- Når ting ikke går som de skal, da er jeg i mitt ess! Engstelige mennesker er jo i alarmberedskap hele tiden. Jeg fungerer utrolig bra i krisetider, rett og slett!
Pernille Sørensen sitter innerst på Kafé Grevinnen på Bogstad gård i Sørkedalen, Oslo, og ser ganske så fornøyd ut. Ute er det ti minus og hvitt vinterlandskap. Inne er det fyr i peisen og stappfullt av pent kledde pensjonister på formiddagslunsj.
«Norges morsomste kvinne» fra Komiprisen 2016 har rukket å bli 40, gi ut en diktbok for barn og serverer vitser i beste sendetid på «Nytt på Nytt» hver fredag.
Når hun denne helgen loser en stappfull Olavshall med trøndere i finstasen gjennom Adresseavisen og TSOs nyttårskonserter, har hun en plan A, plan B – og en plan C i bakhånd.
- Er det noe du ikke kan tulle med overfor et trøndersk publikum?
- Det er vel der som ellers i landet, at kreft og Auschwitz ikke pleier å bli så gøy. Nå har jeg aldri vært nødt til å snakke om drøye ting for at det skal bli morsomt. Tvert imot, sier Pernille Sørensen.
Det er bare dager siden hun stablet seg på beina etter en heftig runde omgangssjuke. («Det verste jeg har opplevd! Jeg hadde gladelig født en gang til for å slippe det».) Nå ser hun frisk og opplagt ut, har en rolig tilstedeværelse og en høyst levende mimikk når et poeng eller to skal understrekes.
Nei, tulle med triste ting er ikke noe for Pernille, bekrefter «Nytt på nytt»-makker Bård Tufte Johansen:
- Er det en terroraksjon tenker alle: Huff, håper det ikke er mange døde. Pernille tenker: Huff, håper vi ikke må tulle med det i «Nytt på Nytt»!
Hun ler.
- Helt riktig! Eller, jeg er jo til en viss grad empatisk. Jeg tenker først: Så forferdelig! Så tenker jeg: Takk Gud for at det var langt borte! Og så: Håper vi ikke må tulle med det på «Nytt på nytt»!
Hun orker bare ikke dykke inn i det dystre.
- Jeg har jo vært midt oppe i et bombeangrep selv, så det er ikke favorittemaet mitt i utgangspunktet.
Hun skal snart fortelle mer om det.
Først skal vi tjue år tilbake i tid. Til byen hvor det hele startet.
Café Replikken, Trondheim
Året var 1997 og skoleflinke Pernille Sørensen fra Bærum hadde lagt bak seg et år som au pair og kunststudent i Oxford, og funnet ut at hun ikke hadde «ro i rumpa til å sitte stille og male på fulltid». Flasket opp på Smørekoppen-sanger fra sin NTH-utdannede far, satte hun kurs mot Trondheim for å studere til å bli hardtslående gravejournalist, eventuelt samfunnsvitenskapelig forsker.
Raskt ble hun sugd inn i det røde, runde huset ved Elgeseter bru. I Studentersamfundets interne teater prøvde hun seg som tekstforfatter, scenograf og skuespiller. Pernille Sørensen var stjerna som fikk publikum til å knekke sammen av latter under UKErevyen «kåMMa» i 1999.
Livredd som hun var for ikke å få jobb etter studiene, og til tross for «vill eksamensangst», passet hun på å henge med på studiene i stats- og medievitenskap, innimellom teater og øl og klining på Studentersamfundet. Da teatergjengen fikk tilbud om kurs i å skrive standup-tekster, meldte hun seg på.
- Vi ble en gjeng som startet vår egen Standup-klubb på Café Replikken (der Bar Moskus ligger i dag). Vi tok tjue kroner i døra og byttet på å være konferansier, minnes hun.
Da representanter for Stand up Norge i Oslo reiste opp for å se hva Trondheim hadde av humortalenter, merket de seg jenta med det kvikke hodet og de morsomme vitsene. Foran en trofast kjerne på 40–50 publikummere hadde Pernille Sørensen i et par år fått testet ut vitser i trygge rammer.
- Jeg fikk være dårlig i skjul. Jeg vet ikke om jeg hadde turt å gå på scenen under en fullstappet nykommerkveld på Latter i Oslo første gangen, sier hun.
På landet i Oslo
Da hun flyttet for å studere videre i Oslo, tok det ikke lang tid før humoroppdragene tikket inn. Humordronning og manager Elina Krantz tenkte «Gud, hon e nydelig» første gangen hun så Pernille opptre på Lille Smuget, og syntes hun var så morsom at hun sikret seg henne i komikerstallen. Kranz beskriver venninnen som hardtarbeidende, ei som stadig overrasker. Standup-miljøet i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet var lite, og de kvinnelige komikerne få: Janne Rønningen, Anne-Kat. Hærland, Lisa Tønne og Solveig Kloppen, for å nevne noen. Mulighetene åpnet seg raskt og snart varmet Pernille Sørensen opp for Jon Schau og Otto Jespersen.
Fjorårets #metoo-kampanje nådde også humorbransjen, men Pernille Sørensen har selv aldri opplevd noe ubehagelig i miljøet.
- Ikke i det hele tatt. Heldigvis. Jeg sier ikke at det ikke har skjedd andre, men jeg har opplevd å være en av få jenter i et veldig mannsdominert miljø, og har bare hatt positive opplevelser.
Hun har opplevd standupmiljøet som trygt og inkluderende, men mener det er viktig at folk som skulle oppleve noe annet, varsler arbeidsgiverne. Metoo-kampanjen tror hun også kan virke skjerpende på mannfolk som «tidligere har tafset løs».
Så girer hun om, fra alvor til spøk:
- Den eneste som har kommet med seksuelle tilnærmelser mot meg er min mann. Han gifta jeg meg med, så jeg er veldig glad for at han sjekket meg opp, smiler hun.
Dagfinn Lyngbø turnerte hun sammen med ved årtusenskiftet. Nå bor de i et rødt hus, fem minutters kjøring fra kafeen vi sitter i, og sammen har de «ansvar for fire individer»: sønnene Ludvik (10) og Lasse (6), samt gullfiskene Gunnar og «Mors» (navngitt for sitt morsomme utseende, «med skjeve og tykke øyne»). Her ute, i landlige Sørkedalen ved Nordmarka, senker pulsen seg straks hun kjører inn på tunet. Trenger hun egentid, lukker hun seg inn i sitt eget lille atelier, klemt inn i et hjørne av huset, der hun surrer og maler alt fra portretter av sønnene til «et sommeraktig motiv» til hytta på Tjøme, hennes barndoms paradis. Hjemme i Sørkedalen kan de tusle over til naboen i tøfler og drikke vin, om de vil. Kanskje ikke helt ulikt naboskapet i humorserien «Side om side», der Pernille spiller Lisbeth, den smått nevrotiske kona til Frode (spilt av Tore Sagen) som jobber i fylkeskommunen.
- Lisbeth er litt bekymret og engstelig, men en litt mer tilspisset versjon av meg. Jeg er ikke så nevrotisk eller konkurranseorientert, understreker hun.
Latteren sitter løst hjemme hos komikerparet Lyngbø/Sørensen, men «ikke fordi vi forteller vitser hele tida, på samme måte som to bakere sikkert ikke baker sammen hele tida». Sønnene følges tett opp, og hun øver stadig på å ta et skritt tilbake, la dem få prøve og feile. Mens Dagfinn har vokst opp på gård og «skiftet dekk på traktoren alene siden han var seks år», har Pernille hatt en overbeskyttet oppvekst i Bærum.
- Første gang sønnen min syklet alene til en kompis, hadde jeg lyst til å si: Jeg kan sykle sammen med deg! Da har jeg heldigvis en mann som sier: «Det går fint, dette klarer han. Det er ikke så langt, han kommer ikke til å dø». Jeg vil ikke at barna skal bli like engstelige som meg!
Et engstelig barn
De færreste som kjente lille, sjenerte Pernille, ville gjettet at hun skulle gjøre humor, sceneshow og tv-opptredener til levebrød. Moren husker hvordan datteren i flere dager gruet seg for sin første sceneopptreden, som blåklokke under en forestilling i barnehagen. Hun skulle bare løfte hodet idet Vivaldis «Våren» ble spilt, men var så bekymret for å løfte hodet for tidlig.
Som barn var Pernille redd for det meste. For døden, for tyver, for at det skulle brenne på skolen.
Eller for at ingen skulle komme på graven hennes hvis hun døde. Jo visst skulle de komme med både blomster og lys, forsikret moren på sengekanten. Hva bekymringene kom av, er hun usikker på. En tryggere oppvekst enn det Pernille og lillesøster Anniken hadde hos foreldrene Marianne og Petter Sørensen i Bærum, er knapt mulig å forestille seg. Det var søndagsturer, pianoundervisning, speideren, strenge innetider etter fest og turer til Sverige og hytta på Tjøme. Hun husker at hun tenkte på at det å dø, det kommer man seg ikke unna. Timen hos skolepsykologen i første klasse hjalp lite. Først da morens venninne, som var lege, ga henne et hvitt pulver som «medisin» hun måtte ta hver morgen, begynte det å hjelpe. At det bare var druesukker, visste ikke Pernille, men «det funket jo hundre prosent, takket være placeboeffekten».
- De med god fantasi er ofte engsteligere enn alle andre. Kreative folk surrer mye med eget hode, sier hun.
Hun henter seg en ny kaffekopp. Denne førjulsdagen er det ennå tre uker til hun skal til pers under nyttårskonserten.
Hvis nå bare helsa holder.
Immunforsvar ute av drift
Skal vi tro kollegene, har Pernille Sørensen en helt unik evne til å tiltrekke seg alskens sykdom og skavanker.
Bård Tufte Johansen tviler faktisk på om hun, med sitt ubrukelige immunforsvar, ville overlevd utenfor EU/ EØS. Selv kaller hun kroppen sin et «fininnstilt instrument».
- Hvis jeg leser om en sjelden type kreft i tolvfingertarmen det er umulig å oppdage før man dør, kan jeg bli helt sånn kald og varm om hverandre og ha runder med «herregud,
hvilken doktor skal jeg ringe for å sjekke det!». Så må man bare tenke: Vet du, man må tørre å ta sjansen på livet! Mest sannsynlig, så har jeg ikke tolvfingertarmkreft.
- Det sies at du har et dårlig immunforsvar?
- Har du snakket med Johan!? Haha! Jeg har et elendig immunforsvar. Jeg er så mye sjuk! Jeg har en tendens til å trekke til meg alt mulig rusk og rask.
Nei, hun er ikke hypokonder, avviser hun blidt, det er bare «ting som må følges opp». Så kommer det i en voldsom fart:
- Kronisk krystallsyke! Det har bare fem prosent av befolkningen. Det har jeg, på ordentlig. Blodpropp under svangerskapet, det fikk jeg! (Forekomst: Én per 1000 svangerskap, journ.anm.)! Tre prolapser i korsryggen og stresslåsninger i hofte og nakke og rygg, ting må knekkes på plass og følges opp. Virker den foten der egentlig? Er ryggen litt skeiv nå igjen? Innimellom «totalkollapser systemet». For ikke å snakkes om de hersens halsbetennelsene.
- Altså, det er bare en kropp som kunne vært lagt ut gratis på Finn.no mot henting!
Krise-audition ga full uttelling
På vei til en audition for humorprogrammet «Melonas» i NRK tidlig på 2000-tallet, gikk det opp for henne: Det er jo akkurat dette hun har lyst til! Skrive sketsjer for tv, få «putle i fred» med sitt, før det skal fremføres.
- Da jeg skjønte det, ble jeg altså så nervøs! Det var helt sånn, sier hun og griper tak i huden under haka og rister litt mens stemmen dirrer. På audition byttet hun dialekt fire ganger uten å merke det selv.
«Melonas»-makkerne Kristin Skogheim og Stine Buer hadde heldigvis sett sketsjene hun hadde sendt inn på forhånd.
- De tok en råsjanse, rett og slett, sier hun.
- Jeg har innsett at jeg har jobbet i NRK i ti … tolv ... Hva er det da, femten år! Det er femten år siden vi gjorde «Melonas»! Men inne i hodet mitt har jeg ikke ordentlig funnet ut hva det er jeg jobber med ennå, sier Sørensen, som egenhendig skal være ansvarlig for at NRK fortsatt kjøper inn store mengder Tipp-Ex (blanko, «sånn du drar bortover, ikke sånn korrekturlakk som må tørke»). Hun sverger fortsatt til å printe ut manus og korrigere feil på gamlemåten.
Humor er fellesnevneren på alt det forskjellige hun har gjort, men komiker har hun hatt problemer med å kalle seg.
- Altså, du er i utlandet og skal presentere deg for noen. Hva jobber du med, spør du. Regnskap, svarer de, og spør tilbake: Og du? Så skal man si at man er komiker? Det er akkurat som å si høyt: Jeg vedtar herved at jeg er kjempemorsom! Jeg føler det er opp til andre å kalle meg for komiker eventuelt.
- Føler du press på å være morsom?
- I intervjusituasjoner føler jeg litt på det, for da er man en variant av den komikeren folk har sett på tv. Noen, som Anne Kat., er alltid så gode på det, skyter fra hofta på hvert eneste svar. Hun er snappy privat, det er ikke jeg. Det er mer hverdags-Pernille som kommer fram med meg, smiler hun:
- Ethvert intervju jeg leser om meg selv, så tenker jeg: Herregud, for en kjedelig dame jeg er! Haha! Nei, det er ikke kokettering. Det er bare ingenting der som … jeg har ikke hoppet i strikk! Ikke gjort noen rare ting jeg kan fortelle om.
- Du har tegnet en del akttegninger i din ungdom?
- Jeg har tegnet nakne mennesker! Det har jeg! Det gjorde jeg hele ungdomsskolen, det er sant, sier hun om kurset hun gikk med sin egen og morens venninne i arkitektforeningens lokaler i Oslo.
- Ganske spinnvilt! Jeg har sett og studert masse nakne folk. Det er faktisk et nyttårsforsett, det skal jeg søren meg ta opp igjen, tegne nakne folk!
Kreativiteten har fått utløp på flere måter, som da hun ga ut barnerimboken «Tubaluba». Morsomme og rare dikt for barn om temaer som forelskelse, karriereplaner, godteri, sykkel og pinnesamlinger. Hjemme har de slitt ut bøker som «Mustafas kiosk» og Andre Bjerkes «Morovers», og med årelang erfaring i å skrive tullenødrim på alskens bursdagspresanger i familien, tok hun sats og ga ut boken.
Et av diktene handler om en gutt som flyr opp til morfaren i skyene. Etter at hennes egen far brått døde under en skitur for fem år siden, begynte sønnene å stille spørsmål: Hva skjer når man dør? Går all lufta ut med en gang? Kan man egentlig sitte på en sky, faller man ikke bare gjennom? Blir man skjelett før det er gått fem minutter?
- De hadde helt konkrete spørsmål. Alle samtalene jeg hadde med dem om død, gjorde at jeg fikk lyst til å skrive et dikt om det, sier hun.
Hun savner faren ellevilt mye. Når livet først skulle ta slutt, synes hun det er godt det skjedde mens han var lykkelig på skitur på blåswixføre.
Bomben
Katastrofetenkeren i henne hadde selvsagt vurdert muligheten for at det kunne skje igjen, før de reiste. Pernille og lillesøster Anniken satte seg på flyet til Bali i september 2005, øya som var blitt rammet av terror tre år tidligere. Det var deres første tur ut i den store verden. Øyhopping på Bali var som ekstremsport å regne for rutinemennesket Pernille Sørensen, som trives best i trygge rammer, med oversikt og en plan. Men, alle andre gjør slikt, tenkte hun, dette var hennes siste sjanse til å sprelle litt før hun giftet seg og fikk barn.
- Jeg har på en måte lyst til å se verden, men samtidig ikke behov for det i det hele tatt. Nye ting gir meg ikke noe, i kraft av at det er nytt. Tvert imot liker jeg best å komme tilbake til steder jeg har vært før.
Søstrene Sørensen hadde badet og solt seg og «putlet uti jungelen og sett på apekatter», før de en kveld mot slutten av turen gikk bortover restaurantrekka på stranden i Jimbaran.
- Det var litt sånn: «Skal vi gå der eller der, nei vi går ikke dit, vi tar den andre i stedet». Så sprengte de den restauranten vi valgte bort, 400 meter unna. Det var om natten, helt mørkt. Du kjente drønnet i bakken. Vi så heldigvis ingenting, da det var en sving på stranden, husker hun.
Orkesteret som sto foran dem spilte fortere og høyere, av frykt for at folk skulle få panikk og løpe fra regningene – slik de hadde gjort da det smalt fire år tidligere. Pernille begynner å spille iherdig på en luftbanjo for å understreke den absurde situasjonen. To minutter senere fikk de sms fra Norge: Alt bra? CNN melder om bombeeksplosjon på Bali. De dro rett til hotellet. Like etter smalt det i Kuta, tretti kilometer unna. Det gikk rykter om flere udetonerte bomber «det føltes som om hele øya var seriekoblet». Hvor var det trygt å oppholde seg? Hvor kunne de sitte?
I kaoset som oppsto ble søsteren redd, mens den ellers så engstelige Pernille Sørensen tok kontrollen: Der er hotellet vårt, her er billettene. Hun booket om flyene og vips, satt de på flyet hjem.
- Dette er jo scenarioer jeg har sett for meg, så i krisesituasjoner har jeg full kontroll. Jeg blir kjemperolig!
Det er nå hun sier at hun er i sitt ess når ting ikke går etter planen. Først da de kom hjem til Norge, innså hun hvor nære på det hadde vært.
Humor i et lettkrenket landskap
Nei, terrorister fortjener ikke en vits, synes hun. Mens Bård og Johan Golden klør i fingrene etter å balansere litt mer på kanten, ser Pernille seg som den litt engstelige lillesøsteren som prøver å skape litt god stemning og prøve å redde programmet fra sinte brev. Alvorlige, tunge tema synes hun er det aller vanskeligste å tulle med, som «et virvar av snubletråder» som ligger der som et minefelt.
- Det synes hjernen min er veldig slitsomt.
Da er det lettere å snakke om leppesalven til Therese Johaug («selv om det er forferdelig for Therese»), egen fødsel eller tv-programmet «Åndenes makt», som hun skal være over gjennomsnittet fascinert av.
- Hva er det du er redd for?
- Jeg vil ikke at folk skal føle at jeg har tråkket dem på tærne. Eller at de skal bli sint på meg. Folk blir jo sint på så mye rart.
Kødder du med kongefamilien, vet du at det renner inn med håndskrevne protestbrev med sirlig løkkeskrift. For ikke å snakke om hvis det skulle komme ut et skeivt ord om nynorsk, da klikker det gjerne for målrørsla. Og Listhaugs tilhengere kan til tider være lettkrenkede.
Slikt tar hun med ro.
- Hadde jeg tullet med noe drøyt slik at enkeltpersoner ble såret, ville jeg ligget våken om natta hvis jeg visste at de lå og gråt fordi de følte seg erta.
- Du kunne ikke dratt Otto Jespersens Bondevik-sketsj?
- Aldri i verden! Da hadde jeg tenkt «Stakkars Kjell Magne», sier hun og gjør stemmen lysere, «her ligger han under dyna og ... ». Nei, det hadde jeg ikke klart å leve med.
Hun mener like fullt at alt kan tulles med så lenge «det gjøres med kløkt og vidd», og applauderer de som våger.
- Derfor trenger «Nytt på nytt» folk som Bård og Johan, som tør pushe noen grenser. Jeg kan snakke de engsteliges sak, så kan de være de ureddes forkjempere!