Kunsten å se

Én detalj gjør hele skulpturen

En påminnelse til oss alle: Skulpturen av Cissi Klein står i Museumsparken, utenfor bygården hun bodde.  Foto: Gustav Borgersen

Saken oppdateres.

Noen ganger er de enkleste virkemidlene de beste. Hva som oppleves som virkningsfullt og tankevekkende, varierer selvsagt fra person til person. Også hva som skal kommuniseres er varierende. Noen ganger er et kunstverk plassert i offentlige rom ment å være et estetisk bidrag, et innslag av farge og form som står til eller utfordrer omgivelsene. Andre ganger, som i dette tilfellet, kan oppgaven være å fortelle en bestemt historie og å lede tankene hen mot en spesifikk hendelse.


OM VERKET: «Cissi Klein»

Bronsestatue (1997)

HVOR: I parken på Museumsplass, Trondheim

KUNSTNERE: Tone Løvseth Ek (f. 1937) og Tore Bjørn Skjølsvik (f. 1939)

TIDLIGERE VERKER: Tone L. Ek ble utdannet både ved Kunst- og Håndverksskolen og ved Statens Kunstakademi under Aage Storstein. Hun har jobbet som billedkunstner med både maleri og grafikk, men også skulptur. Tore Bjørn Skjølsvik er utdannet ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole, ved Central School of Arts and Crafts I London og Statens Kunstakademi. Han har, i likhet med Tone Ek, jobbet både som billedkunstner og skulptør, og er kanskje mest kjent for sine portrettbyster og figurative skulpturer. Han har gjort svært mange arbeider i offentlige rom i Norge.


Den jødiske jenta Cissi Klein ble født i Narvik i 1929, og hun ble drept ved ankomst til i konsentrasjonsleiren Auschwitz 3. mars 1943. Drøyt tre måneder tidligere var hun blitt arrestert på skolen hun gikk på i Trondheim. Hun bodde på Kalvskinnet, i bygården vi ser i bildet.

Å skulle lage et kunstverk som skal stå som et minne om en 13 år gammel livsglad jente, som skulle gå en grufull skjebne i møte, er svært vanskelig. Det er en balansegang der en verken vil ende opp med for mye patos eller billige virkemidler.

Når en nærmer seg denne skulpturen, er hun «en i mengden». Hun sitter og venter. På en benk blant andre benker. Med kofferten på fanget. Avventende. Reiseklar, ser det ut til. Gitt deporteringen av henne er dette mer enn nok til å henfalle i tanker.

Gustav Borgersen er kunsthistoriker og kritiker. 

Men det er en detalj her som er hjerteskjærende. Nettopp i all sin enkelhet. En ser det ikke før en ser det: Føttene som ikke når ned til bakken. Akkurat denne ene detaljen i denne skulpturen gjør alt. Hun ble ikke eldre. Hun ble ikke større. Hun skulle ikke nå ned til bakken. Hun sitter der, avventende. Venter på noe som aldri kom. Der sitter hun, utenfor bygården hun bodde i, på en benk blant andre benker. Som en påminnelse om hva som skjedde akkurat her, og hvem som ikke ble stor nok til at føttene nådde helt ned.

Her kan du lese flere omtaler av kunst av Gustav Borgersen


På forsiden nå