- Halse i farta, ropte politikonstabelen som nettopp hadde rundet hjørnet ved Dronningens gate og så hva som var på gang. Utenfor Erichsens konditori tok en eldre herre i hatt og frakk sats. Like etterpå fløy paraplyen til Arne Halse nedover Nordre i en perfekt bue, før den – på en god dag – landet ved fortauskanten.
- Jeg så mange gode kast på Nordre på 1950- og 60-tallet, men Halse var aller best med spaserstokk, fortalte daværende politimester Reidar Harkjerr tørt i et intervju med Arbeider-Avisa flere år senere. Harkjerr, en slags kloning av kollega Bastian i Kardemomme by, brukte å se gjennom fingrene med mye på denne tida, og en gammel olympier og byoriginal i fullt driv i paradegata – eller i Palmehaven, for den sakens skyld, der paraplyen én gang hadde landet midt i lunsjbuffeen- bekymret ham lite.
- Det slo sjelden feil. Straks han kom ut fra Erichsen og skuet nedover Nordre, var det som om det rykket til i høyrehånda. Og så kastet han det han hadde til rådighet for liksom å vise hvordan det fortsatt kunne gjøres, forteller Håkon Bleken, som ennå var en ung og lovende maler da Arne Halse en dag midt på 1950-tallet trengte seg ned ved kunstnerbordet på Erichsen. Der satt også Hannah Ryggen og Lars Tiller, Roar Wold og Ramon Isern. Og Arne Halse passet så definitivt inn.
- Han var levende opptatt av kunst og musikk, erindrer Bleken.
- Hannah og Arne fant tonen spesielt godt. Han var en flott fyr.
Arne var sønn av gründeren, industribyggeren og kullgrossisten Dyre Halse, som egenhendig hadde skjenket Trondheim torvstatuen av Olav Tryggvason i 1921. Arne jobbet i familiens kull- og kokskompani, uten at så mange egentlig visste helt hva han bedrev der i gården. Tid hadde han tilsynelatende nok av, men selv om Halse etter lange og til dels fuktige lunsjer la både kraft og vilje i kastene på Nordre – enten det var paraplyen eller spaserstokken som fór av gårde – ble de stadig kortere etter hvert som årene gikk. Ikke i nærheten av de 50 meterne pluss 57 centimeterne som hadde sikret ham sølvmedaljen på White City Stadium i London i 1908.
Trøndelags første individuelle medalje. Og Norges andre noensinne, etter at skytteren Albert Helgerud fra Svelvik dagen i forveien hadde vunnet gull på 300 meter rifle.
Ingen førstereis
- At han var historisk på den måten, tror jeg aldri at han brydde seg noe særlig om, sier barnebarnet Thor Andreas Tangen (71), sønnen til Kaja, ett av Arne Halses fire barn. Thor Andreas ble født i Orkdal, vokste opp i Porsgrunn, men tilbrakte flere sommerferier hos morfaren i Markveien på Bakkaunet.
- Jeg var med ham på Erichsen og på Britannia, fikk sitte ved samme bord som kunstnerne han vanket med, og jeg husker alle oppholdene i Trondheim som rene eventyr. Morfar var, hva skal jeg si, en lystig fyr, sier Tangen, som nå bor på Høvik utenfor Oslo.
Da Arne Halse sammen med 68 andre norske utøvere marsjerte inn på OL-stadion i London under åpningsseremonien i juli 1908, var han 21 år gammel, men ingen førstereisgutt. Allerede to år tidligere hadde han vært med i Aten, i det som skulle markere tiårsjubileet for de første olympiske leker i 1896, men som senere ble strøket og ikke lenger anerkjent som et ordentlig OL. Like greit kunne det være, oppsummerte Arne Halse senere i livet: Han hadde ikke fått spydet til å flyte i det hele tatt, mest fordi – trodde han – at den greske maten var så forskjellig fra den norske.
- Arne mistet rett og slett appetitten, men sammen dro vi på byen og fikk tak i noen sardiner til å spe på med, men da var det allerede for sent, fortalte turneren Osvald Falch fra Steinkjer til Adresseavisen midt på 1950-tallet. Arne Halse ble nummer sju i spydkonkurransen i Aten, mens Falch – som én av turnerne tok gull i lagkonkurransen.
Da det nærmet seg OL to år senere, hadde pappa Dyre Halse sendt Arne til Kristiania for å studere merkantile fag. Han var Norges beste i både spyd og kule med begge hender – på denne tiden la man sammen resultatene av venstre- og høyrekastet – og hadde en periode verdensrekorden også. Arne Halse var med andre ord selvskreven til London, som på kort varsel hadde tatt over lekene fra Roma. Vulkanutbruddet i Vesuv i 1907 hadde lagt Napoli i ruiner og tvang italienerne til å prioritere gjenopp-bygging foran sommerleker.
- Jeg kjente at det kom til å gå godt med en gang jeg satte foten på engelsk jord, sa Arne Halse da han oppsummerte London-lekene i et intervju med Morgenbladet senere på sommeren.
Ringte natten rundt
Han sikret seg først en bronsemedalje i spydkast fristil (49,73 m), den første og eneste gangen denne øvelsen – der det var tillatt å holde hvor som helst på spydet – sto på programmet. Deretter kastet han spydet 50,57 meter på den mer konvensjonelle måten, og selv om han ble slått med over fire meter av den suverene svensken Eric Lemming – og trass i at Norge bare var et tre år gammelt fritt og selvstendig land – ble Arne Halse feiret så det forslo i den norske leiren. Så heftig, muligens, at han to dager senere ble slått ut i kvalifiseringen i kulekonkurransen.
- Det spilte tilsynelatende ingen rolle. Selv om morfar på denne tiden også var en solid ski-hopper, med gode plasseringer i renn over hele Norden, var han fra og med London-OL å betrakte som en spydkaster, i egne og sikkert også andres øyne, sier Thor Andreas Tangen.
Da barnebarnet besøkte ham i Markveien på 1950- og 60-tallet, hadde Arne Halse ofte deko-rert hagen rundt huset med spydene sine godt plantet i plenen. Gjerne med en sløyfe i rødt, hvitt og blått på toppen. På denne tiden brukte han ofte en liten formue på å ringe rundt til spydkastere over hele verden for å sjekke formen deres foran store mesterskap. Han ble sportsredaktør Victor Johansen i Adresseavisen sin primærkilde. I boken «»Trønderske idrettstopper» skriver Johansen, eller «Vic» som var klengenavnet, om hvordan han på nattetid ble oppringt av Halse som hadde stalltips å komme med om finske, tsjekkiske og ungarske spydkastere. «Jeg har nettopp snakket med dem, brukte han å si. Det var med andre ord førstehånds informasjon».
En helvetes kontrakt
- Det gikk mye i spyd, men enda mer i kunst og musikk når jeg besøkte ham på Bakkaunet, forteller Thor Andreas Tangen.
Arne Halse var en stor beundrer av den finske nasjonalkomponisten Jean Sibelius, som han ved to anledninger besøkte utenfor Helsinki, samtidig som han avla spydkasterne i nærområdet en visitt.
- Men aller størst var Beethoven, sier Håkon Bleken.
- Det var en av disse formiddagene på Erichsen. Hvem er de ti største komponistene gjennom alle tider, spurte Halse. Roar Wold forsøkte seg med noen navn, vi andre prøvde å rangere som best vi kunne, men så slo Halse neven i bordet: Svaret er ti ganger Beethoven.
Etterpå gikk han formodentlig ut på Nordre og pælmet paraplyen – eller spaserstokken – nedover gata.
Arne Halse jobbet som disponent i Dyre Halse-konsernet i hele sitt yrkesaktive liv, selv om han utviklet seg til å bli mer en byoriginal enn en respektert næringslivsleder.
- Men han gjorde i hvert fall det han kunne for å sikre familiebedriften en gullkantet kontrakt, forteller Håkon Bleken.
Tidlig på 1950-tallet turnerte nemlig teologen og svovelpredikanten Ole Hallesby landet med sitt deprimerende budskap om at folk kunne risikere å våkne i helvete, om de ikke hadde vett og forstand til å omvende seg før de gikk til sengs for natten.
- Hallesby var i Trondheim for å holde foredrag og hadde sjekket inn på Misjonshotellet. Arne Halse ringte bort og ba om å bli satt over til rommet. Han presenterte seg og sa som sant var at han jobbet i kull- og koksindustrien. Så lurte han på om Hallesby, med sine spesielt gode kontakter i helvete, ikke kunne være behjelpe-lig med å skaffe ham en god ordre.
Det er akkurat slik barnebarnet Thor Andreas Tangen husker morfaren, som døde i 1975, 88 år gammel.
- Han var et oppkomme av påfunn og elleville ideer.
Kastegenskapene i familien forsvant med Arne Halse. Thor Andreas ble lengdehopper og landslagsutøver med 7,31 som bestenotering. Barn- og barnebarn har hevdet seg i turn, bandy og en rekke andre idretter.
- At min morfar var både en pioner og en original, og at mange fortsatt husker påfunnene hans, er fint å vite, sier Tangen.
