Det er noe magisk ved det å fly inn over Rio idet vi passerer Sukkertoppen og glir lavt inn over Guanabarabukten. Grønnkledde skråninger med fargerike favelaer skaper en kontrast til de elegante husfasadene langs kysten. Der strekker alle veier seg langs praktfulle strender med Brasils laveste bikinilinje, og i byens sentrum troner majestetiske palasser fra den gang Rio var det portugisiske imperiets bankende hjerte. Fra en klippe hilser selv Kristus deg velkommen med åpne armer til verdens mest sensuelle by.
Men først skal du lande på Tom Jobim.
I 14 samfulle år har jeg, minst én gang i måneden, passert gjennom Rios internasjonale lufthavn og alltid latt meg forbløffe over hvordan kontinentets mest kjente metropol kan ha kontinentets verste og mest ineffektive flyplass. Når jeg har stått der og lurt på hvor bagasjen min er blitt av, gjerne en time eller halvannen etter landing, har svarene kommet som på refleks: «Vi er underbemannet.» «Det nye bagasjebåndet fungerer ikke.» «Tollerne foretar stikkprøver.» «Vær tålmodig.»
I forkant av OL bestemte jeg meg for å finne ut av hvorfor det tar så lang tid å få bagasjen i lufthavnen som er oppkalt etter bossanovaens skaper. Det ble en reise inn i Brasils mørke hjerte.
Lovløsheten hersker
Bare USA har flere flyselskaper enn Brasil, som med tre tidssoner strekker seg fra kalde vintre i sør til fuktig regnskogsklima i nord. At landet ikke har noe nettverk av motorveier som binder det sammen, gjør at nesten alle børsnoterte brasilianske selskaper har egne fly. Det har gjort flyprodusenten Embraer til verdens tredje største. De dårlige veiene har dessuten bidratt til å skape verdens tredje største marked for innenriksflyvninger, kun slått av USA og Kina. Hvert år transporterer de brasilianske flyselskapene cirka 80 millioner passasjerer rundt i verdens femte største land.
Men i kvalitet og sikkerhet blir brasilianske flyplasser lavt rangert og var i fjor helt nede på 112.plass av 141 land i World Airport Awards undersøkelse. Grunnen til elendigheten heter Infraero og er Brasils luftfartstilsyn med over 12 000 ansatte. Etter at innenrikstrafikken ble rammet av to alvorlige flyulykker i 2006 og 2007, hvor totalt 353 passasjerer omkom, satte opposisjonen i parlamentet ned en kommisjon som skulle undersøke luftfartsmyndighetene. Noen måneder senere ble kommisjonens rapport på 1102 sider presentert, og i den hevdes det at Infraero var blitt en av Brasils mest korrupte etater. Riksrevisjonen fant opplysninger som tydet på at det statlige selskapet hadde begått underslag tilsvarende over seks milliarder norske kroner i forbindelse med ombyggingen av ni lufthavner. Flere av de involverte var politisk utnevnte ledere. For å statuere et eksempel sparket landets forsvarsminister, den øverste ansvarlige for innenriks flytrafikk i Brasil, hele 98 sjefer.
At Infraero ser ut til å være mer opptatt med å drive svindel enn å ivareta sine oppgaver, har ført til en utrygg stemning ved landets flyplasser. Verst er det ved Tom Jobim, som havnet på førsteplass da det globale nettreisebyrået Edreams i fjor spurte sine kunder om hvilken lufthavn som var verdens verste. Den lovløse stemningen har medført at alle, fra parkeringsvakter til taxisjåfører, tollere og ansatte i taxfreebutkkene, har laget sine egne regler. Selv den statlige vaksinasjonssentralen i lufthavnen, som har til formål å vaksinere reisende til Amazonas mot gulfeber, har vært del av et korrupsjonsnettverk hvor ansatte har tatt betalt for det som i utgangspunktet er gratis vaksiner.
Som en sveitserost
Marcelo Freire er like gammel som meg (46) og bor i samme nabolag. Han er statsadvokat ved den statlige påtalemyndigheten, Procuradoria da República. For å komme inn på hans kontor må jeg forbi bevæpnede vakter nede ved inngangen, og igjen oppe i korridoren i 12. etasje, hvor han sitter på et hjørnekontor med utsikt over Rios paradegate, som bærer tidligere president Vargas’ navn. Ettersom påtalemyndigheten er en av de få brasilianske institusjoner som ikke er korrupt, er de offentlige aktorene vandrende skyteskiver for landets kriminelle bander.
Marcelo Freire sto i spissen for etterforskningen av det føderale politiets arbeid i Rio for tolv år siden. Etter flere års arbeid fikk de kartlagt ti kriminelle organisasjoner som i praksis ble administrert av politiet i OL-byen. En av de viktigste aktivitetene var smugling ved Tom Jobim lufthavn. I et helt år avlyttet etterforskerne politiets mobiltelefoner, og klarte dermed å avsløre at de sammen med tollere og luftfartstilsynet styrte en mafia som smuglet datamaskiner, mobiltelefoner og annet elektronisk utstyr fra USA til Brasil. I en av samtalene de for eksempel overhørte sa en politifunksjonær til en kollega: «I morgen lander Delta 061 klokka 9.19. Kysten er klar.»
Etterforskningen viste at forbryterkartellet tok tilsvarende 2600 kroner per koffert for å la eieren slippe fritt gjennom tollen og dermed også slippe å risikere å betale importavgift på 60 prosent av varenes verdi. Kofferten ble enten tatt ut bakveien, hvis ikke tollerne lot smugleren passere ukontrollert. En av smuglerne som var med i kartellet hadde mer enn hundre inn- og utreiser til Miami i løpet av ett år.
For å kunne gjennomføre en razzia ved lufthavnen, var etterforskerne nødt til å samarbeide med det føderale politiet, som i Brasil tilsvarer det amerikanske FBI. Ettersom Marcelo Freire og hans menn fryktet at selv politisjefen i Rio var med i kartellvirksomheten, valgte de i stedet å henvende seg til sikkerhetspolitiet i hovedstaden Brasília. Sikkerhetspolitiet innså hvilken risiko det innebar at lufthavnens grensepoliti var involvert i kriminalitet og etablerte derfor en innsatsstyrke uten tilknytning til Rio.
1. september 2011 slo en samlet styrke på 130 spesialsoldater og ansatte fra skattevesenet til mot lufthavnen og gjennomførte 39 ransakelser rundt omkring i Rio.
Tolv tollfunksjonærer, tre politifunksjonærer og ti privatpersoner fikk vite at de var mistenkt for deltakelse i kartellet, som i alt talte over hundre personer. Mediene rapporterte om smuglingen og omtalte lufthavnen som «queijo suíço» (sveitserosten) på grunn av de mange hullene i sikkerheten. Selv om påtalemyndigheten hadde tilstrekkelig med beviser, var det imidlertid ingen dommer som våget å utstede arrestordre på noen av de mistenkte. Siden det dreide seg om høyt lønnede tjenestepersoner i det respekterte føderale politiet, krevde dommeren ytterligere beviser. Marcelo Freires folk ba lufthavnsmyndighetene om å stille inn kameraene slik at de kunne se hvem som førte smuglergodset gjennom tollen. Da de kom tilbake et par uker senere, fant de imidlertid at alle kameraene vinklet inn mot vegger. På det tidspunktet innså Freire at selv lufthavnsmyndighetene tok del i kartellets smuglervirksomhet.
Marcelo Freire forteller en historie om en av tollbetjentene som ikke deltok i kartellvirksomheten. Da denne betjenten en kveld hadde som oppgave å inspisere lossingen av bagasje fra et fly som nettopp var ankommet fra Miami, reagerte han da han så at kollegaen ikke la all bagasjen opp på bagasjebåndet, men at noen av koffertene i stedet ble ført til en annen utgang. Tolleren spurte kollegaen hva han holdt på med, men fikk ikke noe svar. Dagen etter gikk han til sjefen sin og fortalte hva han hadde sett.
Truet på livet
Marcelo Freire reiste tiltale mot ti politifolk som var mistenkt for å være kjernen i den kriminelle aktiviteten ved lufthavnen. Men rettsvesenets mølle maler melet langsomt i Brasil, og rettssaken har ennå ikke blitt berammet. Og en del av Freires arbeid har også blitt sabotert.
- En dag da jeg gikk inn for å sjekke om det skjedde noe i saken, så jeg at noen hadde vært inne i datasystemet og gjort endringer i anklagen.
Han ble truet på livet. En dag fikk han tilsendt en dvd. Det eneste den inneholdt, var en kort sekvens i en Hollywood-film der en leiemorder påtar seg et oppdrag om å drepe en dommer. Budskapet var ikke til å misforstå.
Freire ba om å bli overflyttet til Brasilia for en kort periode. Barna begynte i ny skole, og selv sørgert han for å holde seg unna flyplassen i Rio når han skulle fly utenriks. Nå er han tilbake i Rio, overbevist om at virksomheten på Tom Jobim fortsetter som før.
- Og jeg kjenner en konstant uro i kroppen. For én ting er at tonnevis med uskyldig elektronikk smugles inn i landet. Hva om terrorister utnytter systemet? Man kan smugle en atombombe inn via Tom Jobim, bare man betaler godt nok, sier Marcelo Freire.
Kokainet forsvant
André Batista arbeider også for påtalemyndigheten i Rio og har spesialisert seg på økonomisk kriminalitet. For å komme inn på kontoret hans, må jeg først passere vakter bevæpnet med maskinpistoler. Batista mener privatiseringen av lufthavnen ikke har gjort noen forskjell. Tom Jobim-lufthavnen er fortsatt like hullete som en sveitserost.
- Tollen på importvarer er så høy at folk synes det ikke er noe problem at det fuskes. Og politiet og tollerne ser på det som en slags frynsegode som de kan nyte godt av. Det er kun et fåtall som anser smugling for å være en reell forbrytelse, sier André Batista.
Han tar opp mobiltelefonen sin og viser en diskusjon han deltok i for et par måneder siden. Debattråden starter med en invitasjon til en fest som han fikk av noen tidligere kolleger. De tidligere arbeidskameratene begynner så å diskutere hvor dyrt alt er blitt i Brasil, og at den beste måten å kjøpe elektronikk på, vil være å ta et lavprisfly til Miami og så smugle varene med seg hjem i bagasjen. En av de andre inviterte til festen var en pensjonert politifunksjonær som har arbeidet ved Tom Jobim-lufthavnen hele livet. På et tidspunkt svarer han i debattråden: «Om det er slik at dere trenger å få noen varer inn i landet, skal dere bare si ifra til meg.»
André Batista blar videre ned gjennom tråden og viser den siste beskjeden: «Bare gi meg dato, flightnummer og tidspunkt for ankomst noe tid i forveien, så ordner jeg det.»
- At man diskuterer smuglingen så åpenlyst, viser at det har blitt normalisert. Ingen er redde for å bli stilt til ansvar, sier André Batista.
Han er enig med Marcelo Freire om at det farlige ved korrupsjonen ikke er smugling av elektronikk. Den største risikoen er at terrorister utnytter det til å smugle våpen inn i forbindelse med OL.
Alle spiser tilsynelatende av lasset på flyplassen i Rio. I fjor kom det frem at det på under ett år hadde vært et dramatisk fall i beslag av kokain ved Tom Jobim-lufthavnen. Tallet hadde falt fra et ganske stabilt tall på 350 kilo per år til kun 13 kilo. Statsadvokatene reagerte og mistenkte politifunksjonærene på flyplassen for å være delaktig i kokainsmuglingen også.
- Enten har politifolkene solgt den beslaglagte kokainen videre, eller så har de blitt betalt for å snu ryggen til når kokainen blir smuglet ut. Det kan umulig være tilfelle at den europeiske etterspørselen etter kokain faller så drastisk i løpet av ett enkelt år, sier André Batista.
Ingen kommentar
Da vi sendte en forespørsel til det føderale politiets presseavdeling i Rio for å høre om det var mulig å få intervjue sjefen ved Tom Jobim, mottok vi aldri noe svar. Marcelo Freire advarte oss og rådet oss til å holde vår egen ambassade orientert om hva vi drev på med.
- Hva kan skje?
- Tja, de kan komme til å plante kokain i bagasjen din eller noe i den stilen, sa Freire.
Heller ikke det føderale politiet i Brasilia var særlig pratsomme, viste det seg, men de sendte oss til slutt det som skulle virke som en beroligende melding like før OL-ilden tennes:
- Vi er godt forberedt på alt, både på Tom Jobim-flyplassen og i hele Rio. Ingen fare.
