Trine Sandberg har det travelt denne morgenen på arbeidskjøkkenet i den gamle hybeldelen av eneboligen på Fjellhamar. Det er straks helg, og om noen timer skal ektemannen Viggo og sønnen Mathias på åtte år evakuere til hytta i to døgn, slik at Trine kan få gjort ferdig sommerfestdelen til sin tredje kokebok, som har deadline om en uke. I dag skal hun lage grillspyd med svinefilet, chorizo og løk, samt en barbecuesaus, etterfulgt av helstekt indrefilet anrettet på en salat av masse bær.
- Det blir mye mat, men jeg har planer om å bli ferdig så tidlig at gutta kan få med seg litt på turen.
Dagen etter skal hun sette sammen åtte forskjellige pizzaer, men selv etter at hver og én er møysommelig fotografert fra alle kanter, kan venninnene hennes bare glemme å bli invitert på jentefest denne lørdagskvelden.
- Pizzaene havner i fryseren, sier Trine, for dagen etter skal hun tidlig opp igjen for å bake kake, en riktig syrlig ostekake med lime, den aller siste til lunsjkapitlet. I tillegg skal hun besvare noen av de mellom femti og hundre kommentarene og innspillene som er lagt igjen på bloggen hennes siden i går.
Omtrent 40 000 brukere klikker seg inn hver dag for å få middagstips eller sjekke ukemenyen. I helgene stiger tallet ytterligere, og når det nærmer seg høytider som jul, påske og 17. mai, har det hendt at så mange som 150 000 har avlagt «Trines matblogg» en visitt. Trine Sandberg er nasjonens ukronede matdronning, og hun sitter ujålet, bekvemt og ydmyk på tronen, drøye ti år etter at det hele startet ved en tilfeldighet.
Den lange natten
Jule- og nyttårsfeiringen var nettopp over, og som vanlig hadde Trine Sandberg disket opp med tradisjonsrike retter som mamma Grete hadde laget i oppveksten på Charlottenlund, Kolstad og i Buvika. Trines ferie var også over, og denne kvelden, den 5. januar 2007, samlet hun sammen oppskriftene som fløt rundt på kjøkkenet og på stua i form av gule lapper, løse notater og utallige permer og slitte utklippsbøker. For sikkert femtiende gang tenkte hun at det ville vært fint å finne en måte å samle oppskriftene, på et sted der for eksempel venner og familie lett kunne få tilgang til dem. Hun hadde alltid likt å lage mat, og rett som det var hendte det at gjestene lurte på om de kunne få med seg oppskriften på kaken de hadde fått servert, eller på sausen som hadde gjort middagen så ekstra vellykket. Trine Sandberg hadde aldri skjønt seg på dem som oppbevarte matoppskrifter som om de skulle være statshemmeligheter, og som sikkert ville stått imot tortur, heller enn å avsløre hvor den hemmelige multemyra befant seg.
- Det var sent på kveld da jeg plutselig kom over en matblogg på nettet. Den var ikke spesielt avansert, men jeg ble fascinert av verktøyet og strukturen.
Øverst i høyre hjørne lyste det attpåtil forlokkende og med passe stor skrift: «Lag din egen blogg».
- Jeg trykket meg inn og fulgte møysommelig instruksene, og jeg husker ikke helt hvor mange klokka var blitt da jeg omsider logget ut og krøp til sengs. Men da var «Trines mektige matblogg», som jeg i første omgang kalte barnet, blitt født.
Da hun noen altfor korte timer senere tok morgentoget fra Lillestrøm til Oslo sammen med de andre pendlerne, var tankene rettet mot det som skulle skje i juridisk avdeling i Utdanningsdirektoratet denne dagen. Og da hun på ettermiddagen hastet hjem som vanlig for å lage middag til Viggo, Mathias og seg selv, ofret hun ikke nattens nyskapning så mye som en kalori.
- Men jeg la ut enkelte oppskrifter i dagene som fulgte, selv om det kunne gå lang tid mellom hver gang, både dager og av og til uker.
Da hun etter et langt fravær logget seg inn på nytt en kveld, så hun til sin forbløffelse at flere hadde lagt igjen kommentarer til de få oppskriftene hun hadde spredd.
- Oi, hvem er dette, er det noen jeg kjenner? undret jeg. Det var det jo ikke. Men gradvis åpnet det seg en ny verden for meg, og jeg forsto hvordan dette fungerte. For eksempel at det ikke er spesielt lurt å legge ut sju oppskrifter på én gang, men heller porsjonere dem ut over flere dager. Etter hvert fant jeg fram det dårlige kompaktkameraet og tok bilder av noen av rettene jeg presenterte. De så ikke ut i måneskinn.
Men det fikk stå sin prøve. Matbloggen fungerte mest som en trivelig hobby og avveksling, helst i helgene. Midt i uka kunne arbeidsdagene fort bli lange for den fortsatt lovende karrierejuristen, som i en alder av 43 var i ferd med å bli en stadig mer stødig paragrafrytter med «personvern» som spesialfelt.
- Jeg hadde hatt rettslære som valgfag på Follo gymnas i Orkdal, og ble såpass fascinert at jeg bestemte meg for å studere jus, forteller Trine Sandberg.
Den brune sausen
I 1986 forlot hun Buvika og slo rot i Lørenskog, der døtrene Anette og Emilie ble født med to års mellomrom mens Trine ennå studerte. Hun fikk jobb før hun var ferdigutdannet og arbeidet lenge med misbrukssaker med dagpenger i det som i dag er Nav, før hun i noen år, som jurist ved fylkesarbeidskontoret i Akershus, møtte i retten og forsvarte statens krav.
Sommerferiene tilbrakte hun og familien på hytta ved Åsenfjorden, den som hadde vært basen gjennom hele Trines egen barndom.
- Det var nok der jeg ble formet, kan du si, både som matentusiast og jurist, når jeg tenker meg om.
Mormor og morfar bodde i nabohuset på Charlottenlund, der Trine vokste opp før familien flyttet til Kolstad og til slutt til Buvika.
- Men mormor og morfar hadde også hytte på den andre siden av Åsenfjorden. Og på nabotomta til hytta vår, hadde farmor og farfar sin. Jeg var mye sammen med besteforeldrene mine, og det var ofte lange samlingsstunder rundt matbordet.
Selv om det var kvinnene som sto for mesteparten av matlagingen, nølte ikke besteforeldrene med å trå til heller.
- Morfar var for eksempel veldig opptatt av hvordan maten skulle se ut. Hans kunststykke var å lage noen enestående smørbrød med brunost og bær. Mye av matgleden som har fulgt meg i alle år, fikk jeg inn med morfar, som var både leken og eksperimentell.
Da var pappa Alf, som jobbet på Sintef, mer tradisjonell når han skulle snekre sammen middag til Trine og de to yngre brødrene. Det skjedde rett som det var, fordi mamma Grete kunne ha lange arbeidsdager i barneutstyrsbutikken Aasen i Munkegata.
- Jeg var en skikkelig pappajente, og stolte blindt på alt han sa og foretok seg. Men han var ingen racer på kjøkkenet, selv om han var konsekvent i sine valg: Det var fiskekaker og kjøttpølser annenhver dag, begge servert i brun saus med poteter, uten så mye som en grønnsak som tilbehør. Pappa minner meg stadig på disse middagene fra barndommen, og hevder med glimt i øyet at min viktigste inspirasjonskilde til matbloggen, må ha vært hans kjøkkenkunster, ler Trine.
Blogging i det skjulte
Med yngstedatteren Emilie bak rattet, tjue år gammel, bar det av gårde til fødestuen. Det var i 2008, og i baksetet satt mamma Trine på 44 og stefaren Viggo. De to hadde møtt hverandre noen år tidligere, etter at Trine var blitt skilt fra pappaen til sine to døtre.
- Da Mathias kom til verden det året, etterlengtet som bare det, ble alt snudd på hodet. Jeg tror at karrieren kunne tatt en litt annen vending om jeg ikke hadde fått Mathias. Det ble mer struktur på familielivet, og jeg begynte å blogge litt mer hverdagsmat. Til å begynne med hadde det handlet mest om kaker og helgemat, men jeg oppdaget raskt at typisk hverdagsmat traff noen strenger der ute. Kokebøkene på denne tida var heller ikke så opptatt av det. Kjapp og enkel hverdagsmat, i en hektisk arbeidssituasjon, ble derfor et slags varemerke for meg.
Hun blogget fortsatt i det skjulte, uten verken navn, bilde eller kontaktinfo. Ikke fordi hun skydde publisitet som sådan, men oppskriftene var viktigere enn avsenderen, syntes Trine Sandberg. Ved påsketider i 2010 fikk imidlertid lokalavisa på Lillestrøm, Romerikes Blad, nyss i at det satt en jurist i Ivar Aasens vei på Fjellhamar som var i ferd med å bli en ordentlig bloggstjerne. De troppet opp hjemme hos henne og tok bilde, og fra én dag til den neste var Trine Sandberg blitt en småkjendis i nabolaget.
Men ikke bare der, skulle det vise seg.
I Utdanningsdirektoratet, der knapt noen kunne huske at Trine hadde hatt en mening om kantinematen en eneste gang, slo de nesten stiften av glede og forundring. De var lite vant med at juristene i huset levde slike dobbeltliv.
Og matbloggeren gikk inn i en ny fase. Hun flyttet bloggen over på en ny plattform og endret navnet til «Trines matblogg», primært i et forsøk på å tjene noen kroner. Så langt hadde hobbyen bare generert utgifter, litt mer for hvert år, faktisk. Høsten 2012 tok hun femti prosent permisjon for å skrive sin første kokebok (totalopplag 180 000), og gradvis skjønte hun at hun kunne komme til å trives som matblogger og forfatter på heltid. Etter å ha brukt opp de permisjonsmulighetene som var, bestemte hun seg sommeren 2015 for å si opp juristjobben. I Utdanningsdirektoratet var det mange som lurte på om eks-kollegaen hadde forspist seg på noe som ødela dømmekraften, for hvordan i all verden var det mulig å si farvel til en av de tryggeste jobbene i kongeriket, for heller å satse på et liv som blogger?
- Det var ikke noe enkelt valg å ta. Jeg har alltid brent for jusen, men det kom til et punkt der jeg måtte velge. Skulle jeg gått tilbake som jurist, måtte jeg ha lagt ned bloggen. Det ville vært umulig å håndtere to heltidsjobber, som det i praksis ville ha betydd.
De som krysset fingre for henne på den gamle arbeidsplassen og håpet at Trine ville greie seg, kunne fort puste lettet ut. Aksjeselskapet Trine Mat as omsatte for 3,5 millioner kroner det første året, ifølge Dagens Næringsliv, og noterte et overskudd på nesten 1,5 millioner. Omsetningen i 2016 nærmet seg fire millioner. Ordet «mektig» var riktig nok strøket i bloggnavnet, men ville aldri ha passet bedre enn nå.
Mestringsfølelsen
Så her befinner vi oss denne grytidlige morgenen, på arbeidskjøkkenet hos landets mest profilerte matblogger. I løpet av formiddagen vil flere tusen nordmenn ha valgt dagens middag på bakgrunn av hva Trine Sandberg anbefaler. Hva gjør det med henne å vite at hun kan ha en slik følelsesmessig påvirkningskraft på folk?
- Jeg er ydmyk på ett vis, samtidig som jeg ikke tenker så mye over det. Jeg holder fast ved det som har vært grunnlaget for bloggen helt fra starten, og legger bare ut den maten jeg selv lager til familien. Det er mat laget fra bunnen, basert på råvarer som fortrinnsvis er skaffet i nærbutikken og som derfor bør være tilgjengelig for alle, uansett hvor i landet de bor.
Hun innrømmer at hun har et blikk på tallene som viser hvor mange som besøker «Trines matblogg» hver dag, og at hun gjør seg sine refleksjoner. Men besøkstallene har aldri styrt henne, bedyrer Trine Sandberg.
- Det hadde vært den enkleste sak i verden å pumpe opp antall klikk og sidevisninger. Da kunne jeg bare ha lagt ut flere kakeoppskrifter, sier hun.
Gjærbakst gir økt trafikk, men det ville brutt med Trine Sandbergs filosofi.
- Jeg liker ikke å være moraliserende, og på min blogg får du sannelig servert gode kaker også. Men det kommer veldig sjelden kaker der, om det ikke er en eller annen merkedag i familien og det derfor faller seg naturlig for meg å legge ut en oppskrift.
Hun er fortsatt sin egen enmannsbedrift som gjør alt fra morgen til kveld. Hun handler matvarene, kutter, koker, steker, styler og fotograferer, før hun selv tar oppvasken. Andre kokebokforfattere er omringet av assistenter som hjelper til.
- Jeg er opptatt av ikke å bli for stor. Dette skal være selvgjort på alle vis, og da kan jeg ikke tenke storskala og ansette folk. Bloggen er så knyttet til meg som person, at det ville blitt helt feil - og i hvert fall noe helt annet - om det ikke var jeg som laget maten eller jeg som svarte på mailene.
Trine Sandberg tror hun var heldig med tidsånden den natten for ti år siden da hun tok de første ustø bloggestegene.
- Jeg var godt voksen og etablert, og trengte ikke pengene. Jeg var ikke desperat på noe som helst vis, og det ga meg rom til å senke skuldrene og leke.
Og derfor sier hun fortsatt nei til reklamefilmer og til fristende forslag som å gi ut kjøkkenknivsett under merkenavnet «Trines kniver» eller noe tilsvarende fiffig.
- Jeg er pinlig nøye med hva jeg setter navnet mitt på. Jeg må også ofte si nei av kapasitetshensyn. Et skikkelig luksusproblem.
Hun elsker til gjengjeld den direkte kontakten med leserne, som gjør det mulig for henne å korrigere eller presisere detaljer i oppskriftene i løpet av sekunder.
- Det å kunne kvalitetssikre umiddelbart, er jo selve bloggkonseptets fortreffelighet.
Noen tilbakemeldinger setter hun likevel mer pris på enn andre.
- Jeg har faktisk fått mange meldinger fra jenter som forteller at de har slitt med anoreksi i flere år. De får kostholdsplaner som de skal forholde seg til, og har gjerne et litt skrudd bilde av mat. Men mange skriver til meg og sier at de har funnet tilbake til matgleden via bloggen min og er blitt friske, fordi de slipper en moraliserende pekefinger og får servert sunne og gode oppskrifter. Også folk med psykiske problemer, sier at de har fått en mestringsfølelse og glede ved kjøkkenbenken.
En annen voksende fanklubb som gir lyd fra seg med jevne mellomrom, er skaren av nypen-sjonerte menn som pusler hjemme mens kona fortsatt er i jobb.
- Det er flere som hevder at de har funnet inspirasjon i bloggen og bøkene, og som nå serverer sine hustruer middager som ikke ligner noe fruene selv har servert opp gjennom årene, smiler Trine Sandberg.
Klokka er tolv og vi har tilbrakt to og en halv time på bloggkjøkkenet i underetasjen. Trine Sandberg ser på klokka og tar svinefileten og chorizopølsene ut fra kjøleskapet. Med litt effektiv jobbing bør Mathias og Viggo, som er lærer på den nye ungdomsskolen borti gata, få med noen grillspyd som nistemat når de kommer om tre timer for å pakke og dra på hytta. Det er oppskriften på en perfekt helgestart, synes Trine Sandberg.