Kollega Niklas Baarli er «megabekymret for utviklingen hans».
Fortsetter Mathias i dette tempoet, med to barn, stasjonsvogn, flerfoldige millioner i gjeld og et oppussingsprosjekt i kjelleren, mener Niklas at «gamlefar» kan hoppe bukk over P1 og skli rett inn i P1+.
Kanskje var det derfor han skjenket makkeren esken med Fuck my life-mints, som ligger øverst i skuffen på Nylennas arbeidsplass, side om side med paracet og smokker.
Miniuniverset
Duoen fra P3-programmet Verdens rikeste land («et slags Dagsnytt 18 for ungdom») får en betydelig del av æren for at NRK lokket til seg flere yngre TV-seere under stortingsvalget for to år siden. Den beleste og forsiktige tobarnsfaren Mathias, programmets anker, og hans unge, festglade og ulærde makker Niklas står i spissen for et av P3s mest populære programmer. I vår ble det klart at moderskipet på Marienlyst ønsket dem tilbake til høstens valgsendinger. I disse dager figurerer de på valgsendinger fra hele landet i beste sendetid på NRK 1. Et solid byks opp fra deres over 200 000 radiolyttere per sending. NRK venter rundt en halv million seere til programmene. Akkurat det trenger ikke være så sunt for nervene til en smått stressa og perfeksjonistisk radiomann, som lever litt for mye inne i sitt eget hode.
Denne onsdagsmorgenen, mens direktesendte valgprogrammer fortsatt er på en armlengdes avstand, viser Mathias Nylenna vei inn på NRK Tyholt med overraskende lette skritt. Kanskje han har tatt seg kraftig sammen, hva vet vi. Vi var advart om at dette tidspunktet på døgnet ikke er hans beste. Etter å ha skaffet oss svart kaffe i kantina og småpratet litt med kollegene dumper han ned på plassen sin i P3-redaksjonens åpne kontorlandskap. Tre meter unna sitter kona Anne Dorte Lunås med radiodokumentar-gjengen. Like utenfor, i et tilstøtende bygg, leker sønnen deres Olav (2) i NRK-barnehagen. Datteren Tora (snart 6) har også gått der, før hun i høst ble skolejente.
– Vi lever i et miniunivers, sier han selv.
For sikkerhets skyld bor de 200 meter unna.
I løpet av sine ti år i rikskringkastingen har han rukket å skålde Ingerid Stenvold med kaffe, markert seg som kunnskapsrik reporter med nevrotiske trekk og funnet sin utkårede. Er «gamlefar» i ferd med å vokse ut av P3?
– Jaa.
32-åringen drar litt på det.
– Jeg tør ikke si det for sikkert, heller. Sosialt har jeg det, for lenge siden. Jeg har jo hatt barn i seks år. De andre her bare: «Hva er det du driver med?» De er jo rundt 20.
– Men, sier han.
– Det holder meg jo ung.
«Dritten i midten»
Av alle krevende oppdrag Magne Nylenna har hatt i livet, har det å være far, og spesielt til han ene, utpekt seg. «Det er ikke alltid så lett å være far til en sønn», humrer han. Mellomstemann Mathias var alltid den som forsvant under familieutflukter. Den som testet grenser og herjet vilt. Han har brukket armene til sammen fem ganger.
– Det bare skjedde, sier hovedpersonen selv.
– Det skjedde så mye at jeg måtte slutte. Jeg ble redd for å slå meg. Da begynte jeg kanskje å tenke i stedet.
Vi har forflyttet oss noen få meter til Egon på Tyholttårnet. 70 meter over bakken, med utsikt over byen han kom til som student, tenker han tilbake på oppveksten. Trygge rammer i Ski i Akershus, med en lege til far og lærer til mor. Storesøster Astrid fulgte i fars fotspor, ble lege og siden helsebyråkrat. Lillebror Helge ble prest. Selv er ikke Mathias kristen. I motsetning til søsknene har han verken giftet seg i kirka eller døpt barna sine.
– Var det ditt opprør?
– Kanskje, jeg vet ikke. Jeg var jo han dritten i midten, ikke sant? Søstera mi hørte på foreldrene mine, og da kunne jo ikke jeg det. Jeg hadde tre foreldre: mamma, pappa og søstera mi. Jeg stanget litt i flere år før jeg flyttet hjemmefra. Kanskje helt til jeg flyttet til Trondheim. Jeg måtte 60 mil unna for å finne min greie.
Rebellen i midten var mer søkende. Han forsvant inn i musikken, hang med venner, skulket en del på videregående. Helt til lærer Stein Bjørlo, en glimrende formidler, fanget interessen hans med faget politisk idéhistorie. Han husker hvordan han slapp å pugge for å huske ting. Hvordan nye sammenhenger i samfunnet og verden åpenbarte seg.
– For meg handler journalistikk om formidling. Det å presentere ting på en forståelig og morsom måte. Det har vært min greie siden jeg begynte i P3.
Les også: Fire uker med valgkamp på NRK i høst
Skammen
Ifølge faren hans viste samfunnsengasjementet seg tidlig hos Mathias. Han var den som aldri greide å gå forbi en tigger. Forskjellene i verden sto tydelig for ham da familien flyttet til Chicago i USA. En skjellsettende erfaring.
– Det formet meg veldig. All musikken jeg fikk med meg der, det å oppleve noe helt annet. USA, liksom, sier han og slår ut med armene!
Én ting var Chicago Bulls, Michael Jordan og The Smashing Pumpkins. Men den strukturelle forskjellen, tryggheten nord i byen der de selv holdt til – i skarp kontrast til hvordan de låste bildøren og nærmest ikke stanset på rødt da de var på sørsiden – satte seg i 12-åringen Mathias.
Siden er reisene blitt flere. Til Niklas' store forundring kommer Mathias seg fram i verden («Han er som en dement person på tur. Han skjønner ikke hvordan han går gjennom en sikkerhetskontroll, eller hvordan et boardingpass fungerer».) Ifølge makkeren er han også livredd for å bli matforgiftet, og trives best med en godt stekt pizza («nesten svidd») på sine turer rundt om i verden.
Han har dekket presidentvalget i USA i 2008 og laget innslag fra Kasakhstan. I fjor laget radarparet programmet «Verdens rikeste land møter verden» fra Etiopia i forbindelse med TV-aksjonen.
– Det ble et veldig bra program, som jeg er veldig stolt av, sier Mathias.
Mindre stolt følte han seg da han var der.
– Altså, vi kunne ikke drikke vannet i landsbyen vi var i. Jeg husker at vi gjemte oss bak en jeep og drakk flaskevann. Jeg skammet meg så veldig. Så skam.
– Om det er noe jeg har med meg fra den kristne bakgrunnen, er det den protestantiske skammen. Jeg skammer meg litt når jeg reiser.
Fra fest til babysang
Miksen av fjas og blodig alvor har vært en suksessfaktor. I fjor sto jubelen i taket da Verdens rikeste land, programmet han utviklet for tre år siden, vant tre priser under radiobransjens årlige Prix Radio. For første gang vant et program kategoriene «Årets humor» og «Årets nyhetsprogram». I programmet har Dalai Lama fått trøstekurv fordi Erna ikke ville møte ham. I det ene øyeblikket ringer Niklas sine Facebook-venner for å gi dem en muntlig statusoppdatering fra livet sitt, i det andre intervjuer Mathias en forsker om sykdommen ME.
– Kanskje måten vi er på, får unge til å bry seg på en annen måte.
– Er det et mål?
– Ja. Jeg tror nok det bor en lærer i meg. Jeg har lyst til å få folk til å skjønne at det å kunne ting, det er ikke noe gærent i det. Det er ikke noe gærent i å bry seg. Og så mener jeg at det går an å kødde veldig mye uten at det går på troverdigheten løs.
De fikk henne rett i fanget, i oktober 2009. Mathias var 26, glad i en fest og nettopp blitt samboer. Årene før hadde han dyrket musikken og det sosiale livet fremfor statsvitenskapsstudier, først på Blindern, så ved NTNU. Med hardcore-bandet Angora Static turnerte han Europa rundt, og sto for låtskriving, en hardtslående vokal og gitarspilling. «Sykt kreativ tilnærming til gitarspill», sier en musikerkjenning, «melodisk, fett og smart». Senere ble det bandet Snøras, flere album og kronjuvelen: Øya-opptredenen i 2009. Tre måneder senere var han far.
– Overveldende, sier han.
– Jeg jobbet i P3 og spilte i band, liksom. Var ute på byen fredag og lørdag. Fri. Trengte ikke tenke på andre enn meg selv. Det var en kjempeovergang. Vi var de første som fikk barn i vennegjengen vår.
Les også: Sju radiopriser til NRK Tyholt
Mathias Nylenna ble bråvoksen. Plutselig satt han på gulvet med datteren på babysang, omgitt av «ti damer som var ti år eldre enn meg».
– Den klarte jeg ikke. Jeg fikk helt klaus, ser han, og ser et øyeblikk ut som han gjenopplever grufullhetene.
– Det var ekstremt fremmedgjørende. Følte meg helt jævlig.
En liten pause.
– Nå har jeg jo gått meg til.
Fem minutter etter at han går av lufta, er han hjemme hos ungene. Da er det fullt kjør frem til legging, hans favorittstund. Pulverheksa, Thorbjørn Egner og klassiske eventyr som Askeladden står ofte på menyen.
– Albert Åberg er en favoritt!
– Din eller barnas?
– Egentlig min. Jeg er så glad i Albert at de har fått mye Albert, de òg. Den stunden der liker jeg så godt at barna egentlig kommer seg veldig sent i seng.
Les også: 100 timer på Torvet med P3
Flink gutt-syndrom
Musikken er ikke lagt helt på hylla. Det siste året har han opptrådt med trondheimsbandet The Pink Moon, men i vår tok han pause. Det ble for fullt i hodet.
– Jeg er ikke sånn kosespiller. Det må være bra.
– Det er derfor du blir så sur når du blir spurt om å spille i familiesammenheng?
– Kanskje. Jeg er ikke noen nachspielgitarist. Ingen entertainer. Skal jeg spille, tar jeg det veldig seriøst, det òg. Det er ikke noe halvveis.
Han tenker seg kort om.
– Det er litt selvpining. Jeg kan ikke gjøre noe bare for moro skyld.
Lettelsen var stor da legen sykmeldte ham i januar i år, på grunn av stress. Til sammen ble ideene og tankene som kvernet i hodet for mye, kombinert med et hektisk familieliv. Han har alltid vært mye inne i sitt eget hode. Kan bli fjern og gruble, kose seg med å pønske ut et morsomt innslag og kjenne på tilfredsstillelsen av å få ideen på lufta. Selv beskriver han det som «et rikt indre liv, med masse humør, masse bekymringer og masse stress».
– Det må være bra, det jeg lager.
Han jobber med å gi slipp.
– Jeg synes sommeren gikk bra, kjempebra. Jeg klarte å være der med barna. Vi var på hyttetur med slekta og på norgesturné. Da sletta jeg alt fra telefonen, jobbmailen og alt, og gjorde meg selv utilgjengelig og prøvde å snakke så lite om jobb som mulig med andre. Jeg er ganske fornøyd med hvordan det ble. Det ødela ikke ferien. Men sånne ting har jo ødelagt ferien før.
Som somrene før, ble også denne sommeren tilbrakt på familiens landsted Nylenna på Nesodden. Totalt teller de 14 store og små, når hele storfamilien er samlet.
– En gutt med flink pike-syndrom, er det sagt om deg?
– Jo, litt, medgir han.
– Jeg har lært mye av det. Det måtte komme før eller siden. Sånne som meg er dømt til å gå på en smell.
– Hva har du lært?
– Det handler om mentalitet. At jeg ikke etter dette intervjuet skal bruke 20 timer på å tenke på det til det er på trykk. Det handler om å slappe av. Jeg må ut av meg sjæl og ut i verden. Jeg er blitt bedre på det.
Med en stappfull jobbhøst og to små barn, 60 mil fra nærmeste besteforeldre, øver han seg på å slappe av i de få lommene som dukker opp.
– Vi er en ensom satellitt, sier han.
Men alt i alt:
– Jeg har hatt det bra i livet. Har ikke noe å klage på. Den motstanden jeg har møtt, har jeg skapt selv. Jeg er litt sånn selvpiner.
Radiognisten ble kanskje tent allerede i tiårsalderen, da han stolt ringte hjem fra speiderleiren for å meddele at han hadde fått jobb i speiderradioen. I dag står radio like høyt i kurs. Han har aldri gått på jobb for pengenes skyld. Siden Verdens rikeste land startet for tre år siden, har duoen prøvd seg på scene og tv-skjermen.
I tenkeboksen
32-åringen har aldri lagt en karriereplan. Ting har snarere bare blitt sånn. Og hva nå?
– Er du i tenkeboksen?
– Litt i tenkeboksen, bekrefter han.
– Det er mye jeg ikke vet. Jeg vet at Verdens rikeste land er over halvveis i løpet. Det har gått noen år, det er ikke like mange år igjen. Da blir det litt vanskeligere å snakke om fremtida enn for et par år siden. Men det er fortsatt mye jeg vil gjøre. Både i Verdens rikeste land og etterpå.
Drømmejobben ville vært å utvikle nye programkonsepter, avslører han. Da kan han holde på i sitt eget hode, leke seg med ideer og prosjekter.
Men først: valget 2015. Onsdag står han i Storsalen, side om side med Niklas og Ingunn Solheim under valgsendingen fra Trondheim. For mer enn ti år siden tilbrakte han all sin tid i den samme røde, runde bygningen, der han laget studentradio fra en av loftshyblene.
– Hvordan blir det med nervene under valgsendingene?
– Den første sendinga for to år siden var jo helt jævlig. Jeg husket ikke så mye etterpå. Men jeg hadde en veldig bra produsent på øret, og jeg var forberedt til fingerspissene, jeg visste akkurat hva jeg skulle si.
Det vet han hver gang.
– Jeg må være så forberedt at jeg kan begynne å kødde.
Etter sendingene, hvis alt har gått bra, kan gamlefar senke skuldrene og slippe godfølelsen til.
– Da kan jeg feste hele natta! Det er den beste følelsen jeg vet. For da fortjener jeg festen. Og når jeg fortjener det, når den gode følelsen er der, da kan jeg passere Niklas, altså!
