Det er det vi lurer på. Hva slags faenskap har Ane Dahl Torps rollefigur fått å bale med siden storsatsingen «Heimebane» ble innledet med en dobbeltepisode sist søndag? Hvor langt har Helena kommet i forberedelsene til sin historiske seriestart, som den første kvinnelige treneren i en norsk toppserieklubb? Rekker hun å få drillet inn en forsvarsfemmer i den tredje episoden som sendes søndag, og hvordan går det med John Carew, eller Michael Ellingsen, som hun fintet vekk da hun tok sjefjobben i fiktive og nyopprykkede Varg i Ulsteinvik?
Det har vært en snål uke, der nedtellingen til den ordentlige seriestarten nesten har druknet i saker om en dramaserie, enten det har handlet om Ane Dahl Torps trønderdialekt eller om utsiktene til at en «Helena Mikkelsen» på ekte kan komme til å trene et herrelag i nær framtid. Og så lenge det er meldt stive minusgrader over hele landet i dag og i morgen, og selv de mest hardcore supporterne gruer seg til å gå på fotballkamp, er det ingen tvil om hvem som vil vinne denne helga: Over en halv million seere kommer garantert til å se Ane Dahl Torp i aksjon søndag kveld.
Slå den, Kåre Ingebrigtsen, Ole Gunnar Solskjær og Ronny Deila.
Trønder-Trine på øret
- Jeg har bodd på Vålerenga i flere år, men nå går jeg rundt i gatene her og opplever bydelen på en litt annen måte enn før, sier Ane Dahl Torp.
Det nærmer seg lunsjtid på Galgen, helt nederst i Strømsveien, og Ane har trukket ut en snuspose fra overleppen for å kunne gjøre plass til salaten som nettopp er servert.
- Før måtte Sjur, mannen min, smyge seg ut av huset og ta på seg Vålerenga-genseren og -skjerfet uten at jeg merket det. Det var så ekstremt fremmedgjørende å se kjæresten forvandle seg på dette viset, at jeg rett og slett ikke greide å forholde meg til det.
Etter at hun fikk rollen som Helena Mikkelsen og startet den møysommelige researchen, endret alt seg på et vis hun ikke kunne forutse, til hun plutselig en dag tok seg i å sitte på do og fordype seg i et verk om José Mourinhos forsvarsstrategi.
- Fram til det skjedde, hadde jeg lest meg opp gradvis og mye, fra «Min første fotballbok» for barn, som forklarte regelverket på en grei måte, til Zlatan-biografien, som ga dyp innsikt i mekanismene i en toppklubb.
Samtidig var Ane Dahl Torp blitt husvarm på Valle, treningsfeltet til Vålerenga, der Ronny Deila hadde åpnet alle dørene for henne.
- Jeg var med på trenermøter. Jeg var tilstede når spillere fikk kjeft fordi de hadde lagt på seg i juleferien. Jeg fikk følge arbeidshverdagen minutt for minutt, høre sjargongen og studere måten de gikk på, jeg var i garderoben i pausen.
Og mellom alle disse øktene i Vålerenga, til og fra Valle, gikk hun med skuespillerkollega Trine Wiggens stemme på øret i time etter time for å lære seg trøndersk.
- Det var manusforfatter Johan Fastings idé helt fra starten, at Helena skulle være trønder. Hun kunne selvsagt kommet fra Oslo og Vålerenga-miljøet og gjort jobben litt enklere for meg, men det er noe med troverdigheten med trøndere og fotball og Rosenborg som er denne mastodonten oppi det hele. Det ville ikke blitt det samme om hun var bergenser, rett og slett. Og jeg var gira fra første sekund.
Hun og Trine Wiggen møttes på Litteraturhuset, der Ane for en gangs skyld satt og holdt kjeft i timevis mens venninnen durte i vei om alt mulig mens taleopptakeren gikk. Etterpå var det bare å plugge på Trines Stjørdal-dialekt og la dialekten ta bolig i hodet.
- Da vi startet opptakene i Oslo, var Trine med på settet og kunne gripe inn om det hørtes helt galt ut.
Og da hele crewet flyttet til Ulsteinvik, gikk Ane Dahl Torp over til å være fullblods trønder.
- Da snakket jeg trøndersk døgnet rundt på hotellet, i butikken, på telefonen, når jeg ringte hjem til Sjur og ungene. Det var én samtale jeg tok på østnorsk under hele innspillingsperioden, men da syntes regissøren, som tilfeldigvis var i nærheten, at jeg hørtes lite troverdig ut.
Flaggdagene
Vindkastene pisker opp snøen utenfor vinduene på Galgen denne formiddagen, da det ennå er en drøy uke igjen til seriestart. Vålerenga åpner på bortebane, og det kan kanskje være like greit, synes Ane Dahl Torp.
- Før var fotball så fremmed for meg som det kunne få blitt. Nå har jeg skaffet meg supporterutstyr, jeg også, og heier på Vålerenga.
For slik måtte det bli, selv om Helena Mikkelsen var trippelmester med Trondheims-Ørn før hun ble Varg-trener i Eliteserien, og selv om Helena har ambisjoner om å ta over Rosenborg en dag, og sånn sett kanskje kunne vært i stand til å påvirke sin alter ego. Båndene mellom nettopp Rosenborg og Vålerenga har vært sterke opp gjennom tidene, har Ane lært i det siste. Nils Arne Eggen surret rundt i gatene her midt på 1960-tallet og ble seriemester med klubben i 1965. Odd Iversen spilte flere sesonger her, og jobbet i et lugubert flyttebyrå i en sidegate til Strømsveien samtidig som han dunket inn mål for klubben. Steffen Iversen ble født på den tida, og spilte på laget som brøt Rosenborgs 13 år lange seiersrekke i 2005.
- Det er fullt mulig å bo på Vålerenga i årevis, slik jeg gjorde, uten å bli påvirket av bydelens kulturelle bånd til fotballaget. Men da jeg fikk øynene opp for mangfoldet, sa det pang. Nå har jeg drakt og skjerf selv, og på kampdagene går jeg rundt i gatene her og synes at enda flere bør henge ut Vålerenga-flagget fra husene sine. Hvem skulle tro at det skulle ende slik? undrer Ane Dahl Torp.
Den langsomme Ane
Hun drømte om å bli skuespiller fra hun var liten, spilte mye barneteater, men luftet aldri ambisjonene for noen andre enn seg selv. Med ett unntak.
- Det eneste sporet jeg etterlot meg, var noen linjer i en minnebok til en venninne.
Først da hun kom inn på teaterhøgskolen, på første forsøk i 1997, avslørte hun for sine nærmeste at dette egentlig hadde vært målet hele veien.
- Skjønt mål og mål, hadde jeg ikke kommet inn der og da, ville jeg neppe søkt på nytt igjen året etter. Og da ville jeg antagelig ikke blitt skuespiller heller. Det var enten eller, jeg trengte å gå den brede vei. Om jeg hadde fått avslag på opptaksprøven, ville jeg sikkert blitt lærer, og det ville ikke ha vært noe om helst synd på meg av den grunn, sier Ane Dahl Torp.
- Jeg tror jeg ville blitt en veldig god lærer også.
Med en far, Arne Torp, som var språkprofessor, og en mor, Berit Dahl, som var lektor på Dønski videregående, var hun innstilt på å følge i de samme fotsporene.
- Jeg tenkte at jeg kanskje kunne bli et eller annet fantastisk akademisk som ingen andre var.
Etter å ha fullført teaterutdannelsen, dro hun et par år til Molde og spilte ved teateret der, før hun ble ansatt ved Det Norske Teatret i Oslo. 15 år senere er rullebladet hennes oppsiktsvekkende langt, ispedd flere Amanda- og Heddapriser.
- Jeg kan oppfattes som et arbeidsjern, og har ofte flere prosjekter gående samtidig. Det var noe av det første jeg kjente meg igjen i hos Helena Mikkelsen, hvor ekstremt dedikert hun er til jobben sin. Jeg er satt sammen på tilsvarende måte, sier Ane Dahl Torp.
Selv om ikke alt kommer like lett.
- Jeg er en veldig langsom type. Det er ikke alle som forstår det, fordi jeg snakker i ett sett. Men alt jeg gjør, foregår i sakte tempo. Det er nesten bare fotballspillere, når de ikke er i aksjon på banen, som beveger seg saktere enn meg. Og jeg lærer tekst kjempesakte, mye saktere enn de aller fleste jeg kjenner, noe som er både upraktisk og tidkrevende. Jeg kan rett og slett ikke pugge, men må forstå teksten mens jeg leser den og la det sildre inn til det sitter.
Å lære dårlig tekst er ekstra vanskelig, for da begynner du hele tiden å krangle med den og tvile på den.
Elleville Garborg
Ane møtte jazzmusikeren Sjur Miljeteig på en fest for drøye ti år siden. Etterpå har hun lurt på hvorfor det ikke skjedde tidligere, for de hadde mange felles venner og vanket ofte på de samme stedene. Da de endelig fant hverandre og senere giftet seg, var det først og fremst fint for de to, selvsagt. Vel installert på Vålerenga, der de først fikk sønnen Sigurd (7) og deretter Liv (5), fant de også tid og rom til å utvikle prosjekter sammen. «Haugtussa», for eksempel, en klipp-og-lim-versjon av Arne Garborgs tekst, der Ane spiller ut sin tolkning, mens Sjur spiller trompet. Den var opprinnelig ment å bli vist fem ganger på Det Norske Teatret i 2014.
- Den oppsto litt ved en tilfeldighet, men traff åpenbart sitt publikum, sier Ane Dahl Torp.
- I påsken skal Sjur og jeg til Kautokeino med forestillingen. Den har vært 20-30 ganger på turné så langt og har vært vist over hundre ganger på huset.
«Haugtussa» handler om Veslemøy som blir sveket av kjæresten og søker hjelp fra mørkemaktene.
- Da jeg første gang satte meg ned og leste teksten, ble jeg redd. Det er dritskummelt, en ordentlig spøkelseshistorie, ler hun. I den rocka Garborg-versjonen til Ane, der Sjur Miljeteig har laget musikken, er det bare de to på scenen, hun androgyn og kledd i svart blazer, som en hommage til punkikonet Patti Smith.
For akkurat så rocka kan Arne Garborg være, mener Ane Dahl Torp, og deklamerer henrykt:
«Det kryp ein haugbukk fram under ein stein
- han har horn i skallen og bukkebein!
Og aldri så du så langt eit skjegg, det rekk midt nedpå hans magre legg
Og aldri så du slikt skrukkeskinn - det valkar seg ut og det snurpar seg inn!»
- Det er bare så jævli’ gøy skrevet, hikster Ane.
Selv om hun måtte utelate akkurat denne favoritten i forestillingen, fordi den ikke passet inn i dramaturgien.
Forsøkt vingeklippet
Både Sigurd og Liv, som unger flest i denne bydelen, spiller fotball på Vålerenga.
- Det er som det skal være, ja, sier den omvendte fotballmora stolt.
Nå er ungene blitt så store at det går an å forholde seg til dem på et rasjonelt vis. Sånn var det ikke før.
- Da var de små mennesker som ikke eide noen som helst kontroll over sin egen personlighet.
I flere intervjuer, mens ungene var to og fire år gamle, sa Ane at de var helt blottet for høflighet og ikke særlig hyggelige og at det «…er helt sinnssykt å forholde seg til sånne individer».
Det ble sagt med verdens største glimt i øyet, uten at alle fikk med seg akkurat det.
- Men det er jo gøy å ha barn, bare så det ikke skal være noen tvil om det, ler Ane.
Hun lo ikke like mye da hun før innspillingen av «Heimebane» oppdaget at Helena Mikkelsen ble forsøkt vingeklippet i et omskrevet manus.
- Jeg elsket karakteren tvert jeg møtte henne. Her var det en dame med klare ambisjoner, også på egne vegne, en som ikke ba om unnskyldning for meningene sine, og som heller ikke ba om å bli likt gjennom måten hun oppførte seg på, men som gjorde det hun mente var mest hensiktsmessig. Sånne kvinneroller fins nesten ikke.
Ane Dahl Torp ante hva som kunne vente bak neste sving, da hun ble kalt inn til enda en prøvespilling, tilsynelatende for å se om hun også kunne være litt varm og moderlig, om rollen til slutt skulle endre karakter.
- Så fikk jeg et utkast der hele prosjektet var sprengt i filler, der alle kantene ved Helena var tatt bort. Det er slikt som skjer nesten hver gang. Noen i hele dette store systemet som omgir en filmproduksjon, blir plutselig så redd for at kvinnekarakteren skal bli for usympatisk og kald. I dette tilfellet ble Helena Mikkelsen forsøkt utsatt for noe av det samme som Hedda Gabler i sin tid. De tror ikke på henne, vi vil ikke se slike kvinner, sa de om Hedda. Og noen fryktet at seerne ikke ville «like» Helena.
So what?
For Ane Dahl Torp ble det helt avgjørende å redde den kompromissløse Helena Mikkelsen.
- Jeg tok det helt personlig, det ble eksistensielt for meg. Det er altfor mange som skal si og mene noe i slike store produksjoner. Mitt råd til dem er: Gå vekk med dere. Gå vekk.
Men Helena Mikkelsen ble berget.
- Takk og pris. Men når det diskuteres i det vide og brede om det rent faktisk kan være mulig for en kvinnelig trener, på ordentlig, altså, å trene et herrelag på toppnivå, skal vi ikke glemme at min egen bransje fortsatt har sitt å stri med, mener Ane Dahl Torp.
På vei ut fra Galgen blir vi tatt av de polare vindkastene som følger Strømsveien ned mot sentrum. Vi bakser i motvind inn i Opplandsgata, forbi husene der legender som Einar Bruno Larsen og Henger’n Hellerud bodde, og vi får ei ny vindkule i ansiktet i det vi svinger inn i Anes gate, i Danmarks gate med Vålerenga kjerke rett bortenfor.
- Bare vent til våren kommer på ordentlig, sier Ane Dahl Torp.
- Da skal det vaie Vålerenga-flagg langs hele fasaden nedover her på kampdagen.