Kunsten å se

Mot kunstens regler?

Umiddelbart ser det ut som om noe har gått galt.

Saken oppdateres.

Et kontorinteriør med sirlige linjer,avdempede toner i gult, brunt og grønt - under en hvit himling - er liksom blitt «rotet i». Hjørnene er avrundet, fargene passer, møblene er plassert og bildene elegant innrammet og opphengt. Men her står noen av skapdørene åpne, enten på gløtt eller på vidt gap. Den ene stolen er dradd på skrå ut fra pulten. Et slags krokete tremateriale ligger strødd utover gulvet, enten i tette grupper eller enkeltvis. Men dette trematerialet er ikke bare «slengt utover». Det tyter opp fra den ene skuffen, og det ligger under den andre stolens bein, som om alt dette materialet vokser seg frem. Noe vokser seg inn i dette elegante, veldreide, tunge, stilrene interiøret. Noe vilt noe!

LIKTE DU DETTE? Les alle våre saker i serien

I front står et avlangt keramisk objekt. Det bukler seg oppover. Det ligner litt på en klassisk vase, men det har verken sokkel eller svungne linjer. Med sin flekkete overflate og sine knuter ligner det mer på en hul trestubbe enn en kostbar vase. Det hvite objektet lenger inn i rommet kan ligne en klassisk marmorstatue, men ved nærmere ettersyn er også denne deformert og hemmelighetsfull - uten en selvsagt funksjon.

Hva skjer her? To uttrykk møtes. Men i stedet for å si hva som butter imot her, kan man kanskje snu på det: Dette virker da svært gjennomregissert? Er det ikke som om hver minste detalj skulle være nennsomt utplassert? Ingenting er skadet, ingenting gjort voldsomt, ingenting er tilfeldig. Se bare på trefliken som ser ut til å smelte over hjørnet av kontorpulten til venstre. Og når man ser denne trebiten i sammenheng med kontorpulten, ser man faktisk at de ligner! I fargetone og overflate. Gradvis oppdager man at linjene i rommet kommenteres.

Hvilke materialer trenger seg på? Såkalt verdiløse trematerialer. Håndverksmessig svært kompetente objekter i keramikk er laget etter alle kunstens regler for å se ut som noe funnet og forvridd. I hvilke omgivelser?

En permanent, stilriktig rominstallasjon med symboltunge møbler. Men nå er stolen vaklevoren i sitt eget rom! Slektskapet mellom dyre møbelmaterialer kommenteres med noe som ligner rekved! Hvilke materialer hyller vi som verdifulle, og hvilke finner vi tilfeldig i fjæra? Utfordrer ikke dette våre konservative holdninger - strider ikke dette litt mot «kunstens regler»?

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå