Etter overgrepet

Da politiet ringte til «Petter» og fortalte at de hadde hentet en barnemisbruker ut av huset hans, raste verden sammen. To år senere strever han og familien med å bygge den opp igjen.

Han er en stor mann med et mykt ansikt. Før var han en brushane og en slåsskjempe. Han har vært en voksen bedriftsleder. Nå er han far med en stemme som skjelver når han forteller om bekymringen for døtrene sine.

- Vi ser jo at jentene ikke har det bra, og at vi ikke klarer å gi dem den støtten og hjelpen de trenger. Og vi synes vi ikke hører noe fra dem som skal hjelpe oss. Vi får beskjed om at de er underbemannet og sliter med sykdom.

Les også: Bent Høie: – Det er altfor mange eksempler på at vi svikter barn utsatt for overgrep

Ifølge Redd Barna blir mer enn to av ti jenter, og om lag én av ti gutter, utsatt for seksuelle overgrep. I 2012 gjennomførte regjeringen en voldsmåling gjennom politiet og utvalgte deler av hjelpeapparetet i en tilfeldig valgt uke. Mer enn 900 barn ble registrert utsatt for vold eller seksuelle overgrep den aktuelle uken. I en kartlegging gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress opplever bare én av fem som jobber med behandling av overgrepsutsatte barn at de får gitt disse barna god nok behandling. I en fersk rapport til FN er Barneombudet svært kritisk til oppfølgingen av barn som er blitt utsatt for overgrep i Norge.

Tapt anrop

En oktobermorgen for to år siden våkner han tidlig. Det er ikke lyst ennå, han klarer ikke sette fingeren på hva som har vekket ham, men har en uggen følelse i kroppen. Går ut på trappa for å tenne seg en røyk. Rød sirkel på grønn bunn. Hvitt tall. Tapt anrop. Nå på natta? Men det ser offentlig ut, nummeret. Neppe fra en fest. Så han ringer tilbake. Det er politiet. De har vært inne i huset hans og hentet en nær slektning som har sovet på rommet til ei av de to små døtrene hans. Slektningen brukte gjerne å overnatte der. «Petter» har tatt seg litt av ham. Hjulpet ham ut av dataspillverden på gutterommet. Prøvd å sosialisere ham.

Les også: - Vi klarer ikke å gi et så godt tilbud som vi ønsker

- De fortalte at han var mistenkt for utukt mot unger, og sannsynligvis våre unger. Det var som det hardeste knyttneveslaget jeg har fått i magen. Jeg måtte kaste meg over rekkverket. Spydde som en gris.

Ingen andre i huset hadde våknet da politiet kakket på ei tilfeldig rute. Overnattingsgjesten hadde sovet lett. Antakelig ante han hva som kom, og forsvant ut av huset som en rev ut av hønsegården da politiet hentet ham.

Åsted

Resten av morgenen og dagen kommer til å fortsette å leve i «Petter». Familien på fire fikk grunnen revet vekk under seg. Fritt fall ut av lune dyner. Døsig morgen ble kald, lys dag. Hjemmet et åsted.

- Politiet ringte en gang til, og sa at når Lillesøster våkner må vi la henne ha nattklærne på til de kom, slik at de kunne sikre spor. Og at rommet ble avlåst, slik at vi ikke gikk inn dit.

En liten pause, en pust i bakken for en forteller som strever med å holde stemmen stødig. Strupehodet forteller sin egen historie.

- Da tok det ikke lang tid, så kom de hit.

Den samme pausen. Den samme lille kampen mot en egenrådig strupen.

- Da de hadde kommet var det å prøve … vi skulle ikke si noe til ungene. Så vi måtte prøve å lure av henne klærne. Få skiftet klær på henne. Hun … når det er helg liker jo ungene gjerne å gå litt i pysjen og se litt på tv. Vi stresser jo aldri om morgenen. Men… hun skjønte jo at det var noe rart, når hun måtte ta av seg pysjen og trusa og skifte. Så … hun visste ikke at politiet var her. Jeg hadde fått med meg en sånn bevispose som jeg skulle ha klærne ned i. Så lurte hun på hvorfor jeg skulle ha en sånn brunpose, da. Jeg sa at det var noe nytt mamma hadde kommet på. At hun vasker klærne i sånne poser nå. Jeg måtte jo bare finne på noe, ikke sant.

Og han kjemper så hardt for å holde gråten inne at fortvilelsen pipler gjennom porene i huden hans. Som om en følelse har vekt og tekstur og nekter å la seg skjule.

- Hun roet seg med det, og gikk for å se på tv. Jeg gikk ut til betjenten med posen, og han var med til rommet hennes og fikk sperret av til Kripos kom.

Deretter gikk det fort. Langt av gårde, inn til byen, til Barnehuset og sykehuset for å sikre spor. Det virket ikke som politiet var i tvil om hva som hadde skjedd. Gjerningsmannen tilsto i avhør, ble dømt og sitter i fengsel. Er med i et program for seksualforbrytere. Kanskje er han ute allerede neste år. Da kan han begynne livet på nytt, etter å ha gjennomført et rehabiliteringsprogram i fengsel.

Alene

En overgrepssak er ikke over når gjerningsmannen er tatt og satt bak lås og slå. Da begynner et nytt kapittel, med ny fordeling av rollene. Dramaet går sakte over til hverdagslig tragedie.

- Det som har skjedd har skjedd. Men når alle som etterforsker har gjort sitt, og rettssystemet har gjort sitt, føler vi oss helt alene, forteller «Petter».

De siste årene hadde han arbeidet som daglig leder for en nystartet bedrift. Bygget opp bedriften. Hatt personalansvar. Tredoblet omsetningen. Nå jobber han ikke. Ble sykmeldt. «Psykisk syk, på grunn av familiære forhold», sier han. Gjennom sommeren har han hatt problemer med å sove. Fått ei vond arm. Gikk fra å være sykmeldt til å gå på arbeidsavklaringspenger.

Når Adresseavisen treffer ham er det en stund siden plena er slått utenfor det velholdte huset. En sykkel med støttehjul har veltet, du kan se det lille søkket etter støtten i grusen, der den har stått før den ga etter for overvekten. I garasjen står en stor, blank motorsykkel. Det ene dekket er flatt. Inne i gangen er rader med små sko, lilla og rosa, satt sirlig i hyllene oppetter veggen. En hylle til storesøster. En til lillesøster. Ryddig. Rent. Han serverer jordbær. Er i godt humør, humor har hjulpet ham gjennom de hardeste timene. De har kommet tett.

- Jeg har tatt på meg veldig mye skyld selv. Det er min slektning, og det er jeg som har fått ham inn i huset. Jeg klandrer meg selv.

- Fordi du ikke skjønte det?

- Ja. At jeg ikke hadde lest signalene på ungene. At det var noe som var galt. Jeg skulle jo sett det. Det er så enkelt å se i ettertid. Når vi vet det, så var det jo signaler der! Hvorfor så jeg det ikke. Jeg kunne jo avverget det så mye tidligere.

Redselen

Skyldfølelse over ikke å ha skjønt det. Hjelpesløshet over ikke å være nok nå.

- Storesøster er elleve. Men hun klarer fremdeles ikke å ligge over hos noen. Hun har prøvd gang etter gang. Hun vil så gjerne. Men hver gang ringer hun og må hentes fordi hun er redd og ikke får sove.

- Hva er hun redd for?

- Hun er redd for å treffe han «Tom», overgriperen, igjen. Vi sier at han sitter i fengsel, og at vi har en avtale om at vi skal få vite det hvis han er ute i permisjon. At hun ikke trenger å tenke på det. Men det er enklere sagt enn gjort. Hun føler seg ikke trygg.

- Hvordan er det med den yngste?

- Ja, hun. Hun henger langt etter skolemessig. Det sitter nok enda hardere i henne. Som treåring kunne hun alfabetet på rams. Det sliter hun med nå, som stor skolejente. Men skolen har vært fenomenal så langt. De har skjønt at de må trå varsomt. Vist stor forståelse for situasjonen vår og tilrettelagt.

- Hva med det sosiale?

- Hun må følges til skolen hver dag. Hentes hver dag, helst inne i klasserommet, men nå har hun jobbet seg ut til trappa. Hun er redd for at «Tom» skal komme på skolen. Veldig redd. I skoletimene går det greit, men hun har problemer med konsentrasjonen. Hun er redd for at han skal gjøre ekle ting med henne.

- Vonde ting?

- Nei, hun sier ekle. Slemme ting.

- Hvordan opplever dere som foreldre situasjonen?

- Du skal jo være sterk, sier han etter en liten pause.

- Og du skal ikke vise ungene ... Det. Det er tøft.

Kvern

Tiden går, og hjelpeapparatet kverner. Mange har gjort mye bra, synes «Petter». Når de gjør noe.

- Men vi opplever for eksempel at det tar veldig lang tid for jentene å få den hjelpen de har behov for hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien). Vi er redde for at jentene ikke får den behandlingen de trenger.

Det har vært lange opphold i kontakten, noen prosesser er satt i gang, men avbrutt og må startes på nytt, forteller han.

Usikker

- Jeg vil si at den første perioden har gått som den skulle. Om vi har greid å følge opp, er jeg usikker på, medgir avdelingsleder for BUP-klinikken søstrene er tilknyttet. Vi lar klinikken være uidentifisert for å beskytte barna.

- Men fra henvisning til oppstart har det gått fint. Fra våren og utover har det vært litt dårlig med ressurser, og det har gått litt for sakte.

- Faren forteller at han har fått en beklagelse for at det har gått for sakte?

- Vi har hatt en del skifte av folk. Det er ikke noe vi ønsker, men folk slutter, folk blir syke. Det er de hverdagslige problemene. Det kan nok være at de har opplevd at det har vært for lite fremdrift. Vi prøver å få det til best mulig, og noen ganger tar det for lang tid. Disse har vært i systemet i for lang tid uten at vi har truffet med behandlingen, men det betyr ikke at vi har gjort noe feil, når det gjelder juridiske rettigheter.

Det er lett å se for seg at behandling i psykisk helsevern er ensbetydende med samtaler med psykolog. Slik er det ikke, forklarer han.

- Det er bare én av mange ting. Vi jobber jo med familie, skoler, venner – og prøver å få det til å virke i dagliglivet. De skal ivaretas av lærere og flere andre. Men det er ikke noe vanskelig å følge faren her på at det tar for lang tid. Det gjør jo det i barne- og ungdomspsykiatrien. Spesielt i litt perifere strøk, der det er vanskelig å rekruttere og holde på kompetanse over tid.


Barns råd om hvordan hjelpetilbudet bør organiseres

De som skal hjelpe må være tilgjengelige på en annen måte enn i dag. Vi vil kunne ringe når vi trenger å snakke.

Vi vil ha hjelp der vi trenger det, av noen som har spesiell kunnskap om vold og seksuelle overgrep.

Det er viktig at ulike instanser vet om hverandre og kan bruke hverandre.

Fra barneombudets rapport: Helse på barns premisser


Hele Norge

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) ga i januar ut rapporten Behandlingstilbudet til barn som er utsatt for og som utøver vold og seksuelle overgrep. En nasjonal kartleggingsunderskelse. Der kommer det frem at 83,1 prosent av behandlingsenhetene rapporterer at de ikke, eller bare delvis, får gitt den behandlingen de ønsker til barn og unge som har opplevd vold og overgrep. Bare to av ti får altså gitt den behandlingen de ønsker å gi.

- Det er jo ikke alle barn som opplever overgrep som trenger hjelp av BUP. Ikke alle utvikler problemer som gjør at de trenger behandling i form av den BUP tilbyr. Det er forskjellige situasjoner, og forskjellige barn. Men absolutt alle barn som opplever et overgrep, trenger voksne som følger opp og vurderer hva slags hjelp det enkelte barnet trenger, forklarer Ingunn Rangul Askeland. Hun er psykologspesialist og forsker ved NKVTS.


- Ved majoriteten av BUP-ene har kun halvparten eller mindre enn halvparten av terapeutene spesialkompetanse på å behandle traumatiserte barn og unge. BUP-systemet selv opplever at de ikke får gitt hjelpen disse ofrene trenger. Det er dedikerte folk, som ønsker å hjelpe, men som ofte opplever at det blir vanskelig. Det er så stort press på å ta unna pasienter. Man har bestemt at det er viktig at barn og unge skal få hjelp fort. Det hjelper jo ikke, når BUP ikke har kapasitet.

Behandlingsrutine

- Det hjelper ikke med frist, så lenge det ikke gjøres noe med rammebetingelsene?

- Det er riktig. Men det er viktig at effektive tiltak kommer igang raskt for å hindre at utviklingen går langt i negativ retning. Ett år er lang tid i et barns liv, sier Lene Granly. Hun er psykologspesialist og daglig leder for et prosjekt som implementerer behandlingsformen traumefokusert kognitiv atferdsterapi, forkortet til TF-CBT, i BUP poliklinikker i Norge. Hun kjenner godt til behandlingstilbudet som barn og unge utsatt for vold og seksuelle overgrep får ved de 45 BUP-klinikkene som er med i prosjektet.


- Ansatte i BUP er veldig opptatt av å gi et godt tilbud som er tilpasset behovet til hvert enkelt barn, men de er ofte svært presset og har for lite kapasitet. Vi har inntrykk av at mange opplever det fortvilende når det får konsekvenser for kvaliteten på det tilbudet som gis eller hva som er mulig å tilby. Mange BUP-er sliter med stor utskifting av ansatte, og må hele tiden lære opp nye terapeuter. Spesielt i distriktene sliter

klinikker med å rekruttere og holde på fagfolk.

Prosjektet hun leder, arbeider med å etablere et tilstekkelig stort tilbud om TF-CBT ved de klinikkene som er med i prosjektet slik at alle som har behov for traumefokusert behandling kan få dette. Så langt er omkring halvparten av landets BUP-er med, men målet er å etablere tilbudet over hele landet. Behandlingsformen har svært gode resultater, sier hun.

- Det fins god og effektiv hjelp å få for barn og unge som er traumatisert og deres omsorgspersoner. Dette tilbudet fins i svært mange BUP-er. Dersom TF-CBT-tilbudet foreløpig ikke fins i den nærmeste BUP-en, så kan det være mulig å søke seg inn til en annen klinikk, ettersom vi har fritt sykehusvalg.

- Hvordan tar vi som samfunn hånd om barn som er utsatt for overgrep?

- Vi har forbedringspotensial, for å si det veldig mildt, konkluderer Ingunn Rangul Askeland.

Rapportert til FN

Det er barneombud Anne Lindboe, mildt sagt, veldig enig i.

- Vi er veldig bekymret for den veldig fragmenterte oppfølgingen barn utsatt for vold og seksuelle overgrep opplever her i landet. Det har vi vært i flere år, og det eneste som har skjedd er at vi har fått NKVTS-undersøkelsen som viser at tilbudet er veldig dårlig.

Foto: Marthe Hårstad, Adresseavisen

Bekymringen for oppfølgingstilbudet til barn som er blitt utsatt for overgrep stikker dypt, og er uttrykt i rapporten Barneombudets supplerende rapport til FNs barnekomité, Barns rettigheter i Norge - 2017, som er sendt til FN i høst.

- Tilbudet barn får er veldig tilfeldig etter hvilken kommune de bor i. Det er stor forskjell på hvor godt tilbud BUP har for utsatte barn i de ulike kommuene, og om kommunen har andre oppfølgingstilbud til barn med andre behov enn BUP.

- Etterlyser dere en ansvarlig koordinator?

- Absolutt. Hvem har ansvaret for barnet? Det er jo ikke alle som har vært innom barnehuset heller. Barnehusene har heller ikke kapasitet til å hjelpe alle med oppfølging – det er så mange barn som skal avhøres. Det er kjempeviktig at barnehusene kan henvise et sted, også dersom det ikke er BUP som er riktig for det barnet. Hva om de ikke har posttraumatisk stresslidelse? Hva om de ikke har en diagnose? Da kan de havne mellom ulike stoler. Når du ser hvor mange barn som er utsatt for vold og seksuelle overgrep, det er mange! Vi er nødt til å få på plass et system.

Veldig dårlige

- Hvor gode er Norge?

- Vi er veldig dårlige. Oppfølgingen er en av de store svakhetene. Det er jeg veldig bekymret for. Det skyldes mangel på helhetlig tilbud, og store interkommunale forskjeller.

- Det høres ut som du mener tilbudet må være mindre fragmentert, men mer differensiert?

- Ja. Ansvaret må ligge et sted i kommunen. Det er ikke greit å vente i månedsvis i BUP, og det er heller ikke greit at barn er nødt til å få en diagnose for å få et tilbud.

Hvorfor

På stuebordet til «Petter» ligger et brev. «Petter» valgte å møte gjerningsmannen i en såkalt gjenopprettende prosess. Et møte i regi av Kriminalomsorgen, tilrettelagt av konfliktrådet. Han gruet seg voldsomt. Visste ikke hvordan han kom til å reagere. Så han hadde skrevet opp hva han skulle si. Nederst står det føyd til noen setninger med kulepenn. Et spørsmål døtrene ba ham stille for dem, like før han skulle dra i møtet.

«Hvorfor gjorde du det mot oss?»

«Petter» kan fremdeles ikke gi dem noen gode svar. Men han kan forsøke å berolige dem med at en avtale er inngått. «Tom» skal si fra hver gang han har permisjon, og han må bosette seg et annet sted når han kommer ut. Det gjør at jentene føler seg litt tryggere.

Bedre og verre

I løpet av høsten får vi vite at det går stadig bedre med Lillesøster. Redselen slipper taket litt etter litt. For Storesøster er det verre.

- Det verste som skjedde henne var nok at hun så ham forgripe seg på lillesøsteren. Hun kom og fortalte... ... fortalte, da vi kom hjem fra avhørene på Barnehuset og alt hadde kommet frem, at «Pappa, jeg har ikke vondt i magen lenger. Jeg har gått og båret på en hemmelighet. At jeg har sett at han har tatt på Lillesøster. At hun ropte. Jeg sa at jeg skulle fortelle det til mamma.» Da hadde han sprunget etter henne, kløpet henne og sagt at det ble verst for henne. Hun har aldri turt å si det til oss tidligere. Vi ser nå at det har vært en mye større påkjenning for henne enn vi har trodd.

Bygger seg opp

«Petter» er i ferd med å stable verden sammen igjen. Han sover om natta. Arma er bedre. Han søker jobber igjen. Men skyldfølelsen slipper ikke taket.

- Jeg føler at jeg straffer familien min når jeg blir sykmeldt. Det har jo et økonomisk aspekt også. Med mindre inntekt kan vi ikke dra på ferier, og ungene føler at de ikke kan få det samme som tidligere.

I sommer, da vi skulle forlate «Petter» før resten av familien kom hjem igjen, spurte vi om han hadde gruet seg til å møte oss.

- Nei. Det er viktig å få dette på trykk. Det er nok mange som sitter og føler på det samme, og ikke vet veien videre etter at noe sånt har skjedd. Det finnes ikke noe hefte for foreldre som opplever dette, som viser deg veien videre. Det skulle det kanskje vært.



Fra artikkel 24 i FNs barnekonvensjon:

1. Partene anerkjenner barnets rett til å nyte

godt av den høyest oppnåelige helsestandard

og til behandlingstilbud for sykdom og

rehabilitering. Partene skal bestrebe seg på

å sikre at ingen barn fratas sin rett til adgang

til slike helsetjenester.