Tradisjon er like viktig som fornyelse, men det er ikke alltid at de kvalitetene utvikles best i samme forestilling.
Den nest siste forestillingen jeg opplevde på Trøndelag Teater i 2015, var «I grevens tid» – et tidsskille på to måter.
Den markerer inngangen til Trøndelag Teaters nye æra som såkalt repertoarteater, det vil si at forestillinger spilles en periode, pakkes ned noen måneder eller år, og så tas opp igjen ved en passelig anledning. «I grevens tid» hadde nypremiere på tampen av november 2015, over et år etter at den gikk for første gang. I februar 2016 skjer det samme med 2015-forestillingen «Kongen dør».
Forestillingen markerer også avgangen av en generasjon skuespillere. «I grevens tid» er et godt skrevet «klassisk» teaterstykke, med treffsikre replikker og mennesker i en gjenkjennelig livsfase, godt formidlet av drevne skuespillere. Men disse skuespillerne er så til de grader drevne at de er, eller er på vei, over i pensjonistenes rekker. Mange av teatrets mest folkekjære skuespillere er på vei ut døra. Jan Erik Berntsen, Kine Bendixen, Harald Brenna og Arne Reitan er offisielt pensjonister. Ragnhild Sølvberg og Helle Ottesen skal glede publikum et år til.
Dette er skuespillere mange med meg vil savne.
Den siste forestillingen jeg så i 2015, var «Unge dramatikere». Tradisjonen med å invitere tenåringsforfattere til å skrive dramatikk og sette den opp med helproffe dramaturger, instruktører og skuespillere er inne i sitt fjerde år, og var en sann fornøyelse.
Slett ikke alt i denne forestillingen kan karakteriseres som modernistisk. Men flere av de yngre skuespillerne på scenen innebærer en ny, mer publikumshenvendt og metaorientert spillestil, som vil prege teatret i stadig sterkere grad fremover. Mange med meg gleder seg til å følge dem videre.
Trøndelag Teaters repertoar i 2015 viste en sunn balanse mellom det mest allmenne og det mer hemmelige, mellom tradisjon og fornyelse. Det var «The Sound Of Music» og «Hamlet», men også nyskrevet dramatikk som Jo Strømgrens «Konfirmasjonen» og eventyrmusikalen «Påfuglen».
2015 har kanskje ikke vært en like sterk kunstnerisk maktdemonstrasjon som de foregående to årene på Trøndelag Teater, men det har vært mye å glede seg over, iberegnet de allerede nevnte oppsetningene.
Skal jeg velge to høydepunkter, må det likevel bli to mindre oppsetninger på Studioscenen, som også kan sees på som ytterpunkter blant årets oppsetninger.
Harold Pinters «Vaktmesteren» er et genialt stykke som ble spilt med perfekt besetning og i stram regi. Et nyklassisk stykke av den absurde skolen, spilt i forfatterens ånd, hylende morsomt helt til det ikke er morsomt lenger, og da gjør det vondt.
Georg Büchners «Leonce og Lena» var noe ganske annet – fabulerende, lekent, rart; også det med perfekt besetning til en tilsynelatende svært løs regi, spilt i forfatterens ånd; dvs. uten synderlig respekt for originalmanuset. Poenget var ikke å holde publikum inne i fiksjonsgrepet, men å spille på at dette faktisk er en teateroppsetning, ikke virkeligheten.
En oppsetning jeg likte godt og ga god anmeldelse, var høstens storsatsing «Hamlet». Espen Klouman Høiner var strålende i tittelrollen, og Shakespeares tekst i Bjerkes oversettelse var godt ivaretatt. Kanskje overdøvet styrkene de regimessige svakhetene.
Det er en teateropplevelse som har hengt igjen i bevisstheten. Ikke bare på grunn av kvalitetene, men fordi det var noe som ikke helt stemte, noe som gnagde allerede mens jeg skrev anmeldelsen – og som jeg først i ettertid har klart å sette ord på.
For Shakespeare er jo hele verden en scene, og i «Hamlet» spiller aktørene hver sine spill. Det er på en måte selve greia. Men likevel – i denne oppsetningen møttes den klassiske rolletolkningen med sterk indre overbevisning og perfekt diksjon (som Høiner), ironisk lekne utøvere i fri dressur (som Honstad, Kallum), og akkurat dette samspillet går ikke helt opp.
Trøndelag Teater har lyktes godt både med å ivareta tradisjon på de store scenene og leke frem radikal fornyelse i de mindre. Men å forene de to ambisjonene i samme oppsetning er ikke enkelt, og det er ikke sikkert det alltid er noen naturlig ambisjon. Jeg mener, jeg setter like god pris på god fotball som en real rugbykamp. Jeg vet ikke hva jeg hadde valgt om det sto mellom angrepsfotballen til Paris St. Germain eller total-rugbyen til Toulon. Det eneste som er helt sikkert, er at jeg ikke ville fått noe ut av en kamp mellom de to lagene uten et felles sett regler.