En gang var Jens Munthe Svendsens fonteneskulptur et midtpunkt i Stiftsgårdshaven, som den lenge helst ble kalt. I dag er den fortsatt å finne et sted inne i det frodige grønnsværet, men nå med beskyttet plass bak gjerdet som skiller den offentlige parken fra Stiftsgårdens indre hage.

Da fonteneskulpturen ble satt opp før kroningen i 1906, lå Stiftsgårdshaven i store trekk som den var anlagt i 1770-årene. Hagen var muligens tegnet av byens tusenkunstner Johan Daniel Berlin og var preget av barokkens symmetriske mønster og ideer fra Versailles. Det sentrale bassenget var allerede den gang på plass.

Fra 1906 var Stiftsgårdshaven offentlig park, med inngang fra Dronningens gate. Den grønne lungen var særlig et yndet sted for byens gamle, som fant et stille fristed her under lindetrærne. Barn ble hysjet på og bedt om å ta hensyn til pensjonistene som satt og hvilte på de mange benkene i parken. Slik var det frem til 2. verdenskrig, da tyskerne tok i bruk Stiftsgården og stengte byens innbyggere ute fra Stiftsgårdshaven, der det snart ble gravd både tilfluktsrom og skytestillinger.

Fontenen, blomstene, benkene og grusgangene forsvant under okkupasjonen. Men Munthe Svendsens skulptur var tatt vare på innendørs og kunne settes opp igjen etter krigen. Da fikk den plass i et blomsterbed foran Stiftsgårdens hageinngang, mens en stor rund, naken plen ble anlagt der fontenen hadde vært. Stiftsgårdshaven ble åpnet igjen, men hadde lite å by på av sin gamle vennlighet, intimitet og ro. Fra 1947 ble en del av parken tatt i bruk som lekeplass for barn, etter hvert i ordnede former som Stiftsgårdshaven Barnepark. Mindre velkomne var byens «løse elementer», som med årene mer og mer preget parken. Der stillhet og ro en gang hadde rådet, hørte fyll, slagsmål og ran til dagens orden. I 1984 ble parken stengt for det generelle publikum, og bare parketaten samt barneparkens barn og ansatte hadde adgang.

Først på 1990-tallet ble det lagt nye planer for Stiftsgårdsparken, som nå ble det vanlige navnet. Den barokke hageplanen ble hentet frem igjen, og i 1996 var den gamle idyllen gjenskapt, med Harald Wårviks skulptur av kong Olav som et siste element, satt opp til byens tusenårsjubileum året etter. Samtidig ble en gammel plan realisert, en gjennomgang fra Sommerveita og Torvet til Dronningens gate.

Midt i parken sprudlet en ny fontene friskt og livlig; riktignok uten den yndige piken, som i dag altså lever et stille liv bak gjerdet i kongens private hage.