«Mannen som jaget sin egen skygge» kom på norsk i forrige uke.

Da David Lagercrantz var liten, kunne faren hans iblant strekke seg etter en bok i hylla for deretter å lese opp de første linjene.

- Se her, gutten min. Dette er litteratur.

Bokhyllene sto tettpakket med alt som var verdt å lese, for faren var Olof Lagercrantz. Han hadde selv utgitt bøker om tungvektere som Joyce, Proust og Conrad. Han var en gigant i Sveriges kulturelle landskap. Forfatter, debattant og i mange år sjefredaktør for elitens avis, Dagens Nyheter.

På arbeidsrommet sto de litterære førsteutgavene tett, og berømte forfattere var ofte gjester i hjemmet, først i Solna og senere på Drottningholm. Litteraturen var planeten alt annet gikk i bane rundt. Det kan man lese helt inn i David Lagercrantz’ navn. Han heter også Gunnar, oppkalt etter farens gode venn, dikteren Ekelöf. Hans siste navn er Fransiscus, som han har etter en figur fra Dante, som Olof Lagercrantz leste da sønnen var nyfødt.

Svensk Millennium-filming: Michael Nyqvist, som døde av kreft i sommer, bare 56 år gammel, spilte Mikael Blomkvist, mens Noomi Rapace var Lisbeth Salander gjennom tre filmer.

For noen dager siden fylte David Gunnar Fransiscus Lagercrantz 55 år, og feiret dagen med å utgi sin andre roman i Millennium-universet som avdøde Stieg Larsson skapte.

Et univers hvor den dystre og tatoverte superhackeren Lisbeth Salander er hovedfigur.

Hos både Larsson og Lagercrantz får leserne en vev av fargerike historier fylt med skruppelløse, løgnaktige og grensesprengende menn og kvinner fra samfunnets øverste og nederste hyller. Det er spenningsromaner med slagkraft i samtlige handlingstråder, og de har nådd ut til millioner av lesere verden over. Ikke minst på grunn av Lisbeth Salander.

«Mannen som jaget sin egen skygge» heter den nye romanen, men forfatteren av boka trenger ikke lete. Han vet nøyaktig hvor skyggen er.

- Hvis du selv kunne velge, ville du da skrevet sjangerromaner eller bøker med personlige refleksjoner?

- Jeg ville nok gjerne vært som faren min. Jeg idealiserte ham og ville skrive om finere emner, high brow. Men jeg turte ikke. Jeg gikk for det motsatte og skrev kriminaljournalistikk. Her ble jeg påvirket av møtet med en større leserkrets og muligheten til å skrive dramatisk. I dag har jeg derfor en schizofren innstilling som innebærer at jeg gjerne vil skrive fint, men samtidig nå ut til et stort publikum, sier David Lagercrantz.

Av samme grunn føler han seg fristet av sjangerlitteraturen og har satt seg inn i virkemidlene, og bøker trenger jo ikke - som han sier - være dårligere fordi det er snakk om sjangerlitteratur.

- Jeg gjør det jeg lærte av min bok om Zlatan (Ibrahimovic), hvor jeg ikke bare beveget meg rundt i det elitistiske, men faktisk nådde ut til folk som aldri leser. For meg var det en revolusjonerende opplevelse.

Salander: Skuespiller Noomi Rapace som spiller Lisbeth Salander i filmen "Menn som hater kvinner" etter boken av Stieg Larsson, møtte pressen i Oslo tirsdag.

- Alle hater meg

Jeg møter David Lagercrantz i Stockholm, og allerede etter få minutter står det klart at det ikke helt er snakk om den samme forfatteren som for to år siden fikk utgitt «Det som ikke dreper oss». I forkant av og etter utgivelsen i 2015 ble han fulgt av et filmteam. Opptakene viste en mann som tross sine lekre dresser og skjorter lignet mer på en syk mann enn en forfatter på terskelen til verdensomspennende suksess.

- Nå hater alle meg, sa han to uker før utgivelsen.

Lagercrantz sto midt i en konflikt som hadde bakgrunn i at Stieg Larsson døde av hjertestans før han rakk å se sine tre Millennium-romaner bli utgitt. Den ene parten i konflikten var Stieg Larssons mangeårige kjæreste, Eva Gabrielsson. Hun gikk glipp av millionene fra Stieg Larssons boksalg, fordi hun og forfatteren ikke var gift da han døde. Den andre parten var Stieg Larssons far Erland og broren Joakim, som arvet alle pengene fra boksuksessen. Tross kritikk fra mange hold ville de dessuten tillate at Larssons Millennium-univers kunne fortsette etter forfatterens død. Den tredje parten i konflikten var forlaget Norstedts, som hadde inngått avtalen om fortsettelsen med Erland og Joakim Larsson.

Da det stormet som verst rundt utgivelsen deltok Lagercrantz i et debattprogram på svensk tv hvor forlaget ble beskyldt for å gå etter pengene, mens han var forfatteren som higet etter berømmelsen. På skjermen lignet han en presset politiker på sammenbruddets rand, avslørt etter et større underslag.

Skaperen: Stieg Larsson var mannen bak den utrolige krim- suksessen Millennium.

- Jeg var jo sjokkert. Jeg hadde ventet en debatt, men boka ble utgitt på et tidspunkt da flyktningkrisen hadde begynt og det var krig i Syria. Likevel var det Millennium som overskygget alt. Inntil det ga seg var jeg som et jaktet dyr som bøyde hodet i skam.

Etter utgivelsen reiste forfatteren ut i verden for å promotere den nye boka. Det ble 100 stopp før turneen var over. Ett av stedene var Paris.

- Mens jeg var der så jeg at det kom gode anmeldelser i New York Times og Guardian og Le Monde. Den opplevelsen glemmer jeg aldri. Det var en utrolig lettelse. Jeg klarte det.

To år senere sitter han tilbakelent i en lenestol på Norstedts. Et sted i bakgrunnen sitter en av forlagets ansatte. Hun sier ingenting. Kanskje tar hun opp samtalen vår for sikkerhets skyld. David Lagercrantz er som alltid kledd i en skjorte i pent stoff. Uten slips. Skjorten er åpen et stykke nedover brystet. Han er slank og veltrent. Det er rundt svensk midtsommer. Den nye utgivelsen ligger to måneder frem i tid, men han tør ikke si om den massive kritikken vil gjenta seg.

- Jeg merker ikke noe til den. Den gang var jeg skikkelig stresset, og alt var veldig anstrengende. Nå ser jeg ikke noen problemer. Det er win-win. Stieg Larssons bøker leses av en ny generasjon, karakterene hans lever, forfatterskapet får oppmerksomhet og flere lesere.

Hemmeligheter og konflikter

Romanen «Det som ikke dreper oss» nådde i hvert fall ut i verden. Den nærmer seg sju millioner solgte eksemplarer. Den nye romanen går tilbake til David Lagercrantz’ første Millennium-bok, hvor Lisbeth Salander var heltinnen som reddet en autistisk gutt, men underveis rakk å bryte flere svenske lover, deriblant loven om våpenbesittelse.

Det kostet henne to måneder bak lås og slå, hvor hun befinner seg ved starten av romanen.

I et kvinnefengsel, Flodberga, hvor en psykopatisk forbryter med kallenavnet Benito styrer både ansatte og innsatte, med trusler, vold og en kniv som kan stikke hva og hvem som helst. Lisbeth Salander vil bare få soningen overstått. Hun isolerer seg for å unngå bråk. Gjett selv om hun lykkes.

Derfra handler det om jakten på hemmeligheten bak hva som faktisk foregikk da Lisbeth Salander var innlagt som barn. Hadde offentlige institusjoner hatt en finger med i spillet?

Salanders søster dukker opp i bakgrunnen - har de to søstrene i virkeligheten blitt brukt i et avansert forsøk? Ble det utført eksperimenter med adskilte tvillinger, hvor man har prøvd å forme den perfekte svensken - eller i hvert fall kartlegge betydningen av arv og miljø?

Og mens vi uansett er inne på et ømt emne som arv. Den betente konflikten mellom Eva Gabrielsson og Stieg Larssons familie ligger fortsatt i bakhodet til David Lagercrantz.

Eva Gabrielsson fikk ingenting, Samboeren:men skrev boken «Millennium, Stieg og jeg.»

- Jeg vil jo alltid ha dyp sympati for henne, og det var virkelig trist at de ikke rakk å gifte seg.

- Har du snakket med henne?

Før David Lagercrantz svarer klarer han ikke unngå å le litt, som om det vil være utenkelig å få kontakt med Eva Gabrielsson.

- Nei, nei. Dessverre. Jeg vil gjerne snakke med henne, men jeg vet ikke om hun vil. Det er det eneste som er leit med det. Ellers er det bare en enorm glede å være en del av dette, sier Lagercrantz.

Under intervjuet snakker han om gleden ved å skrive om karakterene som leserne av hans og Stieg Larssons bøker elsker. Han vet ikke om han har snille agenter som filtrerer ut alle hatbrev, men selv har han bare fått positiv respons.

Når jeg spør hva suksessen innebærer for ham, nevner han først og fremst at han nå tør å tro på sine egne ideer. At han tør å slippe seg løs. At konkurranseinstinktet hans har blitt vekket i enda større grad enn før. Når jeg spør om de store opplagstallene nå gjør ham økonomisk uavhengig, sier han diplomatisk at de antakeligvis gjør det.

Ja, det skulle man tro. En svensk avis kunne forrige måned fortelle at Lagercrantz i fjor hadde en inntekt på 25 millioner kroner, og at det kom 12,26 millioner inn på kontoen netto. I tillegg var formuen på 18,34 millioner kroner.

Millennium-bøkenes suksess hviler spesielt på de sterke hovedpersonene. Ikke minst Lisbeth Salander og samarbeidet hennes med den edle svenske gravejournalisten Mikael Blomkvist.

- I Sverige er det også Mikael Blomkvist man vil høre om, men internasjonalt er det jo Lisbeth Salander.

I «Det som ikke dreper oss» var Salander gjort litt mindre ekstrem og mer menneskelig, noe som fikk Politikens anmelder Bo Tao

Michaëlis til å skrive at det var som å gi Kaptein Haddock antabus. Lagercrantz liker sammenligningen, og er enig i at en type som Salander aldri må bli for følsom.

Ikke av denne verden

- En del av sjarmen ved Lisbeth Salander er at hun er på kanten. Hun ble skapt som en ekstrem karakter, og allerede i Stieg Larssons bøker flørter hun med superheltsjangeren.

- Larger than life?

- Ja, akkurat. Det er et godt trekk.

Som forfatter kan han fortsatt ikke se noe galt ved at han eller andre skriver videre på figurene som gjorde at Stieg Larssons første tre bøker solgte i 80 millioner eksemplarer.

- I litteraturen må man være forsiktig med å ha tydelige grenser for hva man kan. Som forfatter har man et moralsk og kvalitativt

ansvar for hva man gjør. Hvis det fantes grenser for litteraturen, ville jeg nærmest mene at det var en plikt å flytte dem. Det skal alltid skje med kvalitet, og det vil alltid være noen spesielle karakterer vi lesere får et forhold til. Slik har det vært siden gresk mytologi, sier Lagercrantz.

På enkelte punkter prøver han å holde fast i ideene Stieg Larsson fulgte.

- Han jobbet aktivt mot rasisme og intoleranse, så når jeg skriver om slike emner prøver jeg å gi et bilde av Sverige som ikke er falskt.

I romanen, som utgis fredag, skriver David Lagercrantz blant annet om konsekvensene

av religiøs fanatisme, og om hvordan det til syvende og sist kan ende i sosial kontroll, vold og æresdrap.

The Girl with the dragon tatoo: Rooney Mara, som spiller Lisbeth Salander, på mandagens pressetreff i Stockholm før premieren på filmen The Girl with the Dragon Tattoo.

- Romanen skal ha aktuelle emner. Det var også Stieg Larssons styrke. Han var en samtidsforfatter. Jeg skriver eksempelvis også om fake news, men det er farlig hvis man som forfatter prøver å komme for nært samtiden.

Litteraturen skal søke mer evige spørsmål, hvis ikke blir den raskt foreldet. Så hvor går man når man skal lete etter historier som kan skildre en eventyraktig historie med Salander & Co.? Når man leser M4, som David Lagercrantz’ første forsøk i Millennium-serien heter på Norstedts, kan man se at forfatteren tidligere har skrevet om datageniet Alan Turing, som også bidro til å knekke de tyske kodene under andre verdenskrig.

Det var et råd fra kona som fikk David Lagercrantz på sporet.

- Hun sa: Gå til urhistoriene som grep deg som journalist. Jeg søker alltid mot historier som har forhekset meg, og det er det ikke så mange som har.

Under forarbeidet til den nye boka måtte forfatteren tilbake til sin fascinasjon over noen tvillinger han møtte som ung journalist. Før Lagercrantz rekker å tenke seg om forteller han også om en dokumentarfilm man kan finne på nettet om en amerikansk og en koreansk jente som åpenbart er tvillinger, som ble adskilt som barn og senere gjenforenes.

- Dette burde jeg jo slett ikke snakke om, men hva pokker skal man gjøre, sier Lagercrantz og ler.

I dag leser David Lagercrantz flere populærvitenskapelige bøker enn thrillere. Gjennom tiden har han imidlertid lest mange, og han skjønner godt hvorfor sjangerromanene er så populære. De er readable, som han kaller det. Spenningen driver leseren frem, og i thrilleren blir problemene alltid løst til slutt, mens livet i seg selv kan virke uforløst.

- Med min bakgrunn kan jeg synes at det er litt leit at thrillere er så dominerende på markedet når det finnes så mye annet bra innenfor andre sjangre.

Mange har spurt ham hva Olof Lagercrantz i dag ville ha tenkt om hans store suksess, nå som han ofte får ros av anmelderne og har nådd ut til skikkelig mange lesere. Ikke bare med Millennium-serien, men også med boka om fotballstjernen Zlatan Ibrahimovic.

- Jeg vet ikke hva han ville si, men han vil nok være glad for at jeg prøver å skrive i fullt alvor.

Skriv godt eller gå under

Når man snakker med David Lagercrantz trekker han ofte tråder tilbake til familierøttene, og betydningen de har hatt for ham. Som person blir han raskt entusiastisk og stråler av begeistring, men han prøver ikke å skjule at mørket ligger på lur like i nærheten. Alvoret kan raskt bli tungsinn, og fortsette inn i depresjonene han lider av med jevne mellomrom. Det ligger i familien.

Utløsende faktorer kan være forskjellige, men en av hans aller største livskriser oppsto i 1996 da han var 33 år gammel. Han besøkte sin gamle far som hadde blitt rammet av blodpropp i hjernen. Det litterære fyrtårnet, som så mange orienterte seg etter, lyste ikke mot verden lenger.

Olof, som sønnen konsekvent kaller ham, fortalte at det var som å bli senket ned i vann. Som å leve på havets bunn. Ved besøket på sykehjemmet spurte David hvordan han hadde det, og Olof svarte at han ventet på evigheten. Som alltid dreide faren samtalen vekk fra seg selv, og spurte hvordan David hadde det. Han fortalte at han skrev på en artikkel om sjakkgeniet Bobby Fischer til et månedsmagasin.

Utskjelt: Forfattaren David Lagercrantz ble kalt både gravrøver, spekulativ og en blek kopi av originalen da han ga ut Millennium4 det som ikke dreper oss, den første boka som bygget på de tre Millenniumbøkene skrevet av Stieg Larsson. Nå har han gitt ut sin andre og kommer med en tredje bok om Lisbet Salander før han gir seg. her fra en pressekonferanse på Norstedts Forlag i 2015.

Faren var ikke imponert.

- Ingenting av det du skriver, David, skriver du i fullt alvor, sa han tørt.

Med andre ord: Det var ikke seriøst nok for Olof.

På veien hjem slo sønnen seg på brystet. Jo, selvfølgelig skrev han i fullt alvor, men han motsa ikke Olof. Av sin egen far hadde han fått den hardeste dommen. Det man skriver skal holde mål. Evighetens mål.

Sønnen ble rammet hardt. Som han selv har sagt vurderte han i en periode bare å la depresjonen og sinnssykdommen overta.

Når David Lagercrantz forteller om det, får det ikke bare preg av et oppgjør med den mektige Olof, med den mektige rynkede pannen og den evige tversoversløyfen.

Faktisk var attpåklatten David den i barneflokken som kom til å se mest til faren sin, og ifølge sønnen sa han alltid de riktige tingene til gutten sin. Han husker ham som empatisk, medfølende og nysgjerrig.

Som barn og ungdom hørte han imidlertid også hva faren sa om verdens middelmådigheter. Det var helt greit å ha dårlig helse eller et ustabilt sinn, og møte sin undergang av samme grunn. Å bli innlagt på psykiatrisk klinikk var ingen skam. Det mest skammelige var å være middelmådig når man skrev. Det var dommen David Lagercrantz hørte i sitt indre øre, selv om han godt visste at det aldri ble sagt: Skriv godt, gutten min, eller gå under.

Når forfatteren nå utgir romanen sin i 26 land verden over er det nest siste gang han skriver i Stieg Larssons Millennium-univers. Kanskje ville nettopp faren hans ha sagt at det er lurt å stoppe mens leken er god. Men hvorfor stoppe der?

- Noen forfattere skriver den samme boka hele tiden, og det respekterer jeg dem for. De kan bli bedre og bedre. Jeg trenger nye

utfordringer, fordi jeg stagnerer når jeg gjør det samme. Det er utfordringer som får meg til å vokse.

- Det skal være farlig

- Du har alltid skrevet bøker hvor du har levd deg inn i andres liv?

- Det gjør jeg antakeligvis igjen, men jeg har også min egen historie som surrer litt rundt i meg. Kanskje kan det bli noe selvbiografisk, så jeg ser innover og ikke ut.

- Du kan skrive om ditt kjennskap til en del av den litterære verden i Sverige som kun få har?

- Det var det jeg snakket om i radioprogrammet mitt. Om såret i familien min og om det litterære Sverige. Jeg fortalte om byrden av talent i familien min og viktigheten av å skille seg ut. Vi har massevis av talent i familien, men også massevis av psykisk sykdom. Vi har de to polene, og det fascinerer meg.

David Fincher i registolen: Daniel Craig og Rooney Mara spiller Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander.

- Det kan være farlig å legge ut om sin personlige historie?

- Ja, men det skal være litt farlig når man skriver. Man skal våge noe.

Når David Lagercrantz snakker om faren sin merker man beundringen og ærefrykten. Samtidig. Olof Lagercrantz var mannen som alltid satt og skrev inne på arbeidsrommet med førsteutgavene innenfor rekkevidde. Det var bøker sønnen ikke engang turte å trekke ut av hylla.

På gymnaset dristet David Lagercrantz seg til å invitere til fest en helg foreldrene var bortreist. Det gikk fullstendig over styr, og gjestene tømte barskapet, sølte rødvin i møblene og røyket hasj i stuene. Det aller verste var likevel at noen gikk inn på Olofs arbeidsrom, hvor de med stor finesse trakk ut de mest kostbare bøkene, rev dem i stykker og kastet dem på gulvet.

David oppdaget det neste morgen. Han prøvde å lime dem sammen - uten hell - og hadde bare lyst til å dø. Da Olof Lagercrantz kom hjem, ble han ikke sint. Det var verre. Han sto foran sine ødelagte førsteutgaver og gråt.

Det er statusen litteraturen har hatt i det lagercrantzke hjem.

David Lagercrantz er ikke klippen faren hans var. Han ligner moren sin. En kvinne med et noe nervøst temperament, men også en kvinne han følte seg trygg med. Han vet det er urettferdig at han ofte kommer til å snakke om faren sin, fordi det var hans oppmerksomhet han alltid drømte om å få. Selv om Olof Lagercrantz før sin død i 2002 rakk å nikke anerkjennende til en novelle David Lagercrantz fikk trykt i et litterært magasin, rakk han aldri å oppleve sønnens gjennombrudd som forfatter.

David Lagercrantz’ største suksesser har vært boka om datageniet og kodeeksperten Alan Turing, «Syndefall i Wilmslow» utgitt i 2009, «Jeg er Zlatan» fra 2001 og «Det som ikke dreper oss» fra 2015. Bøkene har gjort at David Lagercrantz i aller høyeste grad er blitt sett som forfatter. Bare ikke av sin egen far.