Ute av bilen setter bjeffinga i gang. Og piping. Eller uling, vil noen si. Jeg småløper for å komme meg inn i huset så raskt som mulig, hiver av meg skoene i gangen og rusher mot Theos rom. Det er bare sekunder igjen før jeg kommer til å bli overfalt av en ellevill og overlykkelig hund, hoppende som en gummiball, før han gir meg en skikkelig «rundvask». En klissvåt hundetunge sørger for det.
Det spiller ingen rolle om jeg har vært borte en halvtime, en hel arbeidsdag, eller en helg. Han er akkurat like henrykt og yr av glede over at jeg endelig er tilbake, uansett hvor lenge det er siden han har sett meg. Jeg vil ikke si det er en myk og behagelig velkomst, men det er noe ustyrtelig komisk og hjertelig over dette ritualet som gjentar seg hver eneste dag. Etter intens hopping og amorøs hilsing, tar han sats og spurter inn i stuen som om det dreier seg om å slå en personlig rekord.
Jo, takk, vi har «bremsespor» i parketten etter Theos daglige forsøk på fartsreduserende tiltak for å treffe dørene i huset vårt. Han plukker gjerne med seg noe han synes er fryktelig fint på veien, ofte en lett tilgjengelig hanske eller sko. Så løper han stolt rundt i huset med «trofeet» i munnen og tenker nok at jeg har vanvittig lyst til å få tak i den utrolig flotte hansken han har røvet. Leken er i gang. Og det er nå han forventer at jeg skal løpe etter ham for å røve tilbake det han har tatt. Nytteløst, selvsagt. Han «vinner» alltid denne seansen som avrundes med at jeg finner frem bæsjepose, godbit og halsbånd. Tid for tur.
Alle burde oppleve en slik velkomst når man kommer sliten hjem fra jobb med høyt stressnivå, lavt blodsukker, tjafsete hår og blank t-sone.
Jeg tenker at dette er det nærmeste jeg kommer følelsen av å være popstjerne og det å entre en scene med begeistrede hyl og jublende tilrop.
Alle burde ha hund.
