- Paper or plastic?
Yeah! Papirpose til matvarene. Akkurat som på film!
Jeg var ny i butikken, ny i byen, ny i landet og kjente ikke skikkene på nordvestkysten av USA, der jeg skulle bruke dagene med å forsikre båter som gikk i torskefiske utafor Alaska.
Amerika var seg selv lik, da som nå. Men én ting hadde de i hvert fall skjønt helt på tampen av åttitallet: Når man handlet mat i butikken og varene ble pakket for deg, for det ble de, var første spørsmålet: Paper or plastic?
Paper!
Min eneste erfaring med papirposen fra gamlelandet var den med mandarin og godteri på barndommens juletrefester. Og på litt lengre avstand, papirposen som fyllikene i parken drakk av. Resten av oss brukte poser av plast. Flere og flere av dem. Nå er vi oppe i en milliard plastposer i året. Det er som de formerer seg om natta, der de tyter ut under kjøkkenbenken, skylles opp på strendene, blåser ut i skogene. Og de som ikke fanges og resirkuleres, kan like gjerne havne i magen til en hval.
I Amerika, var de seg selv lik, holdningen til hval, for eksempel, var mer eller mindre basert på familiefilmen «Free Willy», med hovedrolleinnehaver Keiko som stjernespekket spekkhogger.
I dag har vi lært at hval kan lide adskillig verre skjebne enn Keiko. Gåsenebbhvalen som nylig strandet på Sotra, hadde 30 forskjellige typer plast i magen og var i ferd med å dø en langsom død. Så den ble skutt. Det er for seint å befri Willy når han ligger død på en strand langs norskekysten.
17. mai i fjor tilbrakte jeg nettopp der, ved kysten. Det ble fort klart at «Mai du skjønne milde» verken var mild eller skjønn. Langs den normalt så idylliske stranda lå plasten strødd. Stor plast, liten plast. Og enda verre, mikroplast, som tar rotta på både stort og smått der ute i det store blå.
Rundt 200 kilo plast og søppel flyter per kvadratkilometer i kystfarvann langs norskekysten. Det er Havforskningsinstituttets tall, og etter fjorårets føling i fjæra er det dessverre umulig for meg å avfeie nyheten som falsk, enda så ubehagelig den er.
Vi tilbrakte noen timer med å tråle stranda for søppel. En deprimerende syssel på 17. mai, tenker du kanskje. Og du har helt rett. Men rent bortsett fra at fjoråret bød på en laber nasjonaldag av helt andre årsaker, gjorde vi i det minste en innsats for fedrelandet.
I andre land, som Frankrike, har de nå forbudt de tynneste «engangsposene». Her hjemme var vi på glid en kort stund i 2015, da bølgene gikk høyt rundt innføringen av en miljøavgift på ei femti per pose. Men Siv Jensen ville ikke huskes som «tante Pose». Og ingen av de andre heller. Så plastposeavgiften rant ut i sanden. Og posene ut i havet. Aleine har den neppe skylda for elendigheten. Og kanskje kommer avgiften tilbake.
Men lell. Kanskje vi skulle slå et slag for trillebagen?
hilde.ostmoe@adresseavisen.no