Trondheim, desember, V. Stormsgate Oppgang A, høyre, 1. etg.

Bestefarsklokka lager en hul tikkelyd som klinger mellom krystallglassene på det dekkede langbordet inne i stua. Åtte tallerkener, fire på hver side. Sølvbestikk, hvite servietter og røde stearinlys i nypussede lysestaker. Hun står på kjøkkenet og skreller poteter ikledd et langt, grått skjørt og burgunderrød bluse, nye tøfler og det grå håret i en knute. Potetskrell, får jord på hendene. Under neglene, må børste neglene etterpå. Kanskje lakke igjen. Ingen legger merke til det uansett, men likevel. Jordkjeller, potetkjeller, det hadde man før. Hva har man nå, den kjølige trappeavsatsen til baktrappa. Kaldt der, mye skrammel, kommer sikkert til å falle ned og brekke nakken hvis det blir brann og de må rømme. Det brenner oftere når det er jul. Alle lysestakene. Sigarene. Alt fettet som stekes. Eksplosivt. Hjelper ikke å bli reddet ut hvis nakken er knekt, ligge nederst i trappa som et slakt. Ubrukelig også, kan ikke bli annet enn aske. Aske og støv, den mest demokratiske tilstanden av alle. Da kommer ungene uten å bli bedt, hva vil de annet enn å arve. De kommer ellers sjelden og bare når de må, Inga med sin kranglete treåring, Jan, som aldri har presentert en eneste jente for dem, som om ikke alle vet at han er homofil. Hun vil ikke tenke på det. Hennes sønn. Hva gjorde hun feil. Sikkert noe hun har gjort, det er bestandig noe med mor. Hun må ha oversett noe, sikkert hennes fortjeneste at han ble ødelagt.

Hun legger potetene i en kjele, fyller på med vann. Det blør litt fra en liten rift på pekefingeren, må få stanset det, vil ikke ha plaster ved julemiddagen, det har man ikke. Det begynner å snø ute, det var på tide, det har vært kaldt lenge, helt siden oktober. På tide med snø.

Han har dressbukse og vest utenpå en nystrøket skjorte. Maken tøfler til hennes. De pleier å ha matchende jakker når de går turen rundt Nidelva søndag ettermiddag.

Hun hengte opp julestjernen i vinduet på kjøkkenet første desember. En adventsstake med fire lys som har svarte veker står på kjøkkenbordet, oppvaskmaskina er halvt åpen, det kommer damp ut, legger dugg nederst på vindusglassene. Rød duk på kjøkkenbordet, rød vin på benken. Han plukker frem en skål fra skapet, sier: denne til surkålen? Ja, sier hun. Klokka er halv fem. Det lukter grønnsåpe og granbar, han går inn på stua, bøyer seg ned og henter fram en flaske akevitt fra barskapet. Det smeller i knærne hans når han reiser seg igjen, han sukker, retter ryggen sakte, bøyer seg litt bakover, sier ah og setter flaska på bordenden nærmest sin egen plass. Han blir stående en liten stund og se på den, før han skrur opp korka og skjenker opp. Løfter glasset til munnen og drikker.

Lysene på juletreet er tent, de gir gjenskinn i det nypolerte gulvbelegget. Treet er dekorert med sølvkuler og glitter, røde julekurver og hvite hjerter, det skal være hvitt og rødt i år. Det skal være hvitt og rødt hvert år, han skjenker opp en gang til. Drikker.

Oppgang A, venstre, 1. etg.

Det ligger tjue sko i gangen, ti av dem står i par, resten er spredt med skolissene filtret inn i hverandre, filtret inn i teppet og i reimene fra sekkene på gulvet. To jakker har falt ned, en skoskje stikker fram fra en lav kommode, det er sølesprut på speilet, hvordan det nå enn er kommet dit. Et gulvteppe ligger i en fold ved døra.

Tre unger sitter foran tv-en og ser tegnefilm, de spiser julekaker og marsipan og drikker brus. En kvinne kommer ut fra badet med vått hår, hun er kledt i hvit morgenkåpe, hun er barfot, hvor er klærne til minstemann roper hun inn på soverommet, jeg vet ikke får hun til svar, pakket du dem ikke ned i går. Vi må hente blomster, har du skrapet is av bilen, hvor ligger julegavene, rekker vi hjem igjen før fire i morgen tror du, jeg vet ikke.

Lysene på juletreet er tent, mannen kommer ut fra soverommet med et løst slips rundt halsen, knepper skjorta og fester beltespennen, slukker lysene på treet idet han passerer, har dere skiftet unger, ja, er dere klare, snart.

Hun kommer ut fra kjøkkenet med en pose fra polet, en flaske rødvin, julekort, god jul hilsen alle i familien. Hun har tatt på seg en svart kjole, åpen i ryggen, nylonstrømpene er revnet, hvor er de nye igjen. Du ser nydelig ut sier han, nydelig i den kjolen, han kysser henne på haka og hun dytter ham bort, skal legge øyenskygge. Han prøver igjen, flytt deg freser hun, skal ikke du pakke bleier? Og husk ekstra skift, de skal sikkert ut og leke. Han går inn på badet, åpner skapet.

To store bager i gangen, hun pakker ekstra votter og legger dem i sekkene i gangen. Ipad til bilturen, den er ikke lang, men de blir så utålmodige, rastløse barn, hun sjekker mobilen sin. Ingen meldinger fra ham på to dager. Tenker på julebordet. På seminarhelgene, trekker pusten, tar på seg jakken, går ut for å skrape av bilen. Begynner du å bære ned, roper hun inn mot badet.

Oppgang A, høyre, 2. etg.

Han sitter på soverommet, ved pulten. Det er mørkt i gangen og stua, en støvsuger står midt på gulvet. Han hadde tenkt å bruke den, men så kom det en oppdatering, og så ble han sittende og se på familiebilder, julegavehauger, fullpakkede biler. Det ligger en julestjerne på kjøkkenbenken. Han skulle henge den opp, men så ringte de fra jobben og lurte på om han kunne ta en vakt, det hadde vært sykemeldinger og avspasering, folk ville ha ekstra fridager, det var greit for ham. Helligdager og dobbel lønn, like greit å gjøre noe nyttig, ikke bare sitte her, kabalene går sjelden opp uansett.

Dagvakten er akkurat ferdig, han kunne godt gått dobbelt. Travelt på kjøpesentrene nå, all slags folk som skal kjøpe de siste julegavene, sende de siste forsinkede pakkene, sette det siste heroinskuddet, før jula ringer inn. Han har kjøpt en pakke fjordland med rømmegrøt på vei hjem, rømmegrøt er godt. Fjordland er ikke så ille som folk skal ha det til, rømmegrøt, spekeskinke og mørkt øl, ingen skal si at han ikke feirer jul. Han setter på ei plate med Elvis. Elvis er kongen, han kan synge så alle føler at han gråter på vegne av akkurat dem. Han skal sette på ovnen snart, varme opp den grøten, det kom en julegave fra mamma i går. God Jul, sto det, ikke noe mer, hva annet er det å si. Han har ikke sendt dem noe, hvorfor skulle han det, de vil jo ikke ha ham der uansett, ikke nå, ikke etter at hun traff han der idioten. Han er ferdig med dem, voksen uansett nå, er vel ingenting å reise hjem etter, hva skulle det være. Treffe Rikke, Rikke og venninnene hennes, ute på byen andre juledag, se hvor lykkelig hun er uten ham. Ikke for det, Rikke har vært lykkelig uten ham i mange år, har samboer og greier, sikkert lykkelig for at hun fant en ordentlig mann og ikke endte opp med ham. Hun ville angret seg. Hun ville skjønt det før eller senere uansett, at hun var for bra for ham, at han var en taper. Det er ingen overdrivelse. Kabalen går i stå, han klapper sammen maskinen og går ut på kjøkkenet, åpner kjøleskapet, finner en juleøl. Skjenker opp et halvt melkeglass med akevitt, setter seg ved kjøkkenbordet og blar igjennom avisa med et tomt blikk.

Oppgang A, venstre, 2. etg.

Hjemmehjelpen glemte å tømme bøtta med tena-lady-bindene. Det lukter surt på badet. Hun har ikke dusjedag i dag, det hjelper ikke hvilken dag det er, tilmålte minutter er tilmålte minutter, ingenting å gjøre med det. Men hun fikk børstet håret. Det er bra. Hun er glad for det, takknemlig, man må være takknemlig. Hun har fått julegave også, fra hjemmehjelpene. Det er hyggelig. Hun har sendt med dem ekstra penger, skulle så gjerne kjøpt noe fint til dem, men hun kommer seg ikke ut, særlig ikke når det er glatt nå om vinteren. Ikke at hun kommer seg ut så mye på sommeren heller, men en tur eller to blir det likevel. Det er bra.

Hun har fått mat levert på døra, ribbe og potet og surkål, det er ordentlig, ikke noe tull. Svoren er ikke sprø, men det gjør ingenting, hun er ikke kresen, hun har mat, det er ikke alle som har det.

Julestjerna lyser i vinduet. Hun skulle hatt et ekte juletre, men plastgrana på reolen få holde. Det ville blitt så mye styr, og hvem skulle hugget det, treet, pyntet det og tatt det ut over nyttår. Hjemmehjelpene har kvarterene sine, og uten barn har man ingen til å hjelpe seg. Den unge gutten over gangen har hjulpet henne inn med rullatoren noen ganger, han virker å være en snill gutt. Men hun kan jo ikke mase på ham. Kan ikke være en belastning i andres liv, de andre er opptatt med sitt, slik har det bestandig vært.

Hun tørker seg møysommelig etter dobesøket og støtter seg til vasken mens hun reiser seg opp. Teppet folder seg under den ene foten hennes og blir liggende i en brett som hun snubler i med den andre foten. Forsøker å ta seg for, men plutselig kommer det hvite porselenet i servanten mot henne, hun kan se det liksom ovenfra mens det nærmer seg sakte, sakte, det kommer til å smelle tenker hun, det smeller. Hun ser blinkende lys og blinkende mørke, kan man se et blinkende mørke, hun ser det. Ligger på siden merker hun når hun våkner, med nylonstrømpene nede på anklene, hun fikk ikke trukket opp en gang. Skulderen kjennes så merkelig øm, som om det er et åpenrom mellom halsen og overarmen, som om den er plukket av. Ingen følelse, en slags nummenhet, det er merkelig. Hun er fuktig på kinnet, hva er det. Rødt på gulvet, ånei ånei, for en gammel og hjelpeløs krok hun er, skulle de finne henne slik, så tøysete av henne. Hun som klarer seg selv. Hun forsøker å bevege seg men det går ikke, hun kommer ingen vei. Det er kaldt, kaldt å ligge slik med nakent underliv, uff så flaut å skulle bli funnet slik, når er det neste besøk er, de pleier å komme tre ganger i døgnet og er nettopp gått.

Oppgang A venstre, 3. etg.

Hun sitter på stua med konvolutter og papir utover hele bordflata. Setningene sier henne ingenting. Alle disse ordene, de fremmede formuleringene, byråkratisk språk, hun skjønner ikke hva setningene forsøker å inneholde. Ubetinget fengsel. Ubetinget fengsel, uaktsomt drap. Drap. Morder. Den andre sjåføren var like skyldig som hennes sønn, like uforsiktig og dumdristig, men det er en fordel å være død når man har brutt loven.

Varetekt. Avhør. Tiltalt. Dom. Det er ord hun kan lese i avisen, men som aldri har angått henne før, aldri betydd noe i dagene hennes, de har vært notis-ord, ikke ord som skulle gjøre en forskjell i dagene. En forskjell i måten hun spiser frokost på, alene, måten hun ser sitt eget navn på, noe annet henger ved det navnet nå, henger ved familien, morder. Drap. Hun ser ut vinduet, ser de hvite vinduskarmene tegne seg mot den rødbrune muren på bygården tvers over gata, mur, bak murene, så mange ord som begynner å bety noe annet, besøkstid, permisjon. Uaktsom.

Huset er ikke vasket, hun har ikke orket. Guttens far skal komme til byen i romjula, men han kommer til å bo på hotell, hun ville ikke vasket her uansett, det ville aldri falt ham inn å registrere det. Det står en kartong rødvin i vinduskarmen på kjøkkenet, halvtom. Hun orker ikke tenke mer. Orker ikke middag, orker ikke engang drikke seg full. Klokka er fem minutter på fem, det snør ute. Hun åpner døra til balkongen og stiller seg der ute i bare sokkene. Kjenner kulden mot fotbladene, kjenner snøen smelte inn i sokkestoffet, gjøre henne enda kaldere. Snøen som faller på hodet hennes, skuldrene, hun kjenner den smelte, den våte trøndersnøen, smelte i hodebunnen og på armene, hun legger hodet bakover, hvite flak raser i sakte film mot panna. Tilfeldigheter, hvert flak et sekund som plutselig kan endre alt, hun ville gjort hva som helst for å skru tiden tilbake, ha det ugjort, det ene vesle øyeblikket, så mye som må skje for å minne menneskene på at hvert eneste sekund er en tilfeldighet, at hvert eneste sekund som ikke gjør skade er en lykke.

Oppgang A høyre, 3. etg.

Han sitter ved kjøkkenbordet med den hvite skjorta uknept, slipset henger som en løsnet skolisse over nakken. Det var denne skjorta han hadde giftet seg med henne i, var det ikke denne, hvordan kan han bruke den igjen, noensinne igjen, hvordan knytter man et slips, han har glemt knuten. Det var hun som kunne det. Det var hun som knyttet slipset hans med et dypt konsentrert blikk inne i taxien på vei til kirka, med et smil om munnen han ikke hadde sett før, det var slik det hadde vært, han kom aldri til bunns i henne, hun ville være et mysterium for alltid, til døden skilte dem ad. Han snufser høyt, trekker pusten, bøyer seg frem og begynner å kneppe. Han skal treffe foreldrene hennes til julegudstjeneste, det er deres tradisjon, de som bestandig har pleid å gå i kirka på julaften. Hun hadde villet det, det er derfor han går. Derfor han har pusset skoene, nesten kneppet skjorta, han finner et annet slips, et som allerede har en løs knute, det er hun som har knyttet den. Han har ikke orket så mye mat den siste måneden, må lage nytt hull i beltet. De hadde snakket om barn, om å bli foreldre, han lurte på hvordan det ville vært om de hadde rukket det, om han satt igjen med en unge nå, ville det vært lettere. På noen måter, kanskje. På andre måter verre. Kunne det vært verre, det kunne ikke det. Han går ut i stua og henter en flaske akevitt frem fra barskapet, champagneflaska fra bursdagen hennes står fortsatt der, uåpnet. Han skjenker opp et lite glass og drikker det. Skjenker et til. Går inn på badet og pusser tennene.

Klokka er tre minutter på fem og han er sent ute. Han finner frem et lommetørkle, det kjennes riktig å ha med lommetørkle, han har ikke vært i kirka siden bisettelsen. Han retter på slipset, ser seg i speilet, stryker over jakken hennes som henger på stumtjeneren. Låser opp døra og småløper ned trappa.

Oppgang A, rett frem, 4. etg.

Det ligger et kort på kommoden i gangen, det er ikke skrevet noe på det, bilde av to nisser som spiser grøt av samme bolle under et juletre. Det står ett par sko i gangen, pent plassert under jakkene som henger på et stativ ved veggen. Inne på stua lyser en julestjerne i det ene vinduet, og en adventsstake står på bordet og kaster tynne striper av lys utover den røde juleduken.

På badet er kranene blanke, det lukter Jif og salmiakk, sjampo og balsam står pent plassert på badekarkanten. Det henger noen klær på et tørkestativ. Gangen er mørklagt, kjøkkengulvet blankt, nypolert. Utelampen på veggen skinner gjennom vinduet, og i firkanten som tegnes av på parketten nedenfor kan man se skyggene av tunge snøfnugg som faller.

Kjøleskapet durer, det er høyt under taket, og lys fra passerende biler driver sakte over den hvite flata. Bortsett fra en dempet motorlyd er det helt stille. Hvis man lytter kan man høre de nesten umerkelige små kneppene fra urskiven til et armbåndsur som ligger på det lave spisebordet.

Inne på soverommet henger en dress hektet fast i øverkanten av skapdøra, det står to blankpussede sko på gulvet under. Radioen på nattbordet har lysende røde digitale tall, og akkurat idet en bilalarm går av et kvartal bortenfor og kan høres som en fjern, ulende tone, skifter de røde tallene fra 16:59 til 17:00, og kirkeklokkene begynner å kime.