hvordan? Og har du talent for det du vil bli god i?
I verste fall mener han vi ender opp med å fortelle barna hvor flinke de til enhver tid er - uten at de hverken har talent eller spesielt glede av å gjøre det vi oppmuntrer dem til. Gjert Ingebrigtsen har fått sin dose overivrige foreldre på fotballbanen og i skisporet.
Ukorrekt stil
- Jeg har sett mye galskap rundt omkring, i enkelte tilfeller kan det virke som om foreldrene konkurrerer med barna sine. Mange trenere og foreldre har en oppfatning av at de må gå foran med et godt eksempel for å oppmuntre, men det blir feil. Drivkraften må ligge i barna og utøverne selv. Jeg gjør heller et nummer av det motsatte. Jeg kan spise hamburger, jeg kan drikke alkohol. Men jeg forventer at ungene mine skal gjøre alt som er rett.
- Hvordan har du fått dine egne barn til å forstå dette?
- Jeg har nok vært litt for brutal og direkte med å fortelle dem når de ikke er gode nok. Min stil er vel ikke så politisk korrekt.
- Hvordan har det blitt tatt imot?
- I etterpåklokskapens lys ser jeg ikke bort fra at den direkte stilen kan ha bidratt til å ta bort idrettsgleden hos noen av barna mine. Og det beklager jeg.
Ingebrigtsen tar en pause.
- Jeg tror du sparer mye tid på å kalle en spade for en spade. Men det kan være ubehagelig. Jeg mener aldri noe vondt med det, jeg klarer bare ikke å la være.
Tenke, men ikke si det
Derfor henger han på Henrik, Filip og Jakob som en klegg, skjeller og smeller. At guttene skeier ut med hamburger til feil tidspunkt, er nok til å sette ham i gang.
I NRK-serien er det en episode hvor Henrik forteller at han har fått seg kjæreste og faren fortørnet utbryter at det er «begynnelsen på slutten».
Det nordnorske lynnet er altså ikke slipt ned etter mange år på Vestlandet. Ordene faller raskt og brutalt ut av munnen på ham, ofte uten at han har tenkt seg om. Blir det for voldsomt, får han kjeft av kona.
- Hender det at du angrer deg etterpå?
- Ja. Jeg prøver å lære ungene det også, at det er mye du kan tenke og mene, men det er ikke alltid så lurt å si det. Som da Henrik påsto i media at U23-gullet hans var en større prestasjon enn å ta langrennsgull i VM for damer. Slike ting kan jo være sårende for folk.
- Henrik har nettopp annonsert at han skal bli pappa. Hva sa du til det?
- Jeg reagerte sikkert feil da også. Den umiddelbare reaksjonen var nok ikke positiv ...
- Men når du får tenkt deg om?
- Da synes jeg jo at det er fantastisk. Det er nok unge voksne i dag som skyver dette med barn ut i periferien så lenge det ikke passer hundre prosent. Men livet er ikke alltid hundre prosent. Det går an å klare seg bra likevel.
Motstander av gøy
Fjellene i St. Moritz er flekkete av snø. I bunnen av de bratte veggene ligger friidrettsbanen hvor Henrik, Filip og Jakob skal løpe rundt i en uendelig ring, mens venner og klassekamerater drar på sommerferie.
Sove, trene, spise. Sove, trene, spise. Så kommer EM. Og OL.
Brødrene liker å teste farens grenser og tuller med at Gjert er motstander av alt som er gøy. Pappa Ingebrigtsen innrømmer at gøy kanskje ikke hans sterkeste side - men han kan kose seg.
Han koser seg med barna. Og når de lykkes, spesielt etter motgang, blir han så emosjonell at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg.
Da gråter han, ikke bare noen tårer nedover kinnet - han strigråter. Klarer ikke å stoppe.
- Jeg prøver å gjemme meg vekk når det blir for ille, hele imaget ryker jo når jeg står der og griner som en unge. Men det har vært noen pinlige episoder under mesterskap.
Bare far
For i disse øyeblikkene er han ikke trener, bare pappa.
- Det er så mye følelser involvert. Når du ser hvor glade barna dine er, at de lykkes. Det har ingenting med idrett å gjøre. Jeg er utrolig lettrørt. Ikke i klassiske settinger som bryllup eller begravelser. Men når folk som er underdogs i en eller annen sammenheng klarer det, holder jeg på å dø. Det skal ikke mer til enn en Disney-film.
Men nå skal Gjert Ingebrigtsen ta med barna ut på restaurant og spise middag. Og etterpå skal de gå hjem til leiligheten ved løpebanen og si god natt.
Og kanskje, når de andre sover, skal han gjøre noe av det han liker best: Skjenke seg et glass vin, synke sammen foran Youtube og hente frem gamle klipp fra episoder av «Idol» og «America’s Got Talent».
- Det handler ikke om det musikalske, sier han.
Men når han ser de ukjente menneskene på skjermen overraske både dommere og publikum med gåsehudfremkallende prestasjoner, når han ser hvordan de overgår seg selv og synger bedre enn noen trodde at var mulig, kjenner han seg litt igjen.
ukeadressa@adresseavisen.no