I omtrent 135 år har trafikken rullet og gått jevnt og trutt over denne brua, som ikke har gjennomgått altfor store ytre endringer i årenes løp. Den lette og elegante buede formen er bevart, det samme er det gamle rekkverket av støpejern og gulmalt treverk og de rullende bruklappene som var en teknisk nyvinning da brua ble bygd tidlig i 1880-årene. Alt dette gjør Brattørbrua til et verdifullt kulturminne, som Riksantikvaren fant grunn til å frede i 2008.

Utbyggingen av Brattøra startet i 1878, og innenfor de nye kunstige øyene fant den nye langstrakte kanalhavna sin form. Med tre bruer ble Brattøra knyttet til byen på forskjellige steder, Bratørbroen nærmest elven i øst, Merakerbroen (dvs. brua til Meråkerbanens endestasjon, fra 1950 kalt Jernbanebrua) som den midterste og St. Olafs Bro lengst vest. Trafikken var særlig stor på de to første, og allerede i 1912 fant den første ombyggingen sted, med forsterkning og modernisering av Meråkerbrua. St. Olafs Bro ble derimot revet noen år etter, i 1920, og trafikken til vestre del av Brattøra i stedet ført over nybygd, fast bru over Ravnkloløpet.

På Brattørbrua kunne det kjøres lass på opptil 1600 kg, og dette var lenge tilstrekkelig, før et behov for en kraftigere konstruksjon og utvidelse også meldte seg der.

I 1938-39 fikk brua brukar i betong, overbygning av stål og asfaltdekke, men systemet med de rullende bruklappene ble beholdt, nå riktignok med hydraulisk drift. Vektbegrensningen ble hevet til å tåle datidens tungtrafikk - men ikke fremtidens. De senere årene har det ikke vært tillatt for kjøretøyer over 2,5 tonn å trafikkere brua. Arbeider med veidekket på Brattørbrua i 2017 endret ikke på det, og nå er det lagt frem nye bruplaner dette stedet.

Ei ny og sterkere bru mellom Kjøpmannsgata og Havnegata betyr likevel ikke slutten for den gamle Brattørbrua. Etter Vegvesenets planer skal den fredede brua flyttes 30-40 meter mot øst og tas i bruk som en gang- og sykkelforbindelse mellom Krigsseilerplassen og området ved vestre ende av Verftsbrua - der det for vel hundre år siden lå tungt lastede sandlektere fortøyd og tønner av ukjent innhold lå i påvente av landverts (som går over land red. anm.) eller sjøverts transport.