- Sånn var det å være med mamma på jobb på Strossa!
«Født bak en bardisk»
De var bare småjenter, søstrene Karlsen, den gang de var med «mor Strossa», Wenche Karlsen, på jobb i Det runde hus. Lillesøster Hege og storesøster Nina, sammen løp de på lette føtter og la på duker, satte ut stearinlys, trakk inn sirkusstemningen, før den ordentlige kvelden begynte og de måtte hjem og legge seg. Kanskje var det her, i syttitallets Strossa, historien startet. Historien om byens glamsted nummer én. Søstrene Karlsen.
Det er her vi sitter nå, sammen med Nina Karlsen, hun morgenfresh og nyladet etter ei ukes ferie i sørlige trakter, for å høre henne fortelle om veien fra barneskoene på Strossa til den andre siden av byen, til høye hæler og høy hjørnesofa i dyprosa velur, helt på enden av rekka på Solsiden.
- Det sies at du nærmest er født bak en bardisk på Studentersamfundet?
En rungende rusten latter fyller den morgentomme restauranten.
- Om jeg ikke er født bak bardisken, husker jeg i hvert fall sirkusfølelsen. Spenningen ved å få være med på forberedelsene til åpning, før vi måtte ta bussen hjem for å legge oss.
Det var barndommen i et eventyr. Sirkuset, spenningen og erfaringene. Hun skulle ta med seg alt sammen, for selv å entre utelivsmanesjen. Og bli.
Festens dronning
Om man skulle utrope Nina Karlsen til byens utelivsdronning anno 2018, og det kan man gjerne gjøre, da snakker vi ikke om hennes hang til grønn chartreuse med alkoholprosent på 58.
Ei heller langbordsfestene i studietida på Hotellfagskolen i Stavanger, eller den hjertelige tilstedeværelsen på Ole Dalens årvisse julearrangement. Kanskje nærmer vi oss litt, når det kommer til Søstrenes egne personalfester med utkledningstema. Men nei. Skal storesøster Karlsen kåres til festens dronning, snakker vi ikke fliring og fest og bånn guffe på anlegget, men helt seriøst. Bisniss.
Rosa drømmer
Det er høsten 2003. To søstre har ruslet seg en tur langs kanalen. De setter seg på kaia og dingler med beina, da den ene sier til den andre: Er det ikke på tide at vi åpner noe for oss selv? Men da skal det være rosa!
- Jeg ble veldig overrasket over at Hege kom med forslaget, sier Nina her hun nesten 15 år senere sitter i Søstrene Karlsens karakteristiske sjokkrosa hjørne og tenker tilbake til den gang da hun var alenemor med ei datter på seks og allerede daglig leder av en håndfull utesteder på Solsiden. Blæst, Pizza & Sånn, Tre Kråker. Og Hege drev jo Bermuda.
Nina hadde rett og slett ikke tenkt i de baner. Men hvorfor ikke? Japanske Umami øverst i rekka var konkurs, lokalet var ledig. De gikk til banken, til mora og til faren, Nina pantsatte huset. De satte i gang.
To søstre med vyer, en gedigen dugnadsinnsats. Og så åpnet Søstrene Karlsen dørene.
- Det var jo mye mindre lokale den gang, vi trylla på små flater, for å si det sånn, det skulle være festlig, minnes Nina med et stort smil. Og festlig ble det. Men arbeidsomt. Arbeidsdelingen var klar. Nina hadde sine begrensninger som småbarnsmor, Hege var «rå i baren». De var søstre, kolleger, partnere. Sammen på ferier, sammen på jobb.
- Vi hang sammen hele tida, om sommeren jobba vi oss i hjel, om vinteren ble overskuddet ble spist opp av drifta.
Det gikk sånn i mange år. Til de kom til en korsvei.
Fra to søstre til én
To søstre, én restaurant. Skulle de satse på videreutvikling av en fullskala restaurant, eller legge om til enklere drift? Lenge hadde de delt alt, men denne gangen var det meningene som var delte. Det ble til at de skilte lag, ikke som søstre, men som partnere. Hege solgte seg ut, Nina gikk videre, med tidligere credokokk Trond Åm på eiersiden.
- Det var en sårhet i det å avslutte en epoke, men alt gikk ryddig for seg. Vi er fremdeles gode venner, og er masse sammen, sier Nina. – Det er ingen jeg har krampelatter sammen med, som med Hege!
Men selv om det er en søster i manko, er «Søstrene Karlsen» fremdeles navnet. Hva skulle det ellers vært – «Søster Karlsen» – som en snurpet sykesøster på en gammeldags sykestue? Assosiasjonen passer ekstremt dårlig, både på den rosa restauranten med de farge-sterke filmstjernebildene, og på dens like fargerike eier. Riktignok stiller hun i svart i dag, men med viltre krøller, knallrøde negler, et hode boblende av ideer, har hun fremdeles den samme filosofien i bånn:
Det skal gjøres ordentlig, men det skal være gøy!
Lærdommen fra Disney
Det var i Florida hun forsto at det gikk an.
Ett år jobbet hun på den norske paviljongen i Disney World, og slik hun forteller det, må den skoleflinke og snusfornuftige ungjenta fra Trondheim ha gjennomgått den reneste metamorfosen det året.
- Det var som å komme til en annen tid!
For det Trondheim som Nina dro fra som 19-åring, var en ganske annen by enn den er i dag. Det var flere år til det løsnet, med VM på ski, tusenårsjubileum, røykelov og uteservering. Solsiden var langt fra påtenkt. Og Nina selv var også en annen.
- Det var det beste året i mitt liv! Det året la jeg fra meg en del av de forventningene jeg trodde lå der og lærte å bli mer leken. Jeg sluttet rett og slett å være elevrådsformann!
Bokstavelig talt. Gjennom hele barne- og ungdomstiden hadde hun vært prakteksemplaret av en ansvarsfull skoleelev. Nå tok hun med seg leken.
Soleplassland
Det er syttitall og soleplassland i lavblokkbebyggelsen nedenfor Valentinlystsenteret, trygghet i oppgangen og en mor som alltid er hjemme når småjentene Nina og Hege kommer fra skolen.
- De artigste dagene var da vi kom hjem til «lavt skydekke», for de røyka jo inne, samtidig sossm det var skravling i kaffekopper, for selv om alle vaktlistene lå utover bordet, ble det gjerne spådd i kaffegrut. Det var kaffe og wienerbrød og høyt under taket, minnes Nina smilende om tiden da ungene ennå ikke hadde en fullorganisert fritid, men lekte slåball og gjemsel og nypekrig i nabolaget. Og jo da, mødrene lå på solsengene, akkurat som Ulf Risnes synger.
Forskjellen var at da kvelden kom, dro Wenche på jobb.
- Det var ikke artig hver gang mamma dro. Men sånn var det bare. Det føltes aldri utrygt eller feil. Både mamma og pappa brukte tid på å forklare oss ungene om hva som må til her i livet. Og mamma var jo bare en telefon unna.
Hun blir nesten litt insisterende når hun forteller om disse kveldene. At da faren flyttet ut, klarte de to søstrene på tolv og ni helt fint å lage kveldsmat og legge seg selv, med enkefru Wold rett over gangen som en stand by barnevakt. Og hun understreker det, at det var jo også en far der disse barneårene. En som tok med seg småjentene på sjøen, på hytta, hjalp dem med leksene, lærte dem å snekre.
- Ofte ble Nina og Hege til Nils og Helge, pappa var helt kjønnsblind, smiler Nina, og synes hun fikk både i pose og sekk.
- Egentlig var det en typisk syttitallsoppvekst. Bestevenninna mi, Liv Heidi i nummer ni, spiste middag ti over tre hver dag, og der hadde jeg fast plass rundt middagsbordet. Og så dro jeg hjem og spiste etterpå. Jeg var glad i mat da også! Haha!
Fiskeboller og fest
Nå er hun voksen og lager mat bare når hun må. I disse dager er det ikke ofte, men da datteren Sara ennå var så liten at hun bare ville ha hjemmelaget mat, måtte hun til pers.
- Fiskeboller i hvit saus. Jeg holdt på å klikke i vinkel! Med én gang Sara syntes det var greit å spise på restaurant, så gjorde vi det. Jeg lager ikke mat. For det irriterer meg at jeg ikke er god til det. Men jeg er ekstreeeemt opptatt av mat!
Flaks da, at hun har fått en gourmetkokk som beste kollega og medeier. Når de holder fester, og det gjør de visst rett som det er, så er ansvarsfordelingen klar. Nina er festsjef. Trond lager maten.
Popkorn!
Nina er som en popkornmaskin, popper konstant nye ideer, har Trond Åm fortalt i et forsøk på å beskrive sin kollega gjennom de siste seks årene. Og nå kommer han sannelig ruslende inn restaurantdøra. I løpet av disse tidlige timene en mandags morgen, har Søstrene Karlsen våknet sakte til liv. Vaskerne har gjort seg ferdig, et par karer har vært innom med noen greier, og der kommer altså medeieren, med åpne armer, klar for en bamseklem. Nina har vært uvanlig lenge borte fra sirkusmanesjen og værer, om ikke sagmugg, så kanskje blåmugg? Fram til bare for et par uker siden ble oster, skinke og andre delikatesser solgt i den lille delikatessen Kjøkkenveien ved siden av inngangen til Søstrene. Nå går godsakene kun ut via tallerkener til gjester i restauranten. «Snipp snapp snute, så er Kjøkkenveien-eventyret ute», står det på døra nå.
- Kjøkkenveien var noe vi åpnet fordi vi hadde lyst. Og stengte fordi vi har lyst, sier Nina Karlsen lett.
Det året det var så bratt
Like lett var det ikke å stenge dørene på Caya, det sjarmerende, smått sydlandske hjertebarnet i Adressabygget, litt nærmere byen. Høsten 2015 var en blytung tid. Come As You Are, var budskapet, men det var ikke mange nok som fulgte oppfordringen.
- Da vi omsider lukket dørene til Caya, var det egentlig en lettelse. Men det halvannet året i forkant, det var tungt, sier hun. Da de skjønte at de ikke kom til å klare å snu skuta.
- Vi vurderte konkurs, men det ordet var ikke noe godt i det hele tatt. Vi ville rydde opp skikkelig etter oss. Vi tapte pengene, men ingen andre tapte. Ingen andre, gjentar hun. Tre millioner kostet det dem. Men det gjør godt å tenke på at de klarte å avslutte på en skikkelig måte. Ting skal være ordentlig. Det ligger alltid i bunn, hun har det med seg hjemmefra.
2015 var året det var så bratt. Men nå går det bedre. Ikke minst takket være en aldeles strålende vår. På en god sommerdag kan dagsomsetningen komme helt opp i en halv million.
- Vi har jo til vanlig ikke så mange sommerdager i Trondheim, men denne våren har vært fin, sier Nina fornøyd. Men like viktig er det at sesongen er blitt lengre.
- Vi har jo lært opp trønderske gjester til at det er forutsigbart å gå på uteservering. Vi holdt på å klikke da røykeloven kom, men etter to uker elsket vi den!
Kosmopolitisk glam
Søstrene Karlsen. Byens glamsted, der paraplydrinker og prosecco flyter i strie strømmer, og det gjelder å se og bli sett. Men aldri i livet om det på Stureplan-vis skal fyres opp tusenlapper og tømmes ut dyr sjampanje. Man skal oppføre seg som folk.
- Det er veldig artig å få det til innenfor de trondhjemske rammene, der det ikke blir patetisk. Når unge og gamle koser seg, og det er fullt på uteserveringen og inne, da er vi ikke bare trege trøndere, men kosmopolitiske. Da er vi dritkule!De dagene gnistrer det av søstrene.
I tretti år har hun holdt på. Fremdeles er det like artig. Fest på Solsiden, kalas på Bakklandet, hvor hun og Trond rappet navnet Kalas & Canasta fra talkshow-vertinne Anne Lindmos ord om eldreomsorg: Heller kalas og canasta enn bekken og underbemanning!
- Hahaha! Canasta har jo et snev av gambling i seg, slik det er for oss som driver i utelivsbransjen. Og kalas innbyr vi jo til hver dag!
Femten års stillhet
Men ingen kan kjøre konstant kalas. Altså er ikke Nina Karlsen nødvendigvis alltid den evig sprudlende prosecco-dama som folk kanskje forbinder med henne, etter å ha hørt den rungende, litt hese latteren hennes, for eksempel på Ole Dalens årlige juleshow. Eller et annet sted. Som flere beskriver, Nina legger ikke skjul på det når hun er glad.
- Jeg fatter ikke folk som drar ut for å krangle. Eller for å deppe. Hvis jeg ikke er i humør, så velger jeg da heller å bli hjemme! Nina flirer. For hun er jo i alltid i humør. Nesten alltid.
- Er du aldri stille?
- Jo! Jeg er helt avhengig av stillhet. Har lært meg å sette pris på mitt eget selskap, jeg var jo singel alenemor i 15 år, påpeker hun.
Det er hun ikke lenger.
Sara er blitt voksen og flyttet ut. Og Henning har blitt kjæreste og flyttet inn. Det var på Almas, «vår kulturelle motivasjon», som hun sier, at hun fant han som skulle sette en stopper for singellivet. Statsviter med bakgrunn i Cielo. 13 år yngre. Men viktigst.
- Henning har ro til å være sammen med meg, ler hun. – Vi begynte å snakke sammen for tre år siden, og har ikke sluttet ennå. Henning er så smart, han lærer meg mye!
99 prosent glad
Men til tross for disse gode samtalene med Henning.
Uten muligheten til å fordype seg i en uendelig rekke bøker eller å gå sine lange turer i marka, hadde hun ikke fikset tilværelsen. Timene med stillhet er en nødvendig motsats til alle kveldene hun har rollen som sosialt fyrverkeri. For hey! – Jeg elsker å være sosial! Jeg er jo så nysgjerrig på folk!
Selv om hun, etter eget utsagn, kanskje var en bedre lytter før. – Jeg tror jeg er blitt mer utålmodig, tida går så fort, og jeg har så mye ugjort, sier hun, i et selvransakelsens øyeblikk. – Men jeg ser folk, jeg er en skarp observatør, det vil jeg nesten si er en gave. Og jeg elsker å lage fest for andre!
Det stemmer visst, fordi det de fleste aller først trekker fram om Nina, er at hun er veldig glad. Veldig sosial og veldig glad.
- Jo da, jeg er født med godt humør. 99 prosent av tida står jeg opp om morran og er glad, ler hun bekreftende. – Og så må jeg velge om noe skal få ødelegge humøret mitt eller ikke. Det skjer veldig sjeldent. Man har jo tunge perioder, men det er mye helbredelse i god galgenhumor!
Hun presiserer at det ikke handler om død og sykdom nå, men brattbakkene på jobb. Og da er det ikke helt umulig at hun tenker på Cayas korte liv.
Da blir hun atskillig lystigere til sinns ved tanken på søsterrestauranten Almas og Byscenen, hvor hun kan bidra inn mot byens kulturtilbud. For er det noe Nina alltid har vært interessert i, er det kultur. Foreløpig er det stort sett Ninas ansatte som nyter godt av hennes mange billettkjøp. Men hun skulle gjerne vært en enda flittigere kulturbruker. Én gang, når hun får mer tid ...
Crystal Palace i Stallmesterveien
På privaten tar hun det ganske rolig, har en avslappa holdning til omgivelsene.
- Mamma har et uttrykk om meg: «Nina river ikke skinnet av kaldgrauten hvis hun ikke må», hehe.
Det er hjemmelivet hun snakker om nå, ville ikke at vi skulle møtes i stua hjemme.
- Det er litt rufsete hos meg. Mange som kommer til meg blir litt stumme når de ser hvordan jeg har det hjemme, sier hun, tydelig fornøyd.
Beskriver ivrig hull i parketten, møbler man kan hoppe i, masse nips fra alle reisene hun har vært på, et rom fullt av bare bøker, rørhyller fra Ikea i stua i stedet for en skjenk, tv-en er kastet ut.
Strøken stil og sexy interiør er nedprioritert. Stikk motsatt fra barndommens blokkleilighet.
- Åååå! Hahaha! Det var Crystal Palace! Skal jeg fortelle hvordan det så ut!!? Ja, det skal jeg fortelle ja! Hun ler så hun nesten detter av den høye hjørnesofaen, og legger lystig i vei:
- Helt i starten hadde vi pappas hjemmesnekrede bokkasser på veggene, men mamma har alltid vært opptatt av kvalitet. Og da hun etter hvert fikk litt mer penger, ble blokkleiligheten med tida til det reneste Crystal Palace, forteller Nina. Det betød hvit hjørnesofa, persiske tepper, rosa lysekrone, piano. Og krystallglass til alt, inkludert hetvin, i seksjonen.
- Det var mamma og Hege som var stilpersonene i vår familie. Du ser det godt på gamle bilder, selv var jeg jo totalt stilløs! Hahaha!
Latteren runger igjen ut i det tomme lokale, som svarer med å motbevise utsagnet. For all innredning av restaurantene skjer etter hennes hode, hennes ideer.
- Jo. Jeg elsker å bygge restauranter, men det er ikke viktig for meg å shine opp hjemme. Hjemme er jeg lat. Ei god bok vinner over støvsugeren. Jeg har ingen problemer med hybelkaniner, ler Nina lykkelig.
Men på jobb altså – Glam.
Trussel på telefaks
Søstrene Karlsen anno 2018 er et godt stykke fra syttitallets Strossa, eller åttitallets Tavern for den saks skyld, der hun hadde sin første lederjobb allerede som 20-åring, før hun ble plukket opp av Anne Koppang i Druen-systemet. Hun har sett hvordan konkurransen er blitt tøffere, kundene har vært ute og reist, krever mer. Hvordan sosiale medier gjør seg gjeldende.
Restaurantdrift kan ikke lenger drives sånn som i en av favoritthistoriene om mor Wenches tid på Strossa: En gjest bestilte seg en dyr biff, spiste opp så godt som hele, før han klaget på at kjøttet var dårlig og nektet å betale. Da tok Wenche affære. Hun truet med å sende signalementet hans på telefaks(!) med advarsel til alle restauranter i Trondheim om å være på vakt, at det var en luring i byen. Det hjalp.
I dag er det sosiale medier som råder. Og talk of the town.
Da er det greit å kunne sine saker. Servere kosmopolitisk glam. Elske folk, elske jobben.
Og ha kjeftamentet på rett plass.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no