- Det kommer sikkert an på øynene som ser, sier Marit Malm Frafjord og åler seg ned ved bordet nærmest inngangsdøra i bakgården til sin nye favorittplass i Larvik, «Hungry Heart». Den ble åpnet for bare et år siden av en hjemvendt livsstilscoach med appetitt for kortreist bakst fra Lågendalen, økologisk kaffe fra Bærum og iste fra Gudbrandsdalen. Det var Marit som hadde foreslått at vi skulle møtes her, heller enn på Farris bad, Larviks store - og ved siden av håndballaget og Bøkeskogen - den eneste virkelige attraksjon for tiden. «Hungry Heart» hadde bestemt seg for å melde seg på i den heller skrale konkurransen, forsto vi mens vi satt og ventet, og kafeen tilbød klassetimer i både pilates, meditasjon og yoga for menn. Men før vi behøvde å vurdere noe som helst, landet heldigvis Marit Malm Frafjord til avtalt tid, på slaget tolv.
Gode strekspillere er alltid til å stole på.
- Passe urbant, ikke sant, gliste Marit en stund senere, før hun metodisk – sakte, men sikkert - gikk løs på innholdet i salatbollen.
En viktig klausul
- Larvik er kanskje ikke verdens navle sammenlignet med metropolen Trondheim, hehe, men jeg kjenner at det blir vemodig å bryte opp herfra. Jeg har hatt en fabelaktig tid i denne klubben og byen, sier hun idet Gro Hammerseng-Edin og makkeren Anja Hammerseng-Edin svinger inn i bakgården for å spise bladlunsj, de også. Når sesongen er over om et par-tre kamper, kommer ekteparet til å legge opp som håndballspillere. Fem andre stamkunder forsvinner også fra «Hungry Heart» straks en ny sluttspillseier formelt blir bokført om noen dager.
- Men det var liksom ikke slik det var ment å ende, sier Marit Malm Frafjord.
Hun hadde nettopp kjøpt leilighet på Saltbrygga, rett utenfor byen, i et nytt boligkompleks som ble markedsført som Larviks fineste sjøtomt. Foruten å være en klok investering, fremsto boligkjøpet som en viktig symbolsk handling på et tidspunkt i vinter da flere av spillerne var i tvil om hva de skulle gjøre. Etter å ha signert kjøpekontrakten på Saltbrygga, forlenget hun avtalen med Larvik omtrent i samme øyeblikk, og håpet samtidig at flere av de andre spillerne skulle gjøre som henne.
- I stedet endret forutsetningene seg til det motsatte da Sandra Toft Galsgaard bestemte seg for å dra, omtrent samtidig som Gro og Anja slapp nyheten om at det snart var over for deres vedkommende.
Larvik-skuta slo sprekker, som om det skulle være Titanic som lå i havna og tok inn vann, klaget Østlands-Posten, lokalavisa i byen, og da plutselig CSM Bucuresti tok kontakt og lokket både Marit og klubbvenninnen Amanda Kurtovic med fristende toårskontrakter, var det ikke stort mer å lure på. Marit Malm Frafjord hadde fått med en klausul i avtalen med Larvik, der underskriften hennes altså knapt var tørr ennå, om at hun kunne ombestemme seg innen 1. april.
- Så da gjorde jeg det og utløste exit-knappen, sier hun litt opprømt og oppgitt på samme tid. For selv om de håndballfrelste gjerne fremstår noe mer siviliserte i kommentarfeltene enn fotballsupportere pleier å gjøre når de føler seg forrådt, gikk det en kule varmt i Vestfold-byen også. Marit Malm Frafjord forstår godt hvorfor.
- Det er lett å se for seg at alt kollapser når så mange forsvinner på én gang. Men Larvik havarerer naturligvis ikke. I verste fall kan de få en bitte liten downperiode som Rosenborg hadde, men Larvik vil alltid være i toppen.
Da Kristiansand-laget Vipers vant med to mål i slutten av mars, var det Larviks første serietap siden en januarkveld i 2001. Hjemme i Larvik hadde de ikke tapt på hele 18 år da mirakelet omsider inntraff. Norsk idrett har aldri opplevd maken til totaldominans noen gang.
- Toppidrettskulturen som er bygd opp gjennom nesten to tiår med sammenhengende suksess, er helt unik. Samtidig har vi i det siste spilt stadig sjeldnere for fulle tribuner. Folk er blitt blaserte og har fått for vane å vente til det spisser seg til i Champions League. Kampene mot andre norske lag har appellert i stadig mindre grad, virker det som.
Nettopp derfor ser Marit Malm Frafjord fram til å pense karrieren inn på et nytt spor, i en kultur hun ikke kjenner, men i et land der nivået på ligaen er høyt – og der hun fort kan greie å legge seg opp litt penger om alt klaffer. I toppklubben Larvik ble det innført lønnstak før Marit signerte sin siste kontrakt, og ingen skal heretter honoreres med mer enn maks 600 000 kroner for å spille på det norske flaggskipet.
- Pengene var ikke drivkraften verken da jeg dro fra Byåsen til Viborg eller fra Danmark til Larvik. I Romania er det sportslige tilbudet optimalt, og jeg får treffe igjen Isabelle Gulldén som jeg spilte med i Viborg og som jeg trivdes veldig godt i lag med. CSM Bucuresti er alltid en potensiell Champions League-vinner og klar for «Final 4» i årets turnering også (Larvik ble utslått av montenegrinske Buducnost i påsken), og det betyr mye. Samtidig er de økonomiske betingelsene så gode som de antagelig kan få blitt for meg i denne bransjen akkurat nå. Det skal jeg ikke benekte. Det er den beste økonomiske avtalen jeg noensinne har inngått, sier Marit Malm Frafjord.
Og leiligheten på Saltbrygga skal hun leie ut til en av de gjenværende Larvik-jentene så lenge hun er utenlands.
Om hun noensinne kommer til å bo der selv, tviler hun på. Larvik nærmer seg fort et avsluttet kapittel.
Akkurat som Trondheim.
- Det er jo hjembyen min, så klart, men akkurat nå frister det ikke å slå rot der oppe heller, om jeg skal være helt ærlig. Jeg trives bedre med det noe mer stabile klimaet på Østlandet. Sånn er jeg blitt.
At det inne i Oslo bor en danske som heter Jesper, har også sitt å si. Jesper er kjæresten til Marit Malm Frafjord, som ikke liker å eksponere ham i mer enn ytterst indirekte vendinger. Men det er gjerne dit hun har pleid å stikke når trenings- og kampprogrammet har tillatt det de to siste årene. Jesper, som driver i interiørbransjen, inngår også i Marits rumenske planer, som vi snart skal høre.
Flokkens midtpunkt
- Jeg var helt klart det som kan rubriseres som et lykkelig skilsmissebarn.
Hun ble født i Tromsø og bodde der i sine fem første leveår, fram til Bente Malm og Einar Frafjord skilte lag. Marit ble med mamma til Trondheim og vokste opp i Tidemands gate på Singsaker, og regelmessig fløy hun opp og ned til Tromsø med jeg-reiser-alene-skilt rundt halsen for å være sammen med pappa. Begge foreldrene etablerte raskt nye forhold, med det resultat at Marit sjelden behøvde å føle seg
ensom og forlatt.
- Jeg vokste opp med en skokk søsken, sier Marit og teller på fingrene: Fire stebrødre og én stesøster, én helbror og én halvsøster, en komplett førstesekser, med andre ord.
Hadde hun blitt boende fast nordpå, kunne hun fort blitt fanget opp av volleyballmiljøet, som faren – med én landskamp i beltet – var en entusiastisk del av. I Trondheim ble hun derimot dratt inn i håndballhallen av klassevenninnene på Singsaker og Rosenborg, og gikk gradene på Rapps aldersbestemte lag mens hun utviklet seg som strekspiller uten å ha altfor høye ambisjoner i tenårene. I Tidemands gate, hos mamma Bente og stefaren Svein, sto dørene åpne for venneflokken, døgnet rundt, både til hverdags og fest, så å si, humrer venninnene som hun hang sammen med. Da hun som 17-åring tok steget over til Byåsen og ganske raskt etablerte seg på byens topplag, ble Marit Malm Frafjord flokkens ufrivillige midtpunkt når de dro på byen.
- Jeg har aldri traktet etter mer oppmerksomhet enn det jeg får i to ganger tretti minutter på banen, forteller hun.
Marit Malm Frafjord, det nye stjerneskuddet, syntes det var kjempepinlig å bli gjenkjent når hun og vennene gikk ut for å danse.
- Jeg er fortsatt ikke særlig bekvem med å få et sånt fokus på meg, innrømmer Marit, som innad i spillergruppene, både på klubb- og landslag, aldri har vært kjent for å skygge unna for noe som helst. Det var derfor Thorir Hergeirsson valgte henne som kaptein både i VM i 2011 og i OL året etter.
Adjø igjen
Torsdag ble det kjent at hun har spilt for aller siste gang for Norge, og kommer til å stoppe på 199 landskamper. Det er andre gang hun trekker seg fra landslaget, men denne gang vil det være for evig og alltid.
- Skadeproblemer og manglende motivasjon etter OL i London i 2012 gjorde at det var best for alle parter å skille lag en stund, sier hun.
Gradvis fikk hun tilbake gnisten, og i fjor høst ringte hun Thorir Hergeirsson og sa som sant var, at hun var klar igjen – dersom hvis, såfremt han skulle ha behov for henne under EM-sluttspillet i Sverige i desember.
Gjett om han fikk.
I Heidi Løkes skadefravær ble Marit Malm Frafjord en nøkkelspiller da Norge vant sin sjuende EM-tittel, og lagvenninnene omfavnet sin lenge savnede kaptein. «Hun har vært vår viktigste spiller i dette mesterskapet, og måtte hun aldri mer forlate oss», sa Camilla Herrem poetisk. Hun hadde belegg i statistikken, som viste at Marit hadde vært helt rå som forsvarssjef og scoret 27 mål på 30 forsøk, en uttelling på 90 prosent. Bare Amanda Kurtovic hadde spilt mer enn hennes 383 EM-minutter.
De andre gamle Byåsen-vennene var like vilt begeistret, ikke minst Kari Aalvik Grimsbø, som fikk tilbake sin tidligere romkamerat, og ikke kunne huske å ha hatt det så moro på rundt regnet fire år.
Og Marit selv?
- Det var kanskje mitt beste mesterskap noen gang, og jeg likte hvert eneste minutt av EM-sluttspillet
- Men?
- Jeg lærte allerede av Marit Breivik at man skal leve i nuet.
- Og derfor?
- Har jeg bestemt at nå er det slutt.
Hun restarter på mange måter karrieren, føler Marit, når hun tidlig i juni tar med et enkelt flyttelass og reiser til Bucuresti. Klubben forlanger at spillerne skal bo i samme nabolag i hovedstaden, og Marit håper å få leilighet i den samme blokka der Isabelle Gulldén bor. Deretter blir det å sette seg inn i rumensk geografi og infrastruktur, for topplagene i rumensk håndball er spredd over hele landet.
- Jeg føler at jeg er i ferd med å legge ut på en sosialantropologisk feltreise. Om ikke annet, så håper jeg i hvert fall å kunne få et mer nyansert bilde av et stigmatisert land og folk, sier Marit, vel vitende om at det neppe kommer til å bli lettere å være rumener i Norge denne sommeren etter den siste «NRK Brennpunkt»-avsløringen.
- Men det lille jeg har sett av Bucuresti er en pulserende og moderne storby. Romania må opplagt være noe langt mer enn det vi blir gjort kjent med her hjemme, sier Marit, som målbevisst har begynt å lese seg opp på landet.
I kontrakten hun har signert med CSM Bucuresti, har hun – sin vane tro – fått inn en klausul hun ser fram til å kunne benytte.
- Jeg får fri til samtlige landskamper og –samlinger, også om jeg ikke har et landslag å melde meg til tjeneste for. Det gir rom for å kunne reise hjem og ha fri i alle landslagspausene, noe jeg tror kan være nyttig i den nye hverdagen som snart venter meg i Romania.
Tid til Jesper, som kommer til å reise over til Bucuresti i ny og ne, men som ellers vil holde en slags base i Oslo.
Og tid til å lese og studere, selv om progresjonen på akkurat den fronten tilsier at Marit Malm Frafjord lander med en bachelor i fornybar energi når den siste eksamenen er fullført i staten av juni.
- Jeg vet ikke hva jeg kommer til å bruke utdannelsen til, men jeg er bekvem med at jeg har valgt en framtidsrettet utdanning. Å finne gode løsninger for miljøet, har neppe gått ut på dato når håndballkarrieren en dag tar slutt, tror Marit Malm Frafjord.
Men tilbake til der vi startet, i en sidegate til det triste og forlatte torvet i Larvik en kald vårdag i april. Et glamorøst proffliv?
- Bucuresti blir i hvert fall eksotisk. Og endelig kommer jeg til å spille håndball i en storby. En ordentlig storby.