- Du kan godt si at jeg er en sekstiåtter i 2018, sier Ivar Espås Vangen med et smil. Nei, med et stort glis.

Han fyller kriteriene. Ung akademiker, lektorutdannet. Engasjert. Engasjert! Vi møter ham på venstresiden. Selvsagt. I en bakgård i Prinsens gate 14, P14, en overraskende ryddig bakgård, med nykostede heller og blomster i bedene. Nesten litt besteborgerlig, om man hadde sett bort fra den fargesprakende graffitien. «Fordi fellesskap fungerer». Og en nærmere titt avslører at blomstene på de runde utebordene er av plast.

Men fint. Dessuten var det jo nettopp første mai, med storinnrykk og ditto feiring rundt langbordet bak døra som går inn til lokalene til Rødt.

Hey - jeg er jo her!

For det er jo selvsagt her vi finner ham, 2018-utgaven av en sekstiåtter. Femti år etter de dirrende maidagene da studentdemonstrasjonene i Paris spredte seg som ild i tørt gress og sendte Frankrike ut i generalstreik og skjelvende nær en ny revolusjon, sitter Ivar Espås Vangen i sola i en fredelig bakgård i Trondheim. Men like brennende engasjert.

- Mange av dem som var unge den gang, som var sekstiåttere, sier at de savner den tida.

De spør meg: Hvorfor kommer ikke ungdommen til demonstrasjonene, hvorfor er de ikke på møtene? Jeg blir jo svar skyldig. Men hey - ikke spør meg - jeg er jo her!

«Sekstiåtter» i 2018. Ivar Espås Vangen (25) tenker ofte på tiden rundt 1968. -Aksjonene mot Vietnamkrigen, eller EEC-kampen i ’72, høres utrolig spennende ut. Jeg ser ofte tilbake og tenker, hvordan gjorde de det? Hvordan fikk de til alle de kule tingene som skjedde?

Det viltre håret ville kvalifisert, akademikerbrillene også, og palestinaskjerfet er på plass, men han kaller seg ikke sekstiåtter, selvsagt gjør han ikke det. Sekstiåtterne er litt pensjonister, han selv fylte 25 i januar. Ung, men ingen grønnskolling.

- Jeg oppfatter hovedkonklusjonen fra den gang som at man var kritisk til veldig mye. Om det var propagandaen rundt Vietnamkrigen, kjønnsrollene, alle de etablerte sannhetene fra etterkrigstiden. Og man var ikke redd for å tenke nytt, sier Ivar. Unge vil alltid ha i seg litt av den sekstiåttergreia, sier han, være spørrende, kritisk og konfronterende.

Han er minst like oppdatert internasjonalt, like ustoppelig, som de var i det året. Da Martin Luther King og senere Robert Kennedy begge blir skutt og drept. Da Vietnamkrigen preger nyhetsbildet, Sovjet invaderer Tsjekkoslovakia. Og studentopprøret i Paris sender Frankrike mot grensen til kaos.

Krig i verden, fred i Trondheim

- Det var som om verden sto i brann, sier Eva Bratholm. Vi har møtt henne og ektemann Joar Hoel Larsen et par timer tidligere på Rosenborg Dampbageri. Den tidligere utenrikskorrespondenten fra Trondheim er tilbake på gamle tomter.

Sekstiåttere i 1968. -Hadde det ikke vært for oss som tok til gatene, ville det vært motorvei over Bakklandet i dag, sier Eva Bratholm, som sammen med ektemann Joar Hoel Larsen har skrevet bok om 1968.

Kvelden før har de to vært på Litteraturhuset i Trondheim og snakket om sin blodferske bok om 1968. Nå har de tatt seg tid til en formiddagskaffe og en prat om «året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann» som er bokas undertittel. For Evas del er det også tid for å la tankene vandre tilbake til tiden som ung jente på Rosenborg skole.

- Trondheim var jo slett ingen revolusjonsarena i 1968. Men jeg husker godt nyhetene. Jeg var bare 15 år, men Vietnamkrigen lå under absolutt alt, den skapte et engasjement som gikk helt inn i klasserommene på Rosenborg, forteller hun, - og vi så det på tv.

Og så kom mai, med nyhetene om gateslag og tåregass og generalstreik i Frankrike, og verden kom enda et hakk nærmere. Studenter i opprør mot forstokkede undervisningsformer og puritanske regler spredte seg. Moderne tv-teknologi viste brustein som føk gjennom lufta, biler i brann. Demonstranter mot politi i gateslag, hvor flere hundre studenter ble fengslet.

Prostituere seg for saken?! Nei takk!!

Berit Rusten var en av dem som trakk mot Frankrike i disse dagene for å få med seg opprøret. Men ungjenta fra Trondheim havnet i feil by. I en mail fortelller hun hvordan det skjedde:

Foto: Jens Søraa

- Det meste av aksjoner var over, men vi tenkte vi skulle møte arbeiderne i Nantes som sto sammen med studentene og proklamerte proletariatets diktatur. Vi havna i Nimes! Der var de forvirret da vi spurte hvordan opprøret gikk!

- Men i Paris etterpå traff vi mange, og det viktigste vi lærte var at vi alle var i samme båt, ville det samme. Det rareste og mest provoserende jeg husker fra Paris, var at gutta mente det var helt naturlig at jentene skulle prostituere seg, i opprørets navn, for å skaffe penger. Der hadde vi en stor krangel! For meg, som for mange aktivister, var dette tidsrommet skjellsettende. Jeg var med på alt. Som aktivist, ikke som observatør.

- Fortsatt tenker jeg at sekstiåtter-aktivismen er viktig, viktigere enn noensinne, om vi skal demme opp for de blåbrune strømningene i Norge og resten av Europa.

Men i Trondheim var verden fredelig.

- Her i landet hadde vi jo asfalt, ikke brustein, humrer Joar Hoel Larsen, men legger mer alvorlig til: – I Norge var studentopprør litt meningsløst, universitetene her var unge, og professorene her var nærmest like radikale som studentene.

Sorbonne var etablert på 1200-tallet, med en lang elitistisk historikk. Trondheim fikk sitt universitet i 1968.

De rare sekstiåtterne

Sekstiåtterne blir kalt den mest myteomspunne generasjonen siden krigen. Sannheten var snarere at de var en forholdsvis liten gruppe. I et arkivopptak fra 1968 der NRK spør folk på gaten hva som hadde gjort mest inntrykk i året som gikk, var ikke svarene nødvendigvis krigen i Vietnam, invasjonen av Tsjekkoslovakia eller opptøyene i Paris. Mange nordmenn var mest opptatt av en annen stor begivenhet: Harald og Sonja giftet seg.

- Det var jo ikke slik at alle gikk i tog med knyttet neve og FNL-button mot Vietnamkrigen på den grønne militærjakka si. Unge Høyre var den største politiske ungdomsorganisasjonen, og de aller fleste studentene gikk på konservative studentball og syntes at raddisene var noen raringer. Såpass ærlige må vi være når vi nå bidrar til å hausse opp denne generasjonen, sier Joar Hoel Larsen med et skjevt smil. – Selv om det kan se ut som gruppen er adskillig større nå enn de var den gang…

De radikale sekstiåtterne var et lite mindretall.

Så ble da heller ikke 1968 «det året da alt skjedde» i Norge.

- Det var først og fremst en startplanke, spesielt for miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen. Men i dag tror jo mange at hele 70-tallet skjedde i ’68, smiler Eva.

Men det kom. Ideen om et nytt verdensbilde. Nye tanker. Om kvinners frigjøring, et fritt seksualliv, et alternativ til kjernefamilien. En annen måte å leve på.

Og i en gammel bygård i Ila tok en gruppe unge sagen i sin egen hånd.

Et hjem på dugnad

- Velkommen hit!

Stian Wannebo slår døra opp på vidt gap. Vi har forflyttet oss til den andre siden av byen, der Bergsligate 13 troner langs trikkeskinnene som et rosa monument over de alternative tankene fra 1968.

Tilbake til 70-tallet: Ulf Marsdal og Kari Engen bodde i kollektivet fra 1974 til 1978. De husker årene med dugnader, demonstrasjonsparoler og fellesmiddager med stor glede.

Her de unge entusiastene ville bygge seg et fellesskap hvor voksne og barn skulle dele husrom, økonomi og sosialt liv. En ny boform.

Et kollektiv.

- Det var jo et annet liv. Vi var med i kvinnebevegelsen og i Palestinakomiteen. Vi trodde jo på å prøve noe annet enn å bare skulle være opptatt av seg og sitt, sier Kari Engen. Sammen med mannen Ulf Marsdal flyttet hun inn i kollektivet i ‘74, ikke som de aller første, som hadde flyttet inn to år tidligere, men jo visst rakk de adskillige dugnadstimer i ombyggingen som fulgte til huset var ferdig.

Og nå er de tilbake.

Bygården er ikke lenger slitent kommunegrå, som den gang en gjeng sekstiåttere tok fatt med hammer, sag og en god dose pågangsmot. Døra er knallrød, som seg hør og bør, gjestfriheten den samme. Stian er rask med å tilby en omvisning, på småkjøkken og fellesrom. Og Ulf og Kari går minnenes trappetrinn fra kjeller til loft. De er innom her hvert tiende år. Får med seg jubileene, kjenner ennå igjen huset. Småkjøkkenet der Kari, bare tolv dager etter innflyttingen, sa til sin mann over kjøkkenbordet, at «nå må vi fer på Stiftelsen», og eldstegutten Magnus kom til verden.

I dag er det Stian som huserer på det lille kjøkkenet, ikke hans alene, men for de tilliggende leilighetene. Og for så vidt for andre som måtte ha lyst til å slå av en prat. Et kollektiv er et kollektiv.

Kollektivbarn: Bare 12 dager etter at Kari Engen og Ulf Marsdal flyttet inn i Bergsligata 13, ble eldstesønnen Magnus født.

Ei steikepanne med fiskekaker

Men vi skal ned til fellesrommet der fellesmiddagene spises. Og her, mellom høye vinduer med lyse gardiner, henger sannelig et jubileumsbilde. Kari må bort for å se. Jo da, der er de.

- Det må være fra 20-årsjubileet i ’92, mener Stian, for på det jubileet var Magnus Marsdal med.

Beboerne i Bergsligata er ikke lenger like politisk orientert som før, men har fremdeles god koll på sentrale radikale røster, og lederen av den venstreorienterte tankesmien Manifest er definitivt en av dem.

- Magnus, det er sønnen vår, det, smiler Kari fornøyd, før hun og Ulf hjemmevant slår seg ned ved langbordet, der de har sittet og spist mang en middag.

Ulf husker den enorme steikepanna som rommet nok fiskekaker til 16 voksne og tre barn. -Jeg har aldri spist så billig og allsidig som da, sier han om de årene han var middagskokk hver sekstende dag, og resten av dagene bare kunne sette seg til bords.

Make love, not war?

Alternativet til kjernefamilien var likevel ikke nødvendigvis helt uproblematisk. Men fordelen var jo at det alltid var barnevakt tilgjengelig. Og at barnløse ble vant til unger og ungene vant til flere voksne enn foreldrene.

En yndet historie fra den tiden: En liten treåring rekker opp hånda under et husmøte og påpeker til forsamlingen at det er plagsomt for ungene med røyking i huset. En skal tidlig krøkes. For treåringen var Magnus, som siden ofte har tatt ordet i offentlige debatter.

Men om kollektivet skulle være én stor familie, slapp ikke hippiebevegelsens nakenhet og fri sex inn døra i Bergsligata 13.

Kollektivet fikk etter hvert sin egen bil. Her skal Ulf, Kari og Magnus og flere på biltur i 1975. Foto: Jan Sætnan

- Naboene mente jo å vite at vi levde «fritt og tilsamans», men sånn var det strengt her, sier Kari smilende bestemt.

- Bergsligata 13 var det mest puritanske huset i hele byen!

Ulf nikker enig. Kjennetegnet på kollektivlivet på søttitallet var ikke blomster og bier til alle, men samfunnsengasjement.

Diskusjoner. Aktivisme. I Bergsligata kjente de ikke hippiemiljøet, som kunne finne sine løsninger gjennom en vannpipe. I sekstiåtternes politiske kretser var all dop forbudt. Den eneste rusen som var godtatt, var alkohol. Gjerne i form av Norsk Rødvin, eller de karakteristiske Mateus-flaskene som egnet seg så godt til gjenbruk.

- De var så fine å bruke som lysestaker! sier Kari lett.

Tre hundre i ett hus

Hun husker det, Lillevi Berg Kristoffersen også, der hun og ektemannen er ute på en rusletur i maisola i Langhus, et godt stykke sørafor Ila.

Lillevi Berg Kristoffersen har skrevet boka om Bergsligata. Foto: Kari Berg

Tor Henning Dahl var blant pionerene som etablerte kollektivet i Bergsligata, men etter at de to fant hverandre en vakker trondheimsnatt i 1973, flyttet han over til Lillevis kollektiv i Skansegata. Siden har de vandret veien sammen som ektepar, og nå har Lillevi skrevet historien om Bergsligata 13.

- Det var en mulighetenes tid hvor vi også skulle forandre måten man levde og bodde sammen. En veldig entusiasme og glød og tro på at vi kunne forandre verden, forteller Lillevi, som ville skrive boka om Bergsligata nettopp for å ta vare på noen viktige erfaringer som sprang ut fra 68-opprørets entusiasme. Norges største og eldste kollektiv. Fremdeles levende.

Ulf Marsdal og Kari Engen i fellesrommet.

På kjøkkenet i Ila er det i hvert fall liv. Middagsvakt Ola har hakket og hakket, nå har ramlingen med kasseroller blitt mer intens, og snart sprer en liflig duft seg fra det åpne kjøkkenet. Klokka nærmer seg middagstid.

Spørsmålet er om diskusjonene går like hyppig og like høyt over middagsbordet nå som for en generasjon siden?

En amatør av en feminist

- Engasjementet lever fremdeles, i høyeste grad, bekrefter Stian. Han har nettopp flyttet tilbake etter tre år «i utlendighet» på Munkaunet, men hadde før det tilbrakt sju år som beboer i huset og medgir at han muligens er mer «på» enn gjennomsnittet.

- Det er nok sånn at engasjementet er veldig drevet av enkeltpersoner. Vi har vel kanskje mer et miljøengasjement enn politisk-sosialistisk nå. I starten var det vel nesten et krav med medlemskap i AKP..?

- Nei! Både Kari og Ulf protesterer høylytt. De var nok venstreorienterte, de som bodde her, men selve huset var ikke politisk.

Spørsmålet er om idealismen fra 1968 fremdeles svever over kollektivets andelshavere.

Svaret fra Stian vekker bekymring hos de besøkende.

- Bygården over gata ble for et par år siden solgt for 70 millioner. Dersom fortjenesten øker, er det bare et tidsspørsmål før mange nok faller for fristelsen og sier «nei, nå tar vi pengene og drar». Det er vel en to-tredjedelsavgjørelse. Det føles feil, men man tenker jo på det.

Men Stian kan berolige med at engasjementet fortsatt er stort, 1. mai-frokosten talte 30 personer. Og diskusjonen rundt bordet kan fremdeles være heftig.

- Jeg ser på meg selv som feminist, men her i huset er jeg ikke alltid feminist nok. Jeg kan nok opplyses mer, sier Stian tørt.

Sosial sosialist. Stian Wannebo har sju år bak seg i Bergsligata 13. Nå har han nettopp flyttet tilbake til etter tre år «i utlendighet» på Munkaunet, og sammen med sønnen Edvard (3) gjør han sitt til at det er liv og leven i kollektivet også i dag.

En moderne mann

- Selvsagt. I dag er det blitt kult å kalle seg feminist, svarer Ivar med selvfølgelighet da spørsmålet om feminisme stilles i Prinsens gate 14.

- Kvinnebevegelsen har jo vært et av de viktigste demokratiprosjektene i Norge de siste hundre årene og vel så det.

Det viser seg at Kari i Bergsligata var en av dem som bidro til prosjektet. Som medlem i Kvinnefronten var hun en sentral drivkraft i kampen mot porno. Det var travle tider for paret, for NTH-eren Ulf hadde lagt i en tusenlapp fra studielånet og sammen med sju andre kjøpt offsetpresse som han driftet til trykking av løpesedler for «saka», som han også senere skulle proletarisere seg for på Ila jern.

Og på loftet var det stadig aktivitet. Her ble parolene malt.

- Noen demonstrasjoner ble det jo, sier Ulf. Og noen møter på Samfundet, okkupasjon av Vollan fengsel. EEC-kamp. Og etter hvert, den store kampen for å bevare Bakklandet og Møllenberg. Saken som samlet «alle».

Bortsett fra politikerne.

Riv sjiten!

- Hver gang jeg hører politikere som snakker varmt om idyllen på Bakklandet, tenker jeg at hadde det ikke vært for oss som tok til gatene, ville det vært motorvei over Bakklandet i dag, sier Eva Bratholm.

Mobilisering: Det var en voldsom mobilisering for å redde Bakklandet og Møllenberg på sytti tallet. Velforeninger ble etablert, gjerne av ungdom fra høyskolemiljøet, og klarte å samle store masser. Også aktivistorganisasjoner som SUF (Sosialistisk ungdomsforbund) mobiliserte sine støttespillere i kampen. Dette bildet ble tatt i 1975. - I dag har vi mange kommunika sjonskanaler, men den gang var det løpesedler, plakater og dør-til-dør-mobilisering. Det var et bredt folkelig engasjement kombinert med akademikere som hadde gode forklaringsmodeller på hvorfor det var så feil å rive. Og det førte jo fram, sier fotograf Roar Øhlander, som jobbet (gratis) for Klassekampen. - Min rolle var ikke først og fremst aktivist. Jeg var i stor grad observatør og fotograf som prøvde å dekke det som foregikk. Foto: Roar Øhlander

For selvsagt var Bakklandet en del av samtalen også på Rosenborg Dampbageri, og selvsagt var kampen mot sanering av trehusbebyggelsen også en markant del av Eva Bratholms 70-talls-Trondheim, den gang politikerne hadde bestemt seg for å «rive sjiten».

- Det at moderniteten skulle fosse fram og alt skulle vike for bilen, det gjorde oss bevisste. Og vi seiret jo, konstaterer hun.

For i kjølvannet av 1968, hadde aksjonsformene endret seg, folk tok til motmæle. Protesterte ved å gå ut i gatene. Aksjonerte.

- Man hadde gjennomskuet propagandaen i Vietnamkrigen, lykken i forstaden, det etablerte bildet av den søte hjemmeværende kvinnen, sier Eva.

Og visst husker hun kampen for fri abort.

- P-pillen var kommet og var en del av den seksuelle frigjøringen. Men at en nemnd skulle bestemme over kvinnens kropp! Det var en veldig provokasjon på syttitallet. Tenk, selvbestemt abort ble ikke vedtatt før i 1978!

Og den seksuelle frigjøringen?

- Den seksuelle frigjøringen var jo veldig individuell. Men det er klart, det var jo et vindu i historien – etter p-pillen og før aids…

Hårvekst og rare klær

Joar Hoel Larsen som sekstiåtter Foto: Privat

Make love, not war? Vel. Sekstiåtterne var ikke hippier, faktisk langt derfra, påpeker Joar Hoel Larsen.

Eva Bratholm som sekstiåtter. Foto: Privat

- Utgangspunktet var det samme. Men mens hippiene søkte løsninger på verdens ondskap og egne problemer ved å gå inn i seg selv, gikk sekstiåtterne og radikalerne ut og protesterte mot samfunnet og de rådende verdier, sier han. – Men vi brukte jo mange av de samme symbolene. Var utagerende i det offentlige rom, hadde mye hårvekst og rare klær, hehe.

Hårvekst er et stikkord. Eva finner fram telefonen og finner fram et bilde av en ung Joar med tidsriktig hår og ditto skjegg. Og husker også seg selv fra den gangen, bevisst anti-moteriktig, men likevel veldig opptatt av utseende.

- Og jeg var så heldig at jeg hadde langt tykt hår med midtskill. Det var viktig. Jeg har aldri følt meg vakrere enn en fredagskveld i 1972, på vei til klubbaften i Studentersamfundet, i hjemmesydd brun kordfløyelsbukse, bestefarskjorte med knappestolpe og et kjede av treperler, sukker hun henført.

Men om verden ble endret etter 1968?

- Det tror jeg absolutt! Det å være engasjert, kritisk, ikke ta alt for god fisk, men orientere seg, og ta et bevisst standpunkt. Det grunnlaget ble lagt i 1968.

De heldige sekstiåtterne

For Ivar, 25, er det i grunnen ganske fortærende. At alt dette skjedde før han var født.

- Noe av det mest spennende jeg vet, er å snakke med dem som var unge på den tiden.

Trond Andresen var en av de unge aktive. Hyperaktivist 24/7.

- Det var en veldig artig tid. Vi hadde vår politiske oppvåkning via ML-bevegelsen og var politiske og organisatoriske hyperaktivister 24/7. Mitt viktigste minne er kampen mot EEC (i dag EU) i 1972. For meg var det et høydepunkt da vi blokkerte Sentrum kino i flere dager fordi Europabevegelsen hadde kjøpt seg kinoreklame der. Det var et voldsomt politioppbud for å fjerne oss, men filmen ble tatt av plakaten, forteller Andresen i en mail.

-Sjøl om jeg i ettertid og for lengst har innsett de vekkelsesaktige trekk og Mao-romantikken i ML-bevegelsen, angrer jeg svært lite. Vi gjorde veldig mye bra - skapte liv og røre i fagbevegelsen, på universitetet, i kvinnekampen, Palestina- og Vietnam-solidaritet, teater- og musikklivet - og EEC-kampen.

Unggutten fra 2018 kan ikke annet enn å være en smule misunnelig.

-Aksjonene mot Vietnamkrigen, eller EEC-kampen i ’72, høres utrolig spennende ut. Jeg ser ofte tilbake og tenker, hvordan gjorde de det? Hvordan fikk de til alle de kule tingene som skjedde? Aktivisere samfunnet så omfattende!

Ivar er en sjelden ungfugl. Dedikert til politikk, engasjert i krig og fred. Praktikant i Norges Fredsråd. Med i Rødts internasjonale utvalg. Styremedlem i Trondheim Nei til atomvåpen, sistnevnte kanskje med den høyeste gjennomsnittsalderen av alle.

- De tretti-førti som kommer på møtene i Nei til atomvåpen er over 70. Og så er det meg, da!

Han smiler.

- Det er jo jeg som får peset, men jeg har ikke mange gode svar. Men prestasjonspresset og alle kravene gjør nok sitt til at mange unge sitter timevis med lekser i stedet for å bruke kveldene på organisasjonsarbeid.

Så tar han seg raskt inn. – Men sosialistisk ungdom er stor, altså. Rød ungdom er absolutt ikke bare meg!

Men han kan godt innrømme at han misunner sekstiåtterne tiden da engasjementet var spredt på flere.

- Vietnam-bevegelsen var jo kjempestor, sier han lengselsfullt. Men så glimter det optimistisk til bak brilleglassene, men da Bush skulle angripe Irak i 2003, var det hundre tusen som demonstrerte i Norge, og det er jo større enn noe de noensinne fikk til i 68-generasjonen!

Ivar Espås Vangen misunner sekstiåtterne tiden da engasjementet var spredt på flere.-Men sosialistisk ungdom er stor, altså. Rød ungdom er absolutt ikke bare meg!

- Det er jo blitt lenge siden det også, hvor gammel var du da?

- Jeg var veldig ung, det er det som er problemet! Det var også DEN saken ...

Han sukker, men ikke veldig tungt. Når du lever for politikk, gjelder det å se lyst på tingene. Og den egenskapen innehar han utvilsomt.

- Man skal være forsiktig med å være altfor tilbakeskuende. Rødt er jo mange ganger større nå enn det AKP (m-l) noen gang var. Og tenk på miljøproblematikken, det er jo nesten umulig å drive en valgkamp nå, uten å kunne å ha gode svar på hva du mener om miljø!

Men likevel, tenk å ha vært ung på den tida…

Itjnå som kjem tå sæ sjøl

Og tenk å være nostalgiker som 25-åring?

- Jo, når det gjelder demonstrasjoner og møter, aktivismen i det hele tatt, er jeg det. Da politikk var over alt, og ikke bare hos noen få. Det synes jeg høres tøft ut!

- Har du et håp om at det skal vokse fram noe sånt igjen?

- Ja, det har jeg jo. Ellers hadde jeg ikke holdt på. Men det krever mye arbeid. Det er itjnå som kjæm tå seg sjøl.

- Så sekstiåtterne har litt rett når de sier at ungdommen ikke er som den engang var?

- De har litt rett, det har det … Men det skjer jo mye kule ting nå også.

Så de har litt feil også.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no