Rundt klokken fem på morgenen, tirsdag 2. november 1976, rystet en enorm eksplosjon de elegante gatene i 15. arrondissement i Paris. Det var natten etter den franske allehelgensdagen, toussaint, da man minnes de døde. Det var også natten hvor det brått gikk opp for Marine Le Pen at hennes far ikke var en vanlig far, og at livet aldri ville bli det samme igjen.
Bygården i Villa Poirier nummer 9 lå stille i noen få minutter, før Marines mor Pierrette begynte å skrike.
- Jeg trodde at alle mine barn var døde, fortalte hun senere. Hennes tre døtre, Marie-Caroline (16), Yann (13) og Marine (8), lå og sov i den øverste av de tre etasjene i huset da fem kilo sprengstoff detonerte og flådde mesteparten av bygningsfasaden i biter.
Aldri senere i livet skulle Marine Le Pen glemme hvordan hun våknet dekket av støv og glassplinter.
- Den allehelgensaftenen forsto jeg for første gang at min far var kjent, og at noen var villig til å drepe ham. Jeg trådte inn i politikken gjennom den mest voldelige, grusomme og brutale veien, skriver hun 40 år etterpå i selvbiografien «À contre flots» («Mot strømmen»).
Den unge Marine skalv av kulde, mens regnet blåste rett inn fra himmelen over Paris, der hvor veggene på barnerommet hadde stått. Med klaprende tenner fant de tre søstrene hverandre og foreldrene i live.
Da politiet og brannvesenet møtte opp, kunne de konstatere det utrolige i at ingen mistet livet ved eksplosjonen. Tolv leiligheter ble fullstendig smadret og etterlot seks sårede. Naboens to år gamle sønn falt flere etasjer ned, men slapp mirakuløst unna med en brukket arm.
Politiets påfølgende etterforskning avslørte aldri gjerningsmannen eller motivet bak det voldsomme attentatet den natten. Marines far var uansett ikke i tvil.
Allerede i timene etter eksplosjonen sto Jean-Marie Le Pen fram på tv og skjelte ut «de kriminelle kreftene» og «terroristene» som ville forhindre ham og hans nystiftede parti Front National i å «kjempe for lov og orden».
Attentatet var forferdelig for familien, men for patriarkens politiske ambisjoner kom det til å åpne nye muligheter.
Faderens og Frontens vugge
Jean-Marie Le Pen hadde allerede i flere tiår vært aktiv blant en samling forskjellige nasjonalister og nazi-romantikere. Den tidligere fallskjermjegeroffiseren som ifølge flere av motstanderne hadde deltatt i tortur av fanger under den franske kolonitiden i Algerie i 1954-1962, hørte til blant de mer kjente på den ytterste høyrefløyen. Han var blitt det yngste medlemmet av nasjonalforsamlingen i 1958, valgt inn for en populistisk bevegelse som raskt gikk i oppløsning. Plassen i parlamentet mistet han i 1962, og i årene som fulgte hadde Jean-Marie Le Pen drevet et forlag som publiserte nyfascistisk litteratur og ga ut militærmusikk.
Mesteparten av familiens ressurser kom fra kona Pierrette som hadde velstående foreldre. Hun og døtrene så ikke mye til Jean-Marie, som brukte det meste av tiden på å samle de mange grupperingene på ytterste høyrefløy. Når de endelig traff faren, var det ofte i selskap med rojalister, katolske fanatikere og veteraner fra kolonikrigene.
Front National, som han hadde grunnlagt i 1972, skulle samle troppene. Det var fortsatt en svært marginal bevegelse da bomben eksploderte i Villa Poirier. Le Pen hadde fått under én prosent av stemmene ved sitt første presidentvalg i 1974, og manglet midler til å få partiet til å vokse.
Teorien om venstreorienterte eller kommunistiske «terrorister», som ville Jean-Marie Le Pen og familien hans til livs, passet og passer fint inn i patriarkens fortelling om seg selv.
I årene siden attentatet har imidlertid en annen teori florert, at bombeattentatet på allehelgensaften 1976 i virkeligheten var et privat hevntokt som handlet om en mystisk millionarv.
Denne arven var resultatet av en tragisk menneskeskjebne som skulle komme til å skape grunnlaget for utviklingen av Front National fra en marginal høyrebevegelse til et betydningsfullt politisk parti. Bomben og arven revolusjonerte samtidig familiens fremtid. De brutale og makabre begivenhetene kom til å prege Marine Le Pens liv og verdensoppfatning for alltid.
Hubert Lamberts testamente
I begynnelsen av 1970-årene, mens han grunnla partiet sitt, hadde Jean-Marie Le Pen blitt en nær venn med den eksentriske rikmannen Hubert Lambert. Han var arving til et kjent sementimperium av samme navn, sterkt nasjonalistisk og fascinert av Le Pen, som han forestilte seg kunne gjøre ham til minister en dag. Hubert Lambert var samtidig en syk og mentalt forstyrret mann. Han hadde blitt operert for en hjernesvulst i ung alder, og etter fylte 40 år levde han et liv plaget av epilepsi, angstanfall, dyp alkoholisme og medisinmisbruk.
Han oppholdt seg for det meste i familiens gamle, pompøse og falleferdige herskapshus i parken Montretout som ligger i en bakke i Saint-Cloud vest for Paris. Her delte enebarnet Hubert soverom med moren Angèle, den eneste kvinnen og virkelige vennen i livet hans.
- Det var som et spøkelseshus, et hjemsøkt slott i en gammel grøsser. Eller som Norman Bates’ motell i Hitchcocks «Psycho», sier journalist og forfatter Olivier Beaumont, som i fjor utga boka «Dans l’enfer de Montretout» («I Montretouts helvete») om Le Pen-klanens familiehistorie.
Året før bombeangrepet i Paris hadde Hubert Lambert og moren hans fortalt Jean-Marie Le Pen at de ville gjøre ham til sin enearving, uten at de brydde seg om å informere andre potensielle arvinger. Hubert hadde det med å love den slags. Jean-Marie Le Pen hevder den dag i dag at han ikke tok saken særlig alvorlig, selv da et nytt testamente ble underskrevet.
Sommeren 1976 døde Angèle Lambert. Det kastet sønnen Hubert ut i en dyp depresjon og et enda større misbruk av medisiner og alkohol, og det tok ikke lang tid før han også døde, i soverommet som han hadde delt med sin mor, bare 42 år gammel.
Da bomben eksploderte i familien Le Pens hus i Paris, var Jean-Marie Le Pen allerede innblandet i en rettssak om arven. Huberts grandfetter Philippe Lambert var rasende over det han betraktet som Le Pens manipulasjon av en syk mann - og over utsiktene til selv å tape Montretout og resten av millionarven.
Familien flytter til djevelhuset
Etter attentatet i Villa Poirier kunne ikke Jean-Marie Le Pen lenger vente på rettssakens endelige utfall. Ingen i Paris torde å leie ut en leilighet eller et hus til familien. Testamentet ga Le Pen rett til å overta herskapshuset i Montretout, og på lille julaften i 1976 flyttet Jean-Marie, Pierrette og de tre døtrene inn i det store, skumle kråkeslottet. En innledende rettssak hadde nemlig gitt familien lov til å bo i en del av huset, mens Huberts rasende grandfetter Philippe og familien hans fortsatt bodde i en annen.
Familien Le Pen møtte opp med sine få gjenværende eiendeler i noen kofferter, og fant Hubert Lamberts gamle rom etterlatt som på mannens dødsleie. Blant de tjukke, røde teppene, Louis XV-møblene og maleriene på de mørkebrune veggene, kunne man fortsatt se blod overalt på soverommet hvor Hubert noen måneder tidligere hadde blitt kvalt i en makaber blanding av alkohol, medisinal overdose og blødninger i spiserøret.
«Det var forferdelig, virkelig et sted fylt med skrekk», minnes Marines yngste storesøster Yann i boka «Dans l’enfer de Montretout».
Ikke desto mindre var det i dette «djevelhuset», og til og med på Huberts soverom etter en overfladisk rengjøring, at de tre søstrene under den første tiden i Montretout måtte venne seg til å sove. Lenge våknet den eldste søsteren Marie-Caroline hver morgen like før klokken fem fordi hun hadde mareritt om nye angrep. Politiet undersøkte nesten daglig området for bomber, mens Jean-Marie Le Pen og Philippe Lambert ropte fornærmelser og anklager etter hverandre fra vinduene.
- Bomben i Villa Poirier var for Marine Le Pen inngangen til en voksenverden fylt med vold og forræderi. Nå sov hun i en død manns seng mens barndommen hennes ble revet i stykker. Det er et traume hun aldri har kommet over. Det kom til å påvirke hennes oppfatning av livet og av politikk, sier forfatteren Olivier Beaumont, som har basert boken sin på en lang rekke intervjuer med familien Le Pen og omgangskretsen deres.
Marine Le Pen legger heller ikke skjul på at barndommens brutale omveltninger var traumatiske for henne og søstrene, som samtidig mistet barndomshjemmet og ble revet vekk fra skolevennene.
Jean-Marie blir rik
Utenfor Montretouts gamle murer var det franske samfunnet på vei mot store omveltninger.
De klassiske politiske partiene var splittet, arbeidsløsheten vokste i takt med fabrikknedleggelser, og «gjestearbeiderne» fikk skylden for landets motgang. De politiske forutsetningene for et gjennombrudd var til stede, men Jean-Marie Le Pen manglet penger til å få Front National til å vokse.
Alt dette endret seg på et blunk da Le Pen i 1977 plutselig inngikk et hemmelig forlik med Philippe Lambert. Den dag i dag vet fortsatt ingen nøyaktig hvilken avtale de to hatefulle partene inngikk. Teoriene lever. Om hemmelige bankkonti i Sveits. Og om at Le Pen kanskje truet med å avsløre kjennskap til at det var grandfetter Lambert som hadde bestilt bomben i Villa Poirier for å sikre seg arven. Ingenting har noen gang blitt bevist.
- Pengene og arven er den dag i dag et tabu i familien Le Pen. Samtidig er det ingen tvil om at det la grunnlaget til klanens makt og fremtiden for Front National, sier Olivier Beaumont.
Nå var nemlig Jean-Marie Le Pen plutselig en rik mann. Anslagene av formuen han overtok varierer, men inkludert verdien av Montretout kan den ha ligget nær det som vil tilsvare 120 millioner kroner med dagens kurs.
Mens hans frustrerte kone og ulykkelige døtre prøvde å redde stumpene av familiens liv, gikk Jean-Marie Le Pen inn for å forvandle Hubert Lamberts dødsbo til den franske høyrenasjonalismens høyborg.
Nedstigning til helvete
Åtte år senere skulle Marine Le Pens verden kollapse på nytt. Ordene kom som et isende sjokk da storesøsteren Yann plukket henne opp på skolen i Saint-Cloud en høstdag i 1986.
- Mamma er borte, sa Yann.
- Hva mener du? spurte Marine.
- Hun har reist sin vei.
- Men hvor?
- Det vet vi ikke. Hun har tatt med seg alle tingene sine. Hun er borte. Fatter du det? Borte!
Det er Marine Le Pen selv som mange år senere beskriver ordvekslingen i selvbiografien «À contre flots».
De hadde gradvis blitt vant med sine nye liv i skyggen av patriarkens umettelige politiske ambisjoner. I 1980-årene vokste Front National til å bli et ordentlig parti, mens Jean-Marie Le Pens omdømme som republikkens nasjonalistiske «djevel» tok form. De tre blonde døtrenes svært unormale hverdag vekslet mellom politisk mobbing på skolen og farens voksende beundrerskare hjemme i den pompøse eiendommen, som nå mest av alt var en politisk kommandosentral. Farens rolle som nasjnalfrontens eneveldige guru gjennomsyret hver eneste krok av Montretout.
Mens den eldste datteren, den nå 24-årige Marie-Caroline, allerede hadde blitt utsett av patriarken som en fremtidig politisk arvtager, prøvde Yann på 21 og Marine på 16 å leve friere liv med fester og venner.
Kona Pierrette var lei av en overfladisk eksistens som frontens «dronningmor», som «ikke engang kunne gå på badet» i sitt eget hjem uten å møte sin manns politiske rådgivere og assistenter.
- Fra den ene dagen til den andre forlot Pierrette Le Pen både sin mann og sine tre barn. Det var dypt rystende for Marine. Hun var den yngste datteren, og den som hadde det næreste båndet til sin mor, sier Olivier Beaumont.
I selvbiografien fra 2006 beskriver Marine Le Pen hvordan moren forsvant med en annen mann uten å etterlate sine døtre så mye som en forklaring.
- Det var en nedstigning til helvete. Den første dagen, i tre dager, i ti dager sa jeg til meg selv: Hun kommer tilbake, hun ringer til meg, det er helt sikkert. Men ingenting skjedde. Ingenting. Jeg forsto det ikke. Og jeg kommer aldri til å forstå det, skriver hun.
Marine skulle ikke komme til å se sin mor de neste 15 årene. I de første årene utviklet foreldrenes skilsmisse seg til en regelrett såpeopera av rettssaker og groteske, gjensidige anklager på avisforsidene og tv. Pierrette hadde blant annet stukket av med den enøyde Jean-Marie Le Pens reserveglassøye (som ung mistet han sitt venstre øye på grunn av en infeksjon), mens han på sin side nektet å utlevere en urne med asken etter Pierrettes mor, som hadde blitt etterlatt i Montretout. Først etter flere måneders offentlig krangel, endte de opp med å utveksle øyet for asken.
Fru Le Pen i Playboy
Det skulle ikke slutte der. Da Pierrette forsto at hun ikke ville få de pengene hun hadde mente å ha krav på etter skilsmissen, bega hun seg ut på et uvanlig hevntokt. Siden eksmannen hadde uttalt til mannebladet Playboy at hun «bare kunne få seg jobb som alle andre», om det var penger hun altså trengte, besluttet Pierrette å ta ham på ordet. I Playboy. Og uten en tråd på kroppen, i hvert fall nesten.
«Den nakne fru Le Pen gjør rent» sto det på forsiden av magasinets juninummer i 1987, og over flere sider inne i magasinet, svingte hun seg rundt, blant annet med en støvsuger. Honoraret Pierrette fikk var på over en halv million kroner, og Playboy tredoblet opplaget den sommeren.
Mens skandalen for det meste var et irritasjonsmoment for den tykkhudede Jean-Marie Le Pen, ble den oppfattet som et klart forræderi av de tre døtrene. Samme sommer ga søstrene Le Pen et felles intervju til det store ukebladet Paris Match, hvor de uttrykte sin «avsky» over morens «latterlige, pornografiske og groteske» oppførsel.
Den kraftigste kritikken kom fra Pierrettes yndlingsdatter, Marine, som helt ødelagt av skam hadde blitt hjemme fra sine nystartede jusstudier i to uker.
- Vi mistet henne da hun forlot oss for tre år siden. I dag, etter disse bildene, kan vi ikke lenger betrakte henne som moren vår. En mor hører til i privatlivets hage, ikke på en offentlig søppelplass, sa Marine Le Pen.
I støpeformen
Jean-Marie beundret og elsket sin yngste datter. Under de gigantiske selskapene fylt med kjente mennesker i hagen ved Montretout, var det Marine faren fremhevet. Hun gikk forrest sammen med ham i demonstrasjonstogene i gatene i Paris. Hennes stil og sans for provokasjoner ligner også farens. Hun møtte opp på videregående med sørgebind på armen da sosialisten François Mitterrand ble valgt til president i mai 1981. Men selv om Marine allerede som 18-åring hadde meldt seg inn i Front National, var hun ikke klar til å tre inn på patriarkens politiske slagmark riktig ennå.
Storesøsteren Marie-Caroline (som familien kaller «Caro») fremsto derimot som en gryende stjerne og stilte i flere parisiske lokalvalg i disse årene. Verken Yann eller Marine engasjerte seg noe særlig. Yann fikk en datter med en mann som raskt forsvant ut av livet hennes igjen.
Datteren, som ble født i 1989, kom også til å vokse opp i det sterkt politiserte og turbulente miljøet i herskapshuset Montretout. Den lille jenta ble døpt Marion, og allerede som treåring satt hun på morfars arm på en av Jean-Maries valgplakater. Marine Le Pen hjalp sin yngste storesøster med å ta seg av niesen ute i Montretout, samtidig som hun fortsatte sine jusstudier på universitetet Assas inne i hovedstaden, og mot slutten av 1990-årene ble hun juridisk rådgiver for Front National.
Utover i de første årene etter årtusenskiftet, var stadig flere opptatt av å «av-diabolisere» partiet, og for å få til dette, måtte den Hitler-romantiske grunnleggeren og antisemittisten Jean-Marie fjernes. Til patriarkens store skuffelse tok yndlingsdatteren Marine parti med dem som gradvis ville rengjøre og rense bevegelsen.
En ny tidsregning
Forventningen og spenningen var merkbar da delegatene fra Front National dro til Palais des Congres i byen Tours i begynnelsen av 2011. De visste at partiets 24. landsmøte ville gå inn i historien når «sjefen» skulle trekke seg til fordel for sin datter.
- Jeg har kjempet sammen med Jean-Marie i over 30 år. Vi har vært i slagsmål med kommunister, media har slengt dritt om oss, familiene våre har gitt oss stygge blikk. Nå er vi et parti alle regner med. Det er Jean-Maries fortjeneste, sa et partimedlem.
Veteranene så frem til nye tider, men samtidig fryktet de spranget ut i det ukjente med en ny leder.
Forandringen var til å føle på inne i kongressalen. Borte var de gamle Hitler-romantikerne, nynazistene og bodene deres med nazilitteratur, som gjennom tiårene under Jean-Marie Le Pens enevelde hadde minnet om ulmende vold, rasisme og antisemittisme i partiets undergrunn. Kun en av de gamle soldatkameratene og medstifterne av Front National holdt stand, i et hjørne bak et lite bord med brosjyrer om det franske kolonirikets storhetstid. Han forsvant imidlertid etter noen timer.
- Jeg hører ikke til her lenger, sa han.
Borte var også de barberte muskelbuntene fra partiets ordensvern. I stedet ble pressen møtt av unge, smilende mennesker iført sjømannsskjorter med påskriften «Les gars de la Marine». Et ordspill som både kan forstås som «karene fra marinen», en referanse til den gamle patriarkens maritime røtter i Bretagne, og som «Marines karer».
82 år gammel hadde Jean-Marie Le Pen motvillig besluttet å trekke seg tilbake til en rolle som ærespresident i partiet han hadde skapt i 1972, og alltid ansett som sin personlige eiendom. Selv om han hadde sympati for motkandidaten hennes fra partiets gamle fløy, Bruno Gollnisch, støttet han i stedet sin yngste datters kandidatur.
For lederen av klanen Le Pen hadde blod alltid vært tykkere enn vann, selv om familien lenge hadde opprørt seg selv og hverandre gjennom flere tiårs turbulente samliv og brudd.
Valget var en formalitet. Over 67 prosent av de 17 000 delegatene stemte på Marine Le Pen, som 16. januar 2011 ble ny partileder i en alder av 42 år.
På talerstolen omfavnet hun sin far, som i hennes lange tiltredelsestale ble rost for å ha beskyttet Front Nationals flamme fra å brenne ut i en menneskealder. Nå var likevel tiden kommet for å la flammen lyse som aldri før, slik at den kunne nå hele veien frem til det franske presidentpalasset.
Det endelige bruddet
Under hennes første presidentvalg i 2012, som gjorde sosialisten François Hollande til president, fikk Marine Le Pen nesten 18 prosent av stemmene i første runde. Ikke nok til å gå videre, men det beste resultatet noensinne for Front National i kappløpet om Elysée. 6,4 millioner franske velgere hadde stemt på henne. Marine begynte å tro på at hun hadde en reell sjanse ved neste presidentvalg fem år senere. Tidens voksende innvandrerfrykt og nye nasjonalistiske tendenser var på hennes side. Hun hadde lyktes med å gi partiet en bredere appell.
Ute i Montretout satt imidlertid hennes far og grublet. I 2014 gjenreiste Jean-Marie Le Pen nok en gang det nazistiske spøkelset med nye uttalelser. I en video truet han med å kaste den berømte franske skuespilleren og sangeren Patrick Bruel «i ovnen». Bruel er av jødisk opphav. Nå starten skandalen om gasskamrenes «detalj i historien» i media enda en gang.
Denne gangen var det for mye for Marine Le Pen.
- Hun anså det som farens bevisste forsøk på å sabotere sjansene hennes for å bli president, sier forfatteren Olivier Beaumont.
Etter å ha levd nesten hele livet sitt i farens høyborg forlot Marine nå endelig Montretout og flyttet for seg selv. Året etter fikk hun fratatt Jean-Marie Le Pen tittelen som ærespresident i partiet. Siden har ikke de to snakket sammen.
- Hvorfor skulle jeg oppføre meg som en datter, når han ikke kan oppføre seg som en far? Sa Marine Le Pen.