DDEs Bjarne Brøndbo og Eivind Berre har denne høsten vært på en reise langt fra den norske landeveien. De har reist langs en annen vei, sett en annen side av livet. De har vært i flyktningleiren Zaatari i Jordan, tre mil sør for grensen til Syria. Og de har møtt Yamama.
En by, en redning, et fengsel
- Det var verdens beste klem!
Det er Flyktninghjelpen som i forkant av årets innsamlingsaksjon på TV2, har invitert DDE-gutta med koner på tur hit til denne flyktningleiren, som er på god vei til å bli en permanent bosetting av syriske flyktninger. Gate på gate med konteinerhus har vokst til en «by» med godt over 80 000 innbyggere. Et samfunn med iris-skannere, hvor hver enkelt beboer er øyeskannet og registrert med barn, alder, familie. Et enormt maskineri.
Tre hektiske høstdager var de i Jordan. Nå nærmer det seg jul og Bjarne Brøndbo og kona Lise Greftegreff på trondheimstur har funnet et vindusbord langs Nidelven for å fortelle om et helt annet landskap. Et brunsvidd areal av en enorm flyktningleir hvor folk bor på ubestemt tid.
- Jeg er jo en lettrørt kar, jeg synes ikke det er noe stas når folk ikke har det bra. Så jeg hadde stålsatt meg for det som kom til å møte oss. Var sikker på at det skulle bli helt for jævlig, unger uten hender, sånne ting. Men sånn var det ikke, forteller Bjarne. For i en av verdens best organiserte flyktningleirer, fungerer mye som det skal. I hvert fall det som vises fram til besøkende.
- Men det å komme så tett på, det gjør noe med huene våre. Vi blir sannhetsvitner til det som faktisk foregår, sier han.
Og traumene de som bor i denne leiren bærer på, de synes ikke utenpå.
- Tryggheten er viktigst. Men det er jo en håpløs situasjon. Å leve i et vakuum, hvor ingen vet noe som helst om fremtiden, når de kan dra tilbake. I år etter år. Og selv om de er trygge, så er de jo også innesperret, som i et fengsel, sier Lise, som føler seg privilegert over å ha sett Zaatari.
Glade dager, vonde netter
- Vi ble overrasket over at det var så mye glede og latter, smiler ekteparet Brøndbo om sine glimt av flyktningenes hverdagsliv. Handel med rasjoneringskuponger og i leirens «Champs- Élysées». Opplæring av kvinner på systua, menn i verkstedet. Ungene i Zaatari, som var som unger flest, gikk på skole, lekte med det de hadde for hånden. Lo!
Men så gikk turen innom traumesenteret.
- Traumesenteret var hjerteskjærende. Det var unger der som hadde sett bestekompisen dø. Sengevætere, unger som ikke sov om natta. Unger som var livredde bare de så et lysglimt på himmelen, forteller ekteparet, som likevel opplevde at også traumatiserte barn ble ivaretatt på en god måte.
- Tenk deg 80 000 mennesker som skal ha mat og renholdsartikler! Det er jo et sinnssykt apparat. Samtidig jobbet de veldig mye med å ivareta menneskene som bor der, forteller Bjarne. Og de er mange, både store og små. De ble fortalt at mellom 3000 og 5000 unger fødes i leiren hvert år. Til trygghet. Men også til et liv bak piggtråd.
Men det var utenfor leiren de møtte Maryam.
Maryam i kjelleren
Selv med gigantleire som Zaatari, blir de aller fleste av de syriske flyktningene i Jordan bosatt utenfor leirer. Hele åtti prosent, er de blitt fortalt. I løpet av sine tre intense dager i Jordan, besøkte DDE-gutta også en familie utenfor leiren. For et av Flyktninghjelpens prosjekt, er at en jordansk familie som leier ut deler av huset til en syrisk flyktningfamilie, vil bli kompensert med rehabilitering av huset.
- Det var ei mor med et par unger som leide en kjellerleilighet. Det var ingen møbler, bare et pledd på golvet, noen madrasser og et skap som var så ramponert at vi ikke ville hatt det i garasjen en gang, sier Bjarne om familien de møtte i byen Irbid. En familie som måtte flykte i all hast, mens faren ble igjen i Syria. Ved hjelp av tolk fikk de høre den dramatiske flukthistorien til Maryams familie. Og se arrene etter splinter som traff tolvåringen i siden da skolen ble bombet.
- Ei fantastisk jente, det blikket, den hengivenheten!
Det blir et emosjonelt møte, og det ender med at en svært rørt Bjarne Brøndbo henter gitaren i bilen og spiller «Vinsjan på kaia» for Maryam. Og etterpå gir bort en gitar som ikke er hans.
- Vi hadde lånt gitaren av en ansatt i Flyktninghjelpen, og vi hadde ikke lov til å gi bort noen ting under besøkene, men ga den bort likevel. Vi kunne ikke annet, sier han. Det var umulig ikke å bli berørt av møtene med sterke personligheter med sterke historier.
Å dra fra alt
Som den lille familien som bodde i et konteinerhus med to moduler. Gjort hjemmekoselig med tepper på tak og vegger, madrasser på golvet. Ungene drev med TaeKwon-Do, faren var trener. Ressurssterk. En kjernefamilie. Fire år var gått siden de reiste fra hjemmet sitt, jobben sin, fra livet sitt.
- Jeg spurte faren når du kommer til det punktet at du tar avgjørelsen om å ta med ungene og dra fra alt. Han sa at det skjedde den dagen nabohuset ble bombet, og faren og fire unger døde. Da bestemte han seg. Å starte på nytt. Fra ingenting.
Det er tydelig at Bjarne Brøndbo har fått familiehistorien som har festet seg. Selv om det var et besøk som rommet både latter og lek, da to velvoksne karer fra Namsos ble utfordret av ti år gamle Yamama og storebror Ibrahim til å prøve seg på kontante kampsport-spark. Men alvoret lå der.
- Mange av disse familiene har vært velstående. De har hatt to biler, tre-fire bad. Nå har de ingenting og bor i konteinere, det må jo være enda verre enn å starte fra scratch, sier Lise alvorlig.
- Men vi merket også tvert at en heim ikke bare består av materialer, men av folka som bor der, sier Bjarne. Og det kjentes godt å se at nødhjelp fungerer. Selv om vaktposter i stridsvogner utenfor leiren kanskje var der både for å verne beboerne fra farer utenfra og kontrollere eventuell opptøyer på innsiden. For etter arbeidsdagens slutt og leirens ansatte gikk hjem, kunne det være farlig.
- Det var mange nasjoner og organisasjoner som delte ansvaret for drift av leiren. Og engasjementet var enormt!
Trygghet på veien videre
Selv flere uker etterpå er det ikke tvil om at turen har gjort et sterkt inntrykk på ekteparet. De er glad de var sammen om turen, og sammen fikk se en del av livet på jord som er umulig å sette seg inn i.
- Jeg ville ikke ha opplevd dette aleine, uten at Lise var med, sier Bjarne.
Og selv om man får dårlig samvittighet over å være velstående nordmann. Og selv om verden er blodig urettferdig. Og selv om det ikke går an å hjelpe 80 000 i en flyktningleir aleine. Så går det an å gjøre noe.
- Det går an å skape oppmerksomhet rundt saken. Det er jo viktig at ikke folk som bor på Byåsen, eller i Klæbu eller i Namsos eller andre steder gjør seg opp en mening på feil grunnlag. Og mange i Norge hadde hatt godt av å se dette. Vi vet i hvert fall litt mer om hvordan det faktisk er der nede, hvor håpløst det må være og hvor viktig det er å skape trygghet og gi noen en mulighet til å komme videre.
