Jeg bryter sammen og erkjenner det: Jeg har for mange ting. Gjennom vinteren har hageboden blitt fylt opp av nye pappesker og isopor fra ulike anskaffelser. Eska til de nye sykkelhjulene jeg bestilte sist høst, emballasjen til kjøkkenmaskinen som ble anskaffet før jul og en stabel med plankebiter som ble til overs fra sommerens hageprosjekt ligger fortsatt her. Oppå hagemøblene og grillen ligger den kasserte sovesofaen fra gjesterommet som brøt sammen like etter elgjakta.
Dette er en jærstol, Theo. Ikke dentastix
Kjellerboden er full. Hageboden også. En gammel sykkel står lent opp mot veggen. En gressklipper som tok kvelden rundt sankthans i fjor, vil nok aldri gjøre jobben sin igjen. Likevel bor den fortsatt ute i boden.
Vår og vårrengjøring er fine saker, det er ikke det. Men jeg blir litt provosert over meg selv som stadig fyller på med nye dingser og saker. Et blikk på tomme pappesker og isopor i hageboden avslører en ukritisk forbruker som løper og kjøper i for stor grad. Jeg prøver å reparere det som går i stykker, det er ikke det som er problemet. Men vinterens etterlatenskaper taler sitt tydelige språk. Tilhengeren, som har vært nedsnødd siden jul, har nå dukket frem i vårsola. Den må fylles med skrot og rask som ikke lenger skal brukes. Noe skal til resirkulering, noe til gjenvinning og noe kan kanskje leveres hos en bruktbutikk.
Våryr uten lottomillioner
Midt i årets våraksjon slår det meg. Det må skjerpings til. En ting er at alt jeg har kjøpt er pakket og emballert som om det skulle være de siste fragmentene av Dødehavsrullene. Alt er innhyllet i papp, plast og gjerne litt isopor i tillegg, og det fyller en hel tilhenger. Forbruket mitt genererer for mye avfall.
Det er heller ikke sikkert at jeg trenger alt jeg tror jeg gjør. Naboen, som er en hyggelig fyr, har jo både trillebår og garasjejekk jeg kan låne. Kanskje kunne vi i nabolaget eid mer sammen i stedet for å ha hvert vårt av alt?
Slikt kan man tenke på mens tilhengeren fylles før vårens første tur til fyllinga. På veien hjem skal jeg kjøpe meg en ny høytrykkspyler. Det er jo så kjekt å ha.
Nå må småfuglene klare resten sjøl