Lykken er en helt vanlig hverdag

Da flyangrepene nok en gang avløste hverandre over hodene deres i Aleppo, så ikke Fakhri Hamo (39) og hans gravide kone Sidar Wazir (32) noen annen utvei. De måtte ta med seg barna og komme seg vekk. Familiefar Fakhri hadde allerede forsøkt å få familien til Libanon, uten å lykkes. Flere veier ut av byen var sperret. Til tider kunne de ikke gå ut døra. Gikk de ut, visste de aldri om de kom hjem igjen, minnes skomakeren. En dag gikk han ut under flyangrepene for å hente en sekk med ris fra et lager regjeringen administrerte. Han hadde ikke noe valg, sier han, familien hadde ikke spist på fire dager. Barna hadde sett ting ingen barn, eller voksne for den saks skyld, burde ha vært vitne til. Til slutt flyktet de halvannen time nordover mot den tyrkiske grensen, til Afrin i kurdiske områdene der Fakhris foreldre bodde. Sidar og deres to barn søkte tilflukt der, mens Fakhri ble igjen i Øst-Aleppo for å finne en løsning for familiens bolig og skomakerbedriften han drev med åtte ansatte.

Det rakk han aldri. En kveld han satt hjemme og så tv-nyhetene slo en bombe ned i nabolaget. 50 meter unna, anslår han. Like etter, en ny bombe. Totalt 21 mennesker ble drept. Da tenkte han: Nok er nok, livet er viktigere. Han ga opp både boligen og jobben og flyktet etter familien.

- Vi trenger ikke snakke om det dramatiske, sier Fakhri Hamo lavmælt og vennlig første gang vi treffes, trygt plassert i en sofa i Trondheim.

- Det var nesten som i en film.

To nye ord hver dag

- Den her har æ laga!

Ni år gamle Silva dukker ned under senga og trekker ut et hjemmesnekret barbiehus av papp, med stue, bad, soverom og egenklippede, rosa gardiner. Lillesøster Rojda (3) har allerede sikret seg Silvas barbiedokke. Nå har hun blikket festet på barbiehuset.

- Rojda, ikke ødelegg. Sist ødela du barbiehuset, formaner Silva.

- Jeg ødela ikke! protesterer lillesøsteren bestemt tilbake, og går seirende ut av en kortvarig, intens forhandling om barbiedokken.

Silva og moren Sidar har akkurat kommet tilbake til rekkehuset på Byåsen etter å ha hentet lille Rojda i barnehagen.

Nå viser hun ivrig frem leker og hobbyprosjekter på rommet hun deler med storebroren; et strikketøy, en bilinstallasjon av papp hun har laget til brorens biler, Elsa-kjolen fra Disney-filmen. På fritiden sparker hun fotball i Astor fotballklubb. Og så elsker hun å skrive sanger. På veggen vis-à-vis køyesengen henger tegningene til storebror Khoshnav (12).

- Der er Pikachu, det der er Pokémon og det er en tegneserie, sier han og peker.

På kjøkkenet hakker Sidar salat og krydrer kyllingfileter med dreven hånd. Det er bare tre dager til trebarnsmoren igjen setter seg på skolebenken for videre opplæring i norsk språk og samfunn. Halvannet år er gått siden familien landet på Værnes flyplass en kald februarkveld i fjor, etter mer enn to år som flyktninger i Tyrkia.

I Syria var hun hjemmeværende, men her kan Sidar tenke seg en jobb som frisør eller i en klesbutikk når hun har lært seg språket. På overskapet bak henne på kjøkkenet står det skrevet «Et overskap» på en hvit lapp. På kjøkkenbenken under: «En kjøkkenbenk». Det hjelper meg å huske, smiler hun over salatbollen.

Ytterdøren på rekkehuset på Byåsen låses opp og inn kommer ektemannen Fakhri etter nok en arbeidsdag på Mister Minit på Trondheim torg. Etter få måneder i Norge gikk han bort til butikken, presenterte seg og fikk hjelp av kameraten til å formidle at han var skomaker og ønsket jobb. Daglig leder Jonathan Rosic trengte ikke lang tid på å bestemme seg da han så Fakhri i aksjon over skoene.

- Han kom hit og sa at han ikke ønsket å få hjelp, men ville forsørge familien sin selv. Jeg smeltet. Min egen familie kom til Sverige med to tomme hender og jobbet seg opp, sier svensken med serbisk far og skotsk mor.

Han er imponert over Fakhri, forteller hvordan kurderen i fjor troppet opp på jobb hver dag etter norskopplæring for så å jobbe til stengetid, før han tok bussen hjem til familien. Nå arbeider Fakhri, som har jobbet siden han var femten år, fulltid med å fikse sko og andre skinnvarer. Med jobben skjøt også språket fart. Fakhri sier det er litt stress å være helt ny et sted, men at de prøver å lære mer norsk og forstå mer av kulturen for hver dag, tolke signalene og forstå kodene i deres nye samfunn. Målet hans er å lære to nye ord hver dag.

- Hva lærte du i går?

- «Resultatløs», ler han.

- Og… hva heter det når du kan masse, spør han ut i lufta og tenker seg om, før han svarer selv: «Geni»!

Lille Rojda lyser opp når faren kommer inn i stua. Når han ser henne og sine to andre barn, er det som all verdens tretthet forlater kroppen etter en lang arbeidsdag. På veggene i stua henger bilder av dem de reiste fra og daglig tenker på. Besteforeldre, tanter og onkler. Bilder av Fakhri og Sidar i tradisjonelle kurdiske drakter. Silva viser oss familiebildene i albumene som ligger under stuebordet, et barnebilde av seg selv, bilde av moren i Syria. Minnene var noe av det viktigste de tok med seg fra Aleppo.

Fakhri løfter Rojda, som er lam i begge beina, ut av rullestolen og klemmer henne lenge, før de begynner å tulle og leke. Yngstedatteren på tre er hele familiens sangfugl med stadige fremførelser av Frost-sangen «Let it go». Hun lever opp til navnet sitt: Rojda betyr soloppgang.

Hun fikk alt annet enn en lys start på livet.

Uviss fremtid i Tyrkia

Rojda ble født på et sykehus i et krigsherjet Aleppo, med ryggmargsbrokk og med vannhode. Fakhri og Sidar måtte reise tilbake fra Afrin til Aleppo da Sidar skulle føde barnet. På et norsk sykehus ville jenta blitt operert et av de første levedøgnene, men nå ble de sendt hjem bare to timer etter fødselen. Fakhri sier han ba en av de sykehusansatte om å hjelpe dem med barnet, men fikk til svar at de verken hadde utstyr eller mulighet til det. Tilbake i Afrin bestemte ekteparet seg for å dra over grensen til Tyrkia med babyen for å sikre nødvendige operasjoner der.

De to eldste barna ble igjen hos besteforeldrene. En ambulanse kjørte dem fra grensen til den tyrkiske byen Hatay et par timer unna. Der gjennomgikk Rojda to operasjoner. Da hun ble utskrevet etter førti dager på sykehuset, hentet Fakhri Khoshnav og Silva. Etter noen måneder i Hatay, der Fakhri jobbet som skomaker, flyktet familien videre til Istanbul. Fremtiden var usikker. Han forsørget familien ved å jobbe i en skofabrikk. Mens de bodde i blokkleiligheten i Istanbul, strømmet stadig flere flyktninger til byen – også flere av deres slektninger og venner. I oktober i fjor uttalte International Rescue Committee-topp David Miliband at det bodde flere syriske flyktninger i Istanbul enn i hele resten av Europa til sammen: 366 000 personer. I hele Tyrkia oppholdt nærmere to millioner flyktninger fra Syria seg, ifølge FN. Totalt har den blodige konflikten ført 2,7 millioner syrere på flukt, ifølge FNs tall fra juli i år.

I Tyrka innså Fakhri og Sidar at de ikke kunne returnere til Syria. De registrerte seg som flyktninger hos FN.

Barna gikk ikke på skole. Da babyen ble syk igjen, fikk hun ikke behandling.

- Situasjonen til barna var veldig dårlig, sier Sidar.

Fakhri sier:

- Alt som skjer med oss voksne, det kan vi tåle. Men barna … Det å ikke klare å skaffe dem det de trenger…

Seks måneder senere, 24. juni 2014, fikk han telefonen familien hadde ventet på: De var godkjent som flyktninger, og skulle overføres til Norge.

- De ringte meg fra dette nummeret, smiler han og viser et telefonnummer i notatboken han har tatt vare på siden Tyrkia.

Han husker den enorme lettelsen, følelsen av år med bekymringer som lettet fra skuldrene og nærmest frigjorde kroppen. Den kvelden feiret de i leiligheten i Istanbul. De ba og takket gud. Khoshnav og Silva spurte om de endelig kunne få gå på skole, om lillesøsteren skulle få behandling og hjelp til å gå. Da avreisedagen nærmet seg i februar i fjor, sov de ikke mye om nettene. Kveldene før samlet de seg i leiligheten til Fakhris bror, som også hadde flyktet. De spiste sammen, snakket om fremtiden, om hva de skulle pakke med seg til Norge og hva de kunne ha i vente. Tårer og latter.

10. februar 2015 satte de seg på flyet til Norge.

Samme kveld ble de tatt imot av fire personer på Værnes, inkludert tolk og representanter for kommunen.

Herfra ble familien kjørt til og vist rundt i sitt nye hjem: Rekkehuset på Byåsen de fortsatt bor i.

- Det var så godt, smiler Fakhri.

Han tenkte at de var over det tyngste, ferdig med problemene og bekymringene for fremtiden. Før avreise, hadde han lest på nettet om Norge.

- Hva slags inntrykk fikk du?

- At de tar vare på demokratiet her, det er medmenneskelighet og likestilling. Lover og regler gjelder for alle, ikke bare for en bestemt gruppe. Alle behov et menneske har i livet sitt, finner man her: Helse- og utdanningssystem, like muligheter. De tar vare på barna. Alt som er registrert på papiret hos oss, finnes i realiteten her for alle.

Norge har sagt ja til å ta imot 3200 kvoteflyktninger i år, 3000 av plassene er øremerket flyktninger fra Syria.

Fakhri og Sidar synes de ble tatt godt imot. Det var som om systemet omfavnet dem da de ankom: De to eldste begynte på skolen, Rojda ble fanget opp av et godt helse-vesen, familien fikk en kontaktperson i kommunen og kom etter hvert i gang med introduksjonsprogrammet, som gir deltagerne opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Ifølge nasjonale tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) var 62 prosent av deltagerne som avsluttet programmet i 2014 i jobb eller under utdanning året etter.

Per i dag deltar 600 personer i programmet bare i Trondheim kommune.

- Den første dagen vi kom sa jeg til kontaktpersonen vår at Norge har reddet vårt og barnas liv. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å gjengjelde det, sier Fakhri.

Endelig skolestart

Mandag morgen denne uken: Klokken er ikke mer enn halv ni, men det er ikke spor av tretthet i de to blidspente ansiktene som møter oss i gangen i rekkehuset på Byåsen.

- Bare kom inn, oppfordrer Silva og Khoshnav mens de hiver på seg jakker og ryggsekker, fulle av forventning.

Sykkelhjelmene er på plass, og de gjør seg klare til å hive seg på syklene de få hundre metrene bort til Byåsen skole. Hun skal begynne i fjerde, han i sjuende. Denne dagen har de ventet på i hele sommer. Til å lære nye ting, til friminutt og å møte gamle venner.

Mamma Sidar skal ta bussen til norskopplæringen, mens Fakhri skal levere Rojda i barnehagen før han drar på jobb. Treåringen, som i likhet med storesøsknene snakker både kurdisk og norsk, er som vanlig blid med en sang eller to på lur. Idet hun legges i barnevognen utenfor rekkehuset, åpner naboen døren og ut stikker hodet til en internasjonalt anerkjent harpist. Hei, hilser Willy Postma før hun kommer ut og småsnakker med Rojda i barnevogna. Hun har barnebarnet på besøk, også han skal snart på skolen. Hun husker godt da hennes nye naboer ankom leiligheten en sen februarkveld i fjor, i kulda og bekmørket. De har hjulpet hverandre litt, forteller hun. Barna leker gjerne med lego og leketog inne hos henne, og selv blir hun bedt på middag til Fakhri og Sidar.

I sommer har de også passet på hagen hennes mens hun var i USA, og nå kommer hun nærmest rett fra Elverum der hun har undervist, kan Postma fortelle før hun må inn til barnebarnet igjen.

- God første skoledag, vinker hun til Khoshnav og Silva, som setter kurs mot skolen.

I skolegården på Byåsen skole ønsker lærer Nina Lyngstad velkommen med en klem og et fast håndtrykk. I Syria gikk Khoshnav på skole i ett år, noe han ikke trivdes særlig med. Hvis du ikke har gjort leksene, så slår de. Hvis du svarer feil, så slår de, har han fortalt oss et par dager tidligere.

Men her i Norge er det helt annerledes. Han sier han gleder seg spesielt til å få nye skolebøker, og til fagene naturfag og matte. For ikke å snakke om årets store høydepunkt: leirskole.

De som ble igjen

Fra Aleppo kommer daglige, opprørende nyhets-meldinger . Om angrep på sykehus og klinikker, om tusener sivile som er beleiret, mangel på vann, drepte barn og voksne og stadige rakett- og flyangrep.

Her i Norge har hverdagen stabilisert seg for familien. Tak over hodet, mat på bordet, ungene i skole og barnehage. Men tankene er hos dem som ble igjen. Sidars mor, to brødre og to søstre. Fakhris foreldre, to brødre og fire søstre. Hans tre brødre i Tyrkia. Andre nære slektninger som befinner seg i Irak, Libanon og Hellas. Sidars bror har søkt asyl i Norge, og befinner seg nå på Sunndalsøra. Mange av vennene de forlot i Aleppo, vet de ingenting om. Dagen i forveien snakket Fakhri med broren via WhatsApp. Han jobber som musikk- og sanglærer i Afrin i den kurdiske regionen nord i Syria.

- De snakker om hvor dyrt alt er, hvor vanskelig det er å få tak i varer. De mangler mye, krigen har vart i fem år. De dårlige nyhetene går innpå oss. Vi hører om avtaler mellom Tyrkia og Russland og USA, men alle jobber for sine egne interesser, ikke for å redde Syria, sier familiefaren.

Vi møter Fakhri, Sidar og barna på Trondheim torg og tar følge til biblioteket, et sted de ofte er sammen med barna. Foreldrene synes det er tryggere å sende barna dit enn andre steder i byen de ikke kjenner så godt til.

Her går lånekortene varme, til bøker og spill. Situasjonen i Syria får de ikke gjort stort med. Kreftene brukes på å skape en så god tilværelse som mulig for barna her Trondheim, sørge for at de blir en del av nærmiljøet. Silva spiller fotball på Astor fotballklubb, mens fotballglade Khoshnav for tiden sliter med en kneskade.

Foreldrene ser gode og dårlige sider ved både deres egen og den norske oppdragelsesmetoden.

- Det er veldig bra det er forbudt å slå barn her. Her har barna masse rettigheter, og de blir ikke misbrukt økonomisk til å jobbe og tjene penger. Vi har også med oss mye som er riktig: Vi kan ikke gjøre alt det barna ønsker, men må sette klare grenser. De må ha respekt for voksne. Det var litt rart for meg å høre om barnevernet som blander seg inn i familiens liv her, hele livet vårt handler om barna og deres fremtid. Vi har gått på kurs om barneoppdragelse i Norge. Vi prøver å kombinere begge kulturer.

Flere nyankomne har tidligere fortalt Ukeadressa sin frykt for barnevernet. Les reportasjen her (Pluss).

Om søndagene møter de ofte en flyktningguide fra Røde Kors, en norsk kvinne og hennes to barn. De har vært med på hytta og sist søndag var barna på bærtur med dem. Norske venner har det ikke blitt mange av, med tre barn, jobb og norskundervisning raser dagene unna. Nordmenn er heller ikke alltid så lett å komme i kontakt med.

- Noen har reist litt utenlands og forstå mer av situasjonen ulike steder. Andre har ikke det. Nordmenn kan være litt «stengt», sier han, men vi må snakke med dem slik at de også kan åpne seg litt mer, sier Fakhri.

- Jeg tror noen er litt redde for flyktninger, de vet ikke hvem vi er.

Familien har levd i unntakstilstand og kjempet hardt i flere år. Nå jobber de for å bli en del av sitt nye samfunn. Og fremtiden, hva drømmer de om?

- At familien får en god økonomi. Jeg håper en dag å kunne starte en egen virksomhet, og spare til å kjøpe vårt eget hus. Vi skal følge opp barna så de gjør det bra på skolen. Får vi god økonomi, kan vi også hjelpe andre, sier Fakhri Hamo.

Her kan du lese mer om hvordan flyktninger integreres i Trondheim (Pluss).