Hedda og Vilde fulgte meg hjem igjen, mine iskalde hender i deres, og skrittene over tørr jord og tørre kvister var den eneste lyden som fylte stillheten. Lufta kom i litt kortere drag ned til lungene for hvert skritt vi tok. Minuttene gikk stille forbi, og ikke engang tanker kunne fylle det tomme hodet mitt. Tiden var som vann, den druknet meg i forvirring, bekymring, og mest av alt: frykt.

Vi satt i den unormalt store senga mi. Vilde lente hodet sitt mot veggen, rett under en plakat av bandet Nirvana. Hedda lå på ryggen og så opp mot det lyseblå taket mitt og strøk baksiden av hånda si beroligende over låret mitt. Sekundene dryppet som vanndråper mellom fingrene våre og landet i en liten dam av minutter.

Drypp.

Drypp.

Drypp.

Jeg trakk bena opp mot brystet og la det utmattede hodet mitt oppå knærne. Da jeg lukket øynene kunne jeg se de uttrykksløse øynene hans stirre tomt ut i lufta. De engang vakre, brune øynene, som nå var uten det glimtet jeg hadde sett da han lo. Uansett hvor hardt jeg prøvde å tenke på regnbuer, enhjørninger og kanskje en jævla gnom som toppen av kransekaka, kom bildet av Aron, iskald, drept og gjemt under lyngen tilbake. Jeg sukket. Dagen var ikke over og jeg var allerede utslitt. Jeg har hørt at å finne et jævla lik i skogen kan ha den effekten på deg.

«Kanskje det er på tide å snakke om elefanten i rommet», sa Vilde endelig.

«For siste gang, Vilde, du er ikke så tjukk», humret Hedda i et forsøk på å lette humøret i rommet. Det virket ikke, men det er vel tanken som teller.

«Du vet hva jeg mener», sukket Vilde. Hun lente seg fremover slik at senga knirket under henne. «Hvis du virkelig så Aron, og om han virkelig var død, så må vi si ifra til noen.»

«Men hvis vi sier noe nå, nesten to timer etter jeg fant kroppen hans, vil vi, og spesielt jeg», jeg stoppet midt i setningen. Jeg begynte å innse konsekvensene av stillheten min. Hele denne dagen var et jævla rot. «Dessuten, liket er ikke der lengre. Dere så det selv.»

«Men vi må gjøre noe!» brummet Vilde. Jeg kunne ikke se henne med øynene presset mot knærne, men jeg kunne føle at hun krysset armene over brystet. «Som, jeg vet ikke, lete etter liket? Finne spor? Forhøre familien?»

«Dette er ikke tiden for å leke detektiver», stønnet Hedda. Jeg hørte et dunk som jeg antok var en av dem som slo hodet irritert mot veggen.

«Dette er den eneste tiden vi kan leke detektiver.»

«Er dette en eller annen vits for deg?» spurte Hedda, nesten målløs.

«Jeg har aldri vært mer seriøs i hele mitt liv», svarte Vilde bestemt.

«Kødder du?» de andre skvatt da jeg endelig snakket igjen. Spørsmålet braste ut som en kort latter. «Du vil forhøre familien? Hvordan skal du gjøre det? Gå opp til dem og si ‘hei jeg er her fordi sønnen din er død og jeg vil gjerne stille et par spørsmål angående hans fiender og far i fengsel’?»

«Faren hans er i fengsel?» sa Hedda og Vilde samtidig.

«Ikke viktig», hveste jeg.

«Det er kanskje den viktigste biten med informasjon du kunne gitt oss!» Vilde spratt opp fra senga. Den plutselige ujevne vektfordelingen fikk meg til å miste balansen og slippe opp bena mine så jeg ikke skulle falle over. «Det kan være motiv! Kom igjen, la oss se på saken som Sherlock Holmes ville gjort!»

«Hvilken Sherlock?» spurte jeg. «BBC-Sherlock spilt av Benedict Cumberbatch eller den originale Sherlock skrevet av Sir Arthur Conan Doyle?»

«Hva er forskjellen?» spurte Hedda forvirret.

«Ikke viktig», stønnet Vilde. Hun snudde seg mot meg. Det var merkelig at hun var spent over dette, spesielt med tanke på at det var et lik med i bildet. «Bare tenk ‘WWSD?’; What Would Sherlock Do?»

«Han ville sett etter spor rundt liket», mumlet jeg. «Problemet er at vi ikke vet hvor liket er.»

«Men vi vet hvor det har vært.» Vilde var så spent at verken Hedda eller jeg visste hva annet vi kunne gjøre enn å bli med.

«Greit, la oss leke detektiver en liten stund og finne vår Moriarty», sukket jeg.

«Men hvis vi ikke finner noe, drar vi rett til politiet!» sa Hedda.

***

Froskedammen så ekstremt forlatt ut da vi kom dit, til tross for at vi visste at i dammen svømte det tusenvis av rumpetroll. Kanskje det var faktumet at sola hadde begynt å gå ned slik at mørket spredte seg utover dammen som fikk det til å virke så forlatt og ensomt. Jeg ledet de andre til stedet jeg hadde funnet Aron. Lyngen lå fremdeles spredt utover bakken der jeg hadde flyttet den tidligere. Et gufs gikk gjennom med da jeg så stedet han hadde ligget.

«Her lå han», hvisket jeg. Hvis jeg hevet stemmen min noe over et svakt hvisk, ville den kalde skogen komme til live og sluke oss slik den hadde slukt Aron. Det føltes i hvert fall slik.

Vilde tok frem mobilen sin og skrudde på lommelykta. Lyset forstyrret på en måte de uhyggelige omgivelsene, og skogen likte det nok ikke. Jeg så bare på mens Hedda og Vilde så gjennom lyngen og gravde fingrene ned i jorden for å se etter ledetråder. Vilde brukte litt tid på å lirke ut jorden fra de lange neglene sine. Hedda hadde allerede bitt ned neglene sine på grunn av stress, så hun fortsatte å grave uforstyrret. Jeg ville ikke bare stå å se på, men jeg torde ikke hjelpe, og jeg ville ikke snu meg mot mørket istedenfor lyset fra Vildes mobil. Det var ekkelt å se dem grave rundt i jorda, kaste vekk småsteiner og klage om at det var kaldt. Det var som om de gravde opp Arons grav.

Jeg lot øynene mine vandre til det fjerneste stedet lyset fra mobilen rakk. Det svake lyset endte akkurat mot en stamme fra et lite tre, og akkurat ved stammen, halvt nedgravd i lyng og barnåler, reflekterte lyset i noe svart og rektangulært. Da jeg plukket det opp, så jeg at det var mobilen til Aron.

«Dere», hveste jeg, fortsatt redd for å heve stemmen for mye. Hedda og Vilde snublet vekk fra jorda de hadde gravd i, og samlet seg rundt mobilen jeg holdt i venstre hånd. Med den høyre hånda tørket jeg vekk fuktig jord fra mobilen med jakkeermet mitt. «Det er mobilen til Aron.»

«Han hadde en Samsung?» humret Vilde. «Jævla taper.»

«Ha litt respekt for de døde, Vilde», hveste Hedda og dultet henne i overarmen, ikke så hardt, men hun kom sikkert til å ha et blåmerke der i morgen. Vilde hadde nemlig den mest sensitive huden noensinne.

«Åpne den», maste Vilde.

«Det er kodelås på den», sa jeg og stirret på skjermen.

«Vel, duh», stønnet Vilde. «Prøv bursdagen hans.»

Jeg tastet inn bursdagen, flau over at jeg faktisk husket den etter den ene gangen jeg hadde sett over Facebook-siden hans. Mobilen åpnet seg.

«Gutter er simple på den måten», strålte Vilde. Hedda bare ristet på hodet.

Mobilen åpnet seg rett inn på meldinger, så Aron måtte ha snakket med noen andre etter han sendte meg det hjertet på Snap. Meldingene var sendt fra et ukjent nummer dagen Aron ikke dukket opp på skolen, og sannsynligvis dagen han døde. Han hadde ikke svart på noen av dem.

07:23 – Hallo?

07:23 – Hvorfor blokka du meg?

07:24 – Jeg måtte skaffe meg nytt mobilnummer, bare for å få kontakt.

07:26 – Aron, din jævla drittsekk, svar!

07:30 – Du vet hva jeg vil ha!

10:07 – Aron!

11:59 – ARON!

12:16 – Hvis du vil ignorere meg, greit.

12:16 – Jeg vet hvor du bor.

12:18 – Møt meg i kveld kl. 20:00 ved det gamle skuret nært huset ditt, hvis ikke-!

14:50 – Du er død, Aron, bare vent! Du er faen meg død!

Med skjelvende fingre og bankende hjerte, ringte jeg nummeret. Den monotone pipingen ble kuttet av midt i det andre pipet, og den mekaniske kvinnelige stemmen gjentok tre ganger ‘nummeret du ringer er ikke i bruk’ før jeg trykket på ‘Avslutt’. Vår mistenkte Moriarty hadde hatt nok vett til å bytte nummer, igjen.

På en måte var jeg lettet for at ingen svarte, for hva skulle jeg sagt? ‘Hei, vennene mine og jeg leker Sherlock Holmes ettersom jeg med et uhell snublet over et lik og vi lurer kanskje på om du er morderen, haha’. Ikke faen. Jeg pleide ikke å ta mobilen når et ukjent nummer ringte, og her sto jeg og trosset angsten og ringte en fremmed som muligens er en morder.

«På tide og spørre seg selv ‘WWSD?’,» mumlet jeg og stappet mobilen i jakkelomma. Det føltes som om den brant mot hofta. Å ha en død persons mobil og mest sannsynlig viktig bevis i lomma føltes ikke akkurat herlig. «Jeg tror at Sherlock ville funnet skuret til Aron for å lete etter ledetråder om personen som sendte han dødstrusler!»

«Eller han ville gitt mobilen til politiet og overlate det til dem», trengte Hedda inn.

«Psh, Sherlock ville aldri gjort det», humret Vilde, og så var det bestemt.