Noen ganger må man likevel smile litt i skjegget. Er det virkelig mulig? Å ha så dårlig hukommelse? Altså, hvis man da ikke enten er veldig gammel, veldig syk eller veldig full?
Den siste tiden har vi sett flere tilfeller av så ekstremt dårlig hukommelse at det nærmest kan karakteriseres som blackout. Det er jo ikke noe nytt, hukommelsestap har fulgt oss mennesker i manns minne og enda lenger. Det spesielle nå, er at det kan inntre i avgrenset form, rundt helt spesifikke tema, som - la oss si - seksuell trakassering. Når lav hvisking i krokene er blitt løftet ut og fram med normal innestemme og gjenfortalt til de som burde visst om det fra før. Ja, da er det som om ei tjukk tåke har senket seg over ellers våkne hjerner helt opp på partiledernivå. Tematisk blackout.
Glemsk og fjern i nøtta? Jovisst, me too. Det handler heldigvis ikke om trakassering eller ei. Men rett som det er, er saker og ting som blåst bort. Helt uten grunn kan navnet til en gammel nabo eller skolekamerat være hjernefjernet. Reglene for kortspill er glemt så snart vinneren er kåret og strikken satt på kortstokken. Rummy? Nope. Mattis? Ha’kke peiling.
Men dette kan jeg være fornøyd med: Glemselens slør letter gjerne etter litt grubling. Stakkars Siv har det vanskeligere. Selv med god hjelp fra omgivelsene, er og blir det helt tomt rundt visse ubehagelige samtaler som altså visstnok skal ha funnet sted for noen år siden.
Det kan være slitsomt, og innimellom også litt flaut, de gangene man opplever at hukommelsen ikke er helt på plass. For ganske lenge siden lånte jeg faktisk ei bok av ei venninne om det å lære seg å huske bedre. Den er fremdeles uåpnet, så det er vel bare naturlig at jeg har glemt hva den heter.
Nøkler er det heldigvis så godt som slutt på. Både hus og sykkel har fått kodelås, jobbens nøkkelkort er hektet fast på sekken. Det er bare bilnøklene som kan glemmes, men de brukes uansett knapt lenger. Men en gang for noen år siden, da jeg ennå var så umoderne at jeg kjørte bil til Midtbyen, begynte jeg å lure. Etter en rekke småærend over hele sentrum hadde jeg endt opp med et par venninner til kaffe på Britannia. Men da jeg generøst nok tilbød dem skyss hjem, var bilen stjålet.
Trodde jeg. Fingrene var allerede i ferd med å finne 112 på telefonen, da hjernen begynte å fungere igjen. Bilen var godt og vel parkert på andre siden av byen, i Ravnkloa, kun få timer tidligere.
Ingen skade skjedd. Bagateller i en hverdag.
Det går opp og ned her i livet. Så sett i lys av alle dumme ting man gjør og alle idiotiske ting man sier i løpet av livet, kan selektiv hukommelse være en venn i nøden. Men sjokkerende og sjikanerende oppførsel fra maktpersoner i omgangskretsen, tror jeg neppe jeg ville ha latt meg selv glemme. Tematisk blackout?
Nei, som bestevenn egner den seg dårlig.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no