– Mange lurer på øyet mitt …
Ronny Brede Aase smiler.
– … men ingen spør meg direkte, sier han.
– Ok. Hva er det med øyet ditt?
– Nei, altså … Hvordan var den historien?
For vanlige folk er det lunsjtider, Ronny Brede Aase er ferdig med nok en dag på jobben. Den begynte ikke bra.
«Dette er den jævligaste morgonen eg har hatt på fleire år», sa han på radioen. Klokken var tre minutter over seks. Han, som vanligvis møter radiolytterne sine som et smilende speilegg, var i et sjeldent muggent humør.
I seks år har han sprudlet som programleder for flaggskipet «P3morgen», med en kvart million nordmenn som trofaste følgesvenner. Morgenrutinene hans er alltid de samme:
Den første alarmen gir lyd fra seg klokken 05.00, den andre 05.03 et annet sted på soverommet. Så labber Ronny Brede Aase ut på kjøkkenet i den 33 kvadratmeter store leiligheten på Sofienberg i Oslo, lager seg en kopp kaffe, tar på seg høretelefoner og skrur opp en energisk favorittlåt. Deretter en kjapp dusj, før han velger dagens antrekk. Det siste er fort gjort, alltid hettegenser og T-skjorte.
– Jeg følger alltid den samme planen. Men i dag gjorde jeg den fatale feilen å gå tilbake til sengen etter å ha satt på kaffen.
Han våknet da en bekymret kollega ringte, det var 20 minutter til sendestart.
– På autopilot gikk jeg rett i dusjen og sto naken da jeg tenkte: Skrur jeg på vannet nå, rekker jeg ikke sendestart. Jeg er en håpløs tidsoptimist.
Det ble taxi. Igjen.
Alltid glad
Nå sitter han på en kafé i gåavstand til NRK, han liker å gjøre det enkelt. Lokalet blir rammet av et øyeblikks stillhet. Den varer ikke lenge. Programlederen har det med å dra opp stemningen om det er tilløp til en plutselig pause.
– Er du alltid i godt humør?
– Ja, faktisk. Det minst hyggelige jeg hører er at jeg later som om jeg er i godt humør. Jeg er glad.
– Er det ikke noe mistenkelig med folk som alltid er så glade?
– He he. Du er ikke alene om å tenke at jeg må ha noe i kaffen.
– Hva har du i kaffen?
– Det er så enkelt at jeg i seks år har hatt drømmejobben. En jobb jeg har drømt om hele livet.
Barndomsdrømmen
Til uken debuterer han som programleder for «Sommeråpent» på NRK1, før han igjen skal tilbake til «P3morgen». Stadig gir NRK ham nye oppgaver på tv, han har til og med ledet «Norge Rundt».
– Du når ut til både bestemødre og barnebarn?
– Ja, er ikke det koselig?
– Hvordan gjør du det?
– Uansett hva jeg takker ja til, så går jeg inn i det som meg selv. Du får den samme Ronny i alle kanaler, jeg kan ikke være noen andre. Men det er i P3 jeg føler meg aller tryggest, det er radio jeg vil holde på med.
Sunnfjordingen har vært bestevenn med radioen siden sommerferiene på hytta til besteforeldrene. Han fikk servert frokost ute på et rødt pledd med svarte prikker. Alltid det samme pleddet, alltid til lyden fra «Reiseradioen».
– Det er sååå gode minner. Men det helt store skjedde da jeg var ni år, jeg var syk og hjemme fra skolen med mamma.
Moren hadde et mer tilfeldig forhold til radioen og hadde skrudd seg frem til P3, som da var inne i sitt andre leveår.
– Det var helt magisk, måten de pratet på, musikken de spilte. Jeg visste ikke at radio kunne være så kult. Min store drøm var å jobbe med radio, aller helst i P3. Men det tenkte jeg var helt umulig.
Sjanseløs med ball
Han vokste opp mellom fjellene i Førde med en fem år yngre søster. Faren er snekker, moren jobber på Coop.
– Oppveksten var fantastisk, men jeg var en ung og usikker mann. I ettertid har jeg skjønt at de fleste har det sånn i tenårene, noen er bare bedre til å skjule det.
Han husker filmkveldene med chips og brus hos Ole, kameraten som disponerte hybelen i huset til familien bak politistasjonen i sentrum. Ronny likte best kveldene med dårlige filmvalg, for da endte gjengen opp med å prate. Er det noe Ronny alltid har gjort, er det å prate. Han er definitivt best uten ball.
– Selve grunnpilaren i førdiansk oppvekst er fotball. Men jeg spilte aldri fotball, jeg var sjanseløs.
Han ser seg rundt i lokalet, eller, når sant skal sies er det ikke godt å si hvor han ser.
– Jeg prøvde meg på flere andre aktiviteter med blandet hell. Speideren, leikarring, kor og piano. Men helst ville jeg spille data, drive med programmering og sånne nerdeting.
Bryr seg lite om øyet
Klassekamerater reiste på fotballturneringer, Ronny reiste til Vikingskipet på Hamar og datatreffet «The Gathering» som samler tusenvis av spillinteresserte.
– Jeg var 15 år første gangen, foreldrene mine har alltid gitt meg full frihet. De var aldri skeptiske til at jeg syntes det var stas å sitte på rommet mitt og programmere nettsider, sier han.
I Vikingskipet fikk han første gang en kommentar om utseendet sitt, Ronny fra Førde ble stoppet av en fremmed i dokø.
«Herregud, du må få sjekket øyet ditt! Du må til lege, det ser helt for jævlig ut», sa den fremmede.
– Jeg hadde ikke hjerte til å si at jeg faktisk er blind på det ene øyet.
– Hva er historien?
– Om jeg har forstått det riktig, var det noe trøbbel med blødninger på det høyre øyet da jeg ble født. Det var inn og ut av operasjoner, noe gikk galt, og siden har jeg vært blind på det ene øyet. Jeg har aldri hatt normalt syn, jeg har grå stær og synet er, ja, ganske diffust. Men dette er ikke noe sak for meg.
– Ikke?
– Nei. Vi har ikke snakket mye om det hjemme, rett og slett fordi jeg ikke har brydd meg. Jeg skal aldri få noen fordeler for at jeg ser dårlig, men det skal heller ikke være en ulempe. Synet mitt er som det er. Jeg burde sikkert vært til kontroll litt oftere, men jeg glemmer det.
– Det høres ikke bra ut?
– Jeg hører jo nå at jeg har veldig lav kompetanse på egen øyesykdom. Men det går nok bra, sier han.
Det er blitt noen kollisjoner, gående på åpen gate. Og så var det da han skulle se film hjemme med henne som skulle bli kjæresten hans.
– Jeg pleier å sitte helt inntil min 24 tommers skjerm når jeg ser på film. Men da satt vi oss i sofaen, noen meter fra skjermen.
– Du så ingenting?
– Ikke en dritt. Men jeg vil ikke tenke at synet er noen hindring for noe som helst.
– Har du kjørt bil?
– Nei, er du gal? Jeg ville aldri turt å sitte på med meg selv.
«Good times»
Han er muligens den første distriktsreporteren i NRK Sogn og Fjordane som ikke har hatt sertifikat.
«Den mest kontroversielle tilsetjinga eg har gjort i NRK Sogn og Fjordane. Men Ronny var eit friskt pust som vart lagt positivt merke til både internt i redaksjonen og ikkje minst hos lyttarane», har redaksjonssjef Rolf Sanne-Gundersen sagt i ettertid.
Ronny var 19 år og halvveis til en bachelorgrad innen digital medieproduksjon da han fikk sommervikariat.
– Jeg var superfornøyd med å jobbe i NRK Sogn og Fjordane, men hadde aldri selvtillit nok til å tenke at det var plass til meg i P3.
Likevel søkte han da ungdomskanalen utlyste en stilling som radio-DJ til nattsendinger i 2007. Han ble innkalt til jobbintervju i Trondheim, der P3 har sin hovedbase.
– Jeg kom rett fra nattbussen, svett og trøtt i en slitt hettegenser. Intervjuet var surrealistisk, jeg var smartere og kjappere i hodet enn noen gang før. Jeg har vært redd for å bli oppfattet som radionerd, mer opptatt av formatet enn formidlingen.
Han fikk jobben. Stadig flere lyttere lot seg begeistre over den energiske og nynorskbrukende plateprateren, med signaturuttrykket «good times».
– Kjærligheten til å lage radio var da heldigvis større enn redselen for å mislykkes. Jeg er ikke så verst til å lage radio med høyt tempo, korte stikk og mye energi. Men jeg tenkte aldri at jeg verken hadde talent eller var morsom nok til å bli programleder i «P3morgen» da de søkte etter nye programledere.
Ronny Brede Aase hadde slått fra seg å søke, men ble overtalt. Siden har han gjort en profesjon av det å bli dyttet ut av komfortsonen.
Later ikke som
I spalten «Ronny smakar på vanleg mat» har han måtte prøve seg på gastronomiske utfordringer som laks, leverpostei og brunost. Han har også vært gjennom ulike treningsprogram, etter at hans fysiske alder ble målt til å være 89 år.
– Det aller verste jeg har gjort, var å trene fotball med Stabæk. Spillerne ante ikke hvem jeg var, men så på meg som en tjukk klovn som ødela treningen.
Klippet er fortsatt å se på nett-tv.
– Den ettermiddagen gikk jeg hjem i skam og tenkte fuck my life.
Han snakker om savnet etter favorittstolen, han fikk selv velge den fra møbelbutikken da han flyttet fra foreldrene. Et monster av en lenestol i brun skai, med skammel.
– Herregud, jeg savner den stolen. Den ligner på stolene som Chandler og Joey hadde i «Friends». Men den tok halve stuen, det var rett og slett ikke plass da jeg kjøpte meg leilighet. Nå står den i kjellerstuen til foreldrene mine, den har jeg kost meg mye i.
– Du er ikke redd for å fronte det uperfekte?
–Jeg gidder ikke å late som. Men det er flaut når jeg på Burger King får nyheten Chili Cheese Nuggets gratis, fordi jeg er så ofte innom.
Et hjelpemiddel for å føle seg bedre, er å se reality-tv. Favorittserien er «Luksusfellen».
– Å se folk som er i ferd med å gå konkurs fordi de samler på Disney-servise, kan være en trøst. Jeg har kanskje elendig økonomistyring, men så ille er det ikke.
Den store usikkerheten
En gang tvilte Ronny Brede Aase på om livet kom til å ordne seg. Kom han for eksempel noensinne til å kline? Det var så mye å bekymre seg for. Men så satt han der, på trappa utenfor en privatfest hjemme i Førde. Mellom en trampoline og et tørkestativ, med den fineste jenta i klassen på videregående. Det ble med den ene gangen, jenta flyttet, men livet ble aldri det samme igjen.
– Jeg har ikke vært god på damesjekking, det er vel denne evige usikkerheten. Når jeg ser tilbake, hadde det vært konge med litt mer tro på meg selv.
Han hadde ingen tro på at det skulle gå seg til med kollegaen Tuva Fellman, kjent fra program som «Hallo P3» og «Juntafil». Men vennskapet tok en ny vending under Øyafestivalen i Oslo sommeren for tre år siden. Han bor i Oslo, hun i Trondheim.
– Tuva sa at du er hennes største forbilde?
– Sa hun virkelig det?
Sjelden pause.
– Men mente hun det, spør han.
– Det hørtes sånn ut.
– Jøsses. Nei, nå ble jeg veldig glad. Jeg tenkte lenge at Tuva var altfor kul og digg til å bli interessert i meg. Hun er vokst opp på Ellingsrud i Oslo, har kred, kjenner mange som driver med hiphop og har selv drevet med skating og snowboard. Nei, Tuva er veldig kul. Jeg har ingenting å stille opp med der, jeg har ikke nubbesjanse til å være kul.
– Hva er du?
– Jeg er en slapp fyr som elsker å lage radio, se på tv-serier og høre god musikk.
– Er ikke det kult?
– Nei. Men det er kult nok for meg.
Ut av målgruppa
Venner og kolleger mener at Ronny Brede Aase må være et av de menneskene på jorden som er mest glad i radio. Da P3 skulle sende direkte fra stua hans en 17. mai, ble Ronny sittende oppe natten før og leke seg med den mobile miksepulten og spille radiojingler for seg selv. Men alle eventyr må ta slutt. P3s målgruppe er mellom 18 og 29 år. Neste år fyller han 30.
– Jeg vet jo at på et eller annet tidspunkt så tenker noen i ledelsen at jeg ikke er interessant lenger. At jeg ikke er oppdatert, relevant eller ung nok.
– Stresser det deg?
– Ja.
– Hvor mange år har du igjen i kanalen?
– Vet ikke.
Hver gang han blir kalt inn til medarbeidersamtale, frykter Ronny Brede Aase å få sparken.
– Når du har det så bra, er du redd for at det skal ta slutt. Sånn er det nå. Uansett hvor dritt jeg måtte ha det, så har jeg aldri dårlige dager mellom 06.03 og 09.00. Det er ikke mulig for meg å mistrives de timene i radiostudio.
– Jøss.
– Ja, men det er sant. Jeg sier ikke at vi lager perfekte sendinger, men jeg har supre kolleger, vi spiller god musikk og har topp gjester. Jeg lever drømmen, jeg har det fantastisk på alle måter.
Han drar begge hendene gjennom alle krøllene, det kommer et sukk av lettelse.
– Livet går faktisk over all forventning.