Motstandsmannen

Akkurat i det du tenker at alt håp er ute dukker en rød liten kirke frem i alt det hvite og du skjønner at jo, du kan være på rett vei likevel. Rund et par svinger til, så er du fremme på fjellgården Endre Hals har slått seg ned på.

I ei fjellside på Lønset, ei lang løype med riktig fine svinger etter at du har passert Oppdal, like under et bratt heng, klorer en liten skifabrikk seg fast. En gründer. En filosofi. En familie.

Et liv.

Til fjells

Inn ei fjøsdør, forbi stabler med tre. Poppel. Ask. Sitka. Ned ei trapp, forbi gammelt verkstedutstyr. Anskaffet fra nedlagte snekkerier. Industri-Norge er dødt, og restene av maskinerier fra fordums dager kan komme til nytte hos den som virkelig vil. Som liker å sette ting på spill. Ikke tar den enkle veien. Inn på kontoret.

- I har jo noen kritiske innsigelsa, da, sier han til telefonen sin før han må legge på. Romsdalsmålet er inntakt. Oppvokst på Aukra, først øya, så fastlandet. Ei grend i havgapet. Så Molde. Så Oslo. Ikke bortskjemt med verken skare eller pudder.

- Det ble nok sludd på et tidspunkt. Det er noe av grunnen til at vi flyttet til fjells.

Men ikke hovedgrunnen. Hovedgrunnen heter Prog. Og Evi. Og snart Evi G. De siste årene har nordmenn funnet ut at det finnes et skiliv utenfor t-kroker, preparerte løyper, kokte grillpølser og slappe chips. Toppturer er i tiden, og krever sitt utstyr. Lette og sterke ski. Som bærer på vei opp, og som kan skjære på vei ned igjen. Endre er den eneste i Norge som konstruerer og produserer ski, og produserer dem for hånd. Spesielt tilpasset hver enkelt skiløpers behov. I stadig utvikling - fordi ingenting produseres før det er bestilt. Unikt også internasjonalt.

Ekstremt

- Skal vi gå og spise, sier han.

- Ho mor har bakt brød.

Den lange hengslete kroppen spretter opp fra kontorstolen og saueskinnet. Trenger mat. Har snakket om hvordan han hele tiden utvikler skimodellene sine. Hvordan ei lett ski egentlig er ei ekstremt sterk ski, før man fjerner overflødig material. Om ei ny ski, som er så sterk at den kan brukes som jordspade, slede og teltbardun.

- Eller bajonett, hvis russerne kommer!

Det er intenst. Det er høyt. Det er heving av stemmen over forsøk på å skyte inn spørsmål. Så løfter jeg på ei ski, og den må nesten være laget av sukkerspinn og baconsvor, så lett som den er.

- Den der ja. Den er det ingen som får anbefalt. Fordi de som skal kjøpe den der, de må vite at det er den de vil ha.

- Den kuleste du har laget?

- Ja. Det er den mest ekstreme. Det som i hvert fall er kult, er at vi har såpass mange ute på snø uten at det har vært noen brudd. Vi har liksom presset grensene, trodde vi. Men vi har tydeligvis ikke det likevel, da.

- Hvordan føles det å få til noe sånt, da?

- Er det et sånt sportsspørsmål? Hva føler du nå, liksom?

- Det kan du si, men det må da bety noe for deg?

- Det er det som er drivkraften. Det er ikke pengene vi gjør det for. Det er et levebrød. Ja. Men det er det å lage ekstreme ting som er gleden. Det er der vi dytter grensene. Vi har mulighet til å ligge i front med produktutvikling, og det er det som er artig. Da er det bare dumt å ikke gjøre det!

Egoprosjekt

Når fabrikken din er en gammel gård, er det ikke lange biten fra produksjonshall til kjøkkenbord. Han småhufser over tunet som han pleier. Mange ganger i døgnet. Slik er arbeidsdagen i familiebedriften. Kona Elisabeth står opp først med barna. Fyrer i den gamle støpejernsovnen på det store kjøkkenet med den halvferdige kjøkkenøya. Får døtrene av gårde til barnehage og skole. Endre har gjerne jobbet til langt på natt, og er bevilget senere morgener. Så er det samling i fabrikken. Hver sin post. Endre er sjelden i ro. Det er alltid en e-post som skal besvares. Ski som skal slipes. Noen som kommer innom for å se på en slik eller låne en sånn. Noe som skal skrus sammen på sportsbutikken på Oppdal, som er deleier. Helt til det er middag og familietid. Frem til klokka blir åtte og Endre må ut og jobbe igjen. Nye mailer som skal besvares. Nye ideer som skal utvikles. Hastebestillinger. Det lyser gjerne i kontorvinduet til månen er både ny og ne.

- Du har tatt på deg en stor oppgave. Tatt med kone og barn opp i ei fjellside, på et lite sted, og du er mye oppslukt i arbeidet - som alle gründere. Er det ditt liv, din drøm, som legger grunnen for livet dere har?

- Jeg vil jo at ungene skal ha eierskap til stedet. At Elisabeth skal ha eierskap til arbeidet. Hun har fått sitt eget rom, der hun jobber med produksjonen. Men det som gjør det mulig, er jo at vi bor her. At jeg bare tar på skoene og smetter over tunet på kveldstid. Hadde jeg hatt et kontor i sentrum, så hadde jeg vært skilt for lenge siden. Og så er det jo utrolig flaks at jeg fikk med meg den utrolig runde og fine personligheten her, sier han. Går bort til kona og slår armene rundt henne.

- Det er en viktig del. En ting er jo at hun er økonom. Men personligheten er jo mye viktigere. To av meg - det hadde ikke gått. Det er jo mitt egoprosjekt hun er med på, og jeg hadde aldri blitt med på noen andres egoprosjekt. Så det er flaks for meg, slår han fast. Stryker seg over skjegget. Skotter ut vinduene. På snøen. Fjellene. Tusen høydemeter å teste ski på, rett utenfor stuedøra. Brattere enn bare litt lenger nord. Halshogget kaller han ei renne han ser fra kjøkkentrappa.

Legenden

Sig Hoel kalte han seg da han kom til USA. Gammelonkelen til Endre, som fremdeles het Sigurd Hoel da han var Odelsgutt i Sunndalen på trettitallet. Utsikten til utkomme på småbruket var ikke lys, så han utvandret til Amerika. Lenge før Stein Eriksen ble skikjendis, var Sig Hoel Norges første skiboms. En attraksjon, det finnes fremdeles filmer fra den gang da. Så god ble han, at han siktet seg inn på å delta i OL for USA. Så langt kom han aldri. Da han skulle delta i Silver Ski Race på Mt. Rainieri i Washington i 1940 hang tåka som et vått ullteppe ned over fjellene. Mange nektet å kjøre, men Sig lot det stå til nedover isen. Ikke en gang midtveis kom han, før han mistet grepet i en sving, og traff ei steinur. Antakelig døde han momentant. Ser du nøye på ei av skiene Endre lager, finner du bildet av Sig som gjøre seg klar til start. Bare et par minutter senere er han borte for alltid. Alle familier har sine legender. Hos familien Hals kommer de på ski.

- Jeg husker en tur. Jeg var med onkelen min. Jeg var ti, kanskje elleve år. Og han her, han likte å gå fort. Vi gikk en tredagers tur på bare en dag. Han gikk konsekvent fra meg, og når jeg tok ham igjen gikk han videre.

- Klassisk!

- Og han hadde bare pakket én eneste ting å spise. Bokser med makrell i tomat. Fordi det går fort å spise, og det gir næring. Det var ikke noe kos. Bare stoppe, åpne hver sin boks, og spise med hver sin gaffel, før vi gikk videre. Han var sånn maraton-type og dreiv med det der. Jeg har nok fått med meg noe av det.

Motstand

For han liker å slite. Deilig motgang. Herlig motstand.

- Jeg har vokst opp med å gå på ski med drittutstyr. Altså - ski på den tiden var jo forferdelig dårlige. Åtti- og nittitallet er lavpunktet i menneskets skihistorie. Det har aldri vært, og kommer aldri til å bli, så dårlige ski som da.

Endre laget skiene, historisk korrekte, som ble brukt i filmen Birkebeinerne. Han har laget replika av de 1300 år gamle skiene som ble funnet i Reinheimen. Og studert eldgamle ski fra Altaj i Nord-Kina.

- Alt det der er jo mye bedre og riktigere former til å bruke på villsnø, enn det vi dreiv med da jeg var liten. Bare det å gå på fjelltopper med langrennsski og klister, sier han. Rister på hodet.

- Det er jo helt vilt det vi holdt på med på den tiden der.

- Men du likte det?

- Ja, sier han raskt og kort og viser noe av nøkkelen til suksessen. Dyrkelsen av motgang og vanskeligheter.

- De turene der. Det var vanskelig nok til at det ble artig. Det med at ting er kaldt og jævlig og hardt og lange turer - det sitter i. Det er det som er så rart. Det norske femmilsgenet.

- Det høres ut som du husker det som en bra ting?

- Ja. Jo lenger og mer karslig det var, jo artigere var det også. Lange, harde, jævlige turer, humrer han.

Nå har han begynt å forstå hvorfor, mener han.

- Det er den mest fruktbare fasen. Jeg var nettopp på et foredrag med ei som hadde forsket på kognitive evner når du er sliten. Konklusjonen var at når du er sliten, tenker du dårligere. Sånn 2+2=4-tenking. Akkurat som når du er dritings. Men da blir du mer kreativ. Det spinner, ikke sant. Sånn er det når du er sliten også. Når du er på tur, alene, i flotte omgivelser. Da flyr liksom tankene.

Raseri

Den deilige motgangen. Det herlige slitet. Hjernespinnet. Fantasifabrikken. Skifabrikken. Den også.

- Å starte med en kappsag og et fjøs. Begynne med å rydde ut ting som har stått her siden middelalderen. Det er jo et langt løp, da, forklarer han.

- Da er det jo flaks at du liker motgang?

- Det er sånt som nærer meg, sier han. Forteller om hvordan han kan stå midt på natta og slipe ski som skal leveres neste dag. Bli uvøren. Slipe hakk. Da smeller det hørselvern i veggen og ukvemsord. Sydlandsk temperament kaller han gjerne hissigheten selv. Synes det høres bedre ut. Men det setter ham ikke ut av spill. Det nører flammen.

- De fleste andre blir resignert og gir opp av slike ting. Men for meg har det motsatt effekt. Du kan se på kjøkkenet her, sier han. Har gjort et lite retorisk hopp. Utlegning kommer, betyr det som regel.

- Se på kjøkkenet. Det er jo ikke ferdig. Hvis ting går for glatt, hvis jeg skjønner hvordan det skal gjøres før jeg er i mål, da lar jeg det fort ligge. Hvis det er ei ski jeg synes er plankekjøring å lage, da har jeg ikke særlig motivasjon til å gjøre det ferdig. Men hvis det er vanskelig, da fokuserer jeg. Det er jo det som er artig å få til.

Mestringsjunkie, kaller han seg selv. Må få til ting han ikke kan fra før. Og bare det.

- Noen synes det er fint å holde på med noe de kan. Men jeg mister hele motivasjonen når jeg mestrer det. Det er derfor det er så artig å holde på med et produkt der jeg hele tiden kan drive med produktutvikling.

- Hva om du om tre år oppdager at skimaking ikke er så komplekst og vanskelig som du tror. At du er utlært?

- Da legger jeg ned. Eller overlater det til noen andre. Så kan jeg begynne å lage fiskestenger eller kajakker.

Håndlag

Hvem vet om det nærmer seg. De strever ikke lenger med å finne ut av ting. Produksjonen går glattere. De lager ikke flere ski, men bruker mye mindre tid.

- Det tar noen år å finne håndlaget. Det glemmes ofte når bedrifter legges ned, eller regnskap leses. Det som ikke sitter i hodet til folk. Den usynlige erfaringen, som sitter i håndleddet. Fingerspitzgefühlen. Der har du den ekte verdien av å bygge opp. Det innøvde håndleddet, konstaterer han. Vifter med store, grove hender ytterst på lange, tynne armer. Håndverkerhender, som det passer seg en som håndlager ski.

- Har det vært en nostalgi for håndverkeren i drømmen din om å gjøre dette?

- Nei. Ikke i det hele tatt. Den historien om meg havner jo på trykk hele tiden. Svenske journalister som kom hit og skulle intervjue den gulliga norrbaggen. Ville at jeg skulle dra frem høvelen og stå og høvle. Så kom det bare sånne hipsterbilder på trykk. Håndverksdyrkingen er jo ekstrem nå for tiden. Det er så mye høvelronkeri! Dyrke høvelspon. Det blir helt feil hvis håndverk skal være et mål i seg selv. Det er det ikke. Det er bare et middel som må til.

Materialtretthet

Det handler om kunnskap om materialer, forklarer han. Stemmen blir høyere. Spørsmålsforsøk overdøves ved stadig å skru opp volumet.

- Vi må kunne ta i bruk de materialene vi har rundt oss. Kunne reparere, vedlikeholde og alt det der.

- Men har du …

- Det er jo det som gjør ski så interessant! Det er det mest komplekse produktet, materialmessig. Du finner ikke andre produkter som er så sammensatt. Vi som jobber her har erfaring med alt fra tre til komposittmaterialer til trykkeprosesser. Termoplaster, herdeplaster, metaller, altså …

- Men er det …

- Det er helt utrolig hvor allsidig materialbruken vår er! Det er veldig sammensatt, og det er det som gjør at vi også kan lage veldig mange forskjellige ting med utgangspunkt i det vi har i fabrikken. Men det er veldig resultatorientert. Vi driver ikke og dyrker, lager vegger med høvler og tappjern og alt det der.

Binders

Han er imot det, nemlig. Det også. Ser du Endre Hals på bytur, og gransker habitten hans, kan du få øye på en binders. Som en ekte motstandsmann da nazistene styrte Norge. På privaten er han motstander av mangt av påfunn og ting han synes er jåleri eller upraktisk. Profesjonelt er det først og fremst forbrukerkulturen han kjemper aktivt mot. Med binders på jakkeslaget, og snart verdens første resirkulerte ski.

- Vi skal ikke lage flere ski enn det er behov for. De store fabrikkene lager en enorm mengde ved starten av hver sesong. Som de destruerer når de ikke får solgt dem. Det er galskap. Vi kan ikke holde på sånn. Derfor lager vi bare ski som er bestilt. Vi lager ikke flere enn det er behov for.

Etter planen skal de begynne med resirkulering av ski mot neste sesong.

- Vi vil ikke være med på å pumpe ut produkter uten å ha noen mekanisme for å ta dem tilbake. Og skiene tåler godt å demonteres og produseres på nytt. Det er ikke snakk om second hand.

Tre av

De fleste skiene Endre lager har kjerne av tre. Det er lett å tro at det kommer av en ideologisk overbevisning. Det gjør det ikke. Det bare funker best.

- Jeg liker ikke den romantiseringen av tre. Vi kommer ikke forbi det plastikkhavet vårt. Men vi må lære oss å håndtere det og bruke det på en ordentlig måte.

- Det er greit nok hvis vi kan resirkulere det?

- Vi MÅ gjøre det. Vi må etablere et kulturelt jordlag. Slik som eplet faller ned, råtner, blir en del av jorda og så et nytt epletre. Slik må vi bruke de kulturelle materialene våre også. Det mener jeg ikke på tull. Det skulle vært påbudt at all ABS-plast var rød. Dessverre Lego, liksom. Bare røde legoklosser. All polyetylen skulle vært svart. All polyuretan skulle vært brun. Da hadde vi sett - den plasten skal dit, og kan bli det. Ei skisåle - kan bli til 500 plastposer av toppkvalitet. Du kan bruke svarte søppelsekker til å fikse skisåla di hvis du ruller den, tenner på den og smelter den nedi. Sånt er det ingen som veit!

Ingen kunst

Moren til Endre er kunstner, og trodde lenge at Endre skulle gå samme vei.

- Mange lever jo i en villfarelse om å bli det samme som foreldrene sine en stund. Jeg måtte vel gjennom den fasen der jeg syntes det var spennende. Men samtidig syntes jeg det var vel så spennende det morfar, altså faren hennes, holdt på med. Han var motormekaniker. Oppfinner på sitt vis. Kreativ. Laget liksom alt. Fra årepinner til øsekar til store flytebrygger til båten sin.

De hang mye sammen, de to. Tegnet opp sheriffstjerne på metallplater med passer.

Risset, skar ut og slipte.

- Fra de enkle tingene, til mer avansert sveising. Jeg lærte å være pragmatisk kreativ med materialer. Jeg er veldig funksjonelt anlagt. Det er jo det som er artig med å lage ski. De brukes jo. Hvis du har blanke ark, da kan du tegne hva du vil, og det er bare du selv som er interessert i det. Ski har helt andre målkrav. Og jeg er ultrafunksjonalist. Hvis noe fungerer, er det fint. Hvis det ikke fungerer, er det stygt, slår han fast. Drar hånda over skjegget.

- Jeg tror det er svaret på hvorfor det ikke ble kunst for meg. Det er et overflodsprodukt. Ikke til forkleinelse for halve slekta mi som er kunstnere, men jeg kunne ikke motivert meg selv til det.

Han mener ikke at kunst er verdiløs, forsikrer han. Tar gjerne barna med i gallerier.

- Den sier jo noe om tiden vi lever i. Og når du ser på det søsteren min og moren min lager…det er utrolig materialfokusert, og det spinner rundt det samme temaet som jeg er opptatt av. Gjenbruk.

Bakkekontakt

For selv om han er pragmatiker, og produktets funksjonalitet og kvalitet er ett og alt, klarer han ikke la være å bekymre seg for en mulig fremtid uten snø. Han er motstander av å reise med fly. Selvsagt er han det. Motstandsmannen.

- Den sinnsyke flygingen vi driver med, er jo forkastelig. Å fly til den andre siden av jorden for ei uke. Som nesten alle driver med. Jeg liker det ikke. Hvis du ser på alle ansatte i fabrikken her, så har vi tre flyturer innenfor Europa til sammen de siste fem årene.

- Er folk intellektuelt late når de ikke tar ansvar?

- Det er jo et kick, og det er en statusting. Vi har et ord på det. Heimføing. En som ikke reiser. Som bare holder seg hjemme. Det skal du for all del ikke være. Du skal liksom ut og samle impulser. Men nå til dags bombarderes vi jo av impulser. Vi trenger ikke reise rundt for å få impulser! Vi vet jo hvordan det er. Vi reiser for å endre temperaturen rundt kroppene våre. Vi reiser jo ikke til Kreta for å oppleve kulturen. Vi gjør jo ikke det. Du skal ha utrolig dårlig fantasi for ikke å forstå hvordan det er i Thailand, basert på hva du kan tilegne deg.

- Frykter du for fremtiden?

- Ja. Jeg frykter for fremtiden. Det er sprengende nødvendig at vi anser det som viktig.

I tillegg til å kjempe mot overproduksjon, har han et tips til for å holde håpet om en hvit fremtid levende.

- Opphold deg der du driver den aktiviteten du liker å drive med. Hvis du er glad i å drive med fjellklatring; bo nær et fjell. For all del. Hvis du er glad i å drive med skikjøring, så bo et sted du kan drive med ski. Hvis du er glad i å drive strandliv, flytt til syden du også.

ukeadressa@adresseavisen.no