Bedre kan det ikke bli. Det er på hytta vi senker skuldrene og slapper av, med snøskavler, vær og vind. Vi nordmenn er hyttefolk langt ut over det vanlige.

Stadig flere bor urbant, noe som har gitt hyttelivet større verdi. Bildet er fra Oppdal. Foto: Ludvig Killingberg jr

Hyttetradisjonene sitter tungt i den norske folkesjelen. Å reise til hytta har alltid betydd noe helt annet enn sydenturer. Noe helt annet enn å dra på storbyferie. Noe helt annet enn å leie en leilighet i attraktive fjellområder med alle fasiliteter.

Hytta er noe annet, om du har kjøpt den eller arvet den. Med arv sitter det trolig enda mer affeksjon i veggene. Uansett hvor mye eller lite komfort den har, så gir hytta hvilepuls og harmoni. Stadig flere bor urbant, noe som har gitt hyttelivet større verdi. Mange har finere hytte enn bolig hjemme, og noen har valgt å bo på hytta året rundt. Det har skapt strid. Hyttekommunene vil ha inntektene, men ikke utgiftene eldre hyttefolk ofte kan medføre.

Hyttefolket er stadig viktigere for mange bydesamfunn. Uansett hvor snobbete hyttegjestene måtte være, er de gull verdt. En undersøkelse nylig viser at hyttelivet generer 6,5 milliarder kroner årlig. Bare skiheisene representerer en verdiskaping på rundt en milliard kroner. Hyttefolket skaper arbeidsplasser innen bygg, vedlikehold og service. Uten hyttene ville enda flere bygder blitt utarmet.

Takken hyttefolket får er stadig mer eiendomsskatt i kommuner der de ikke har stemmerett, pluss lokal nettleie ingen kan velge bort. Mye har sviktet fordi tunge sosialdemokratiske tradisjoner har definert hytter som luksus. Det til tross for at landsfader Einar Gerhardsen valgt hytta som samlingssted for sine nærmeste støttespillere før viktige beslutninger ble tatt.

Det er ikke politisk stuerent å prioritere veiene til de store hytteområder. Derfor sliter fortsatt svært mange med elendige riks- og fylkesveier til hytta. Selv om trafikken er meget stor i helgene, hjelper det ikke i møte med de politiske prioriteringene i Nasjonal transportplan.

Hyttepolitikken er et lappverk av statlige bestemmelser og reguleringer, og kommunale vedtak, skatter og avgifter. Det er fortsatt masse bråk om festekontrakter, der grunneierne via europeisk rett har fått utvidede rettigheter. Bergnabber ved sjøen og ulendte fjellstrøk grunneierne priset til nær null for noen tiår siden, er blitt gull verdt. Nå kommer bølgen av etterpåklokskap og skaper bruduljer både juridisk, politisk og praktisk.

I fjellheimen bærer stadig flere hytter preg av å være med i en konkurranse om å vise frem rikdom. Størst mulige tømmerstokker, flest mulig karnapper, oppstuer, varmekabler i oppkjørselen og garasje i kjelleren. Og de mest vulgære fornekter seg ikke i jakten på bonderomantikk. Mange hytter er som et Soria Moria slott. Flere av dem er å finne i Oppdal, Hafjell, Kvitfjell og en rekke andre populære utfartssteder.

Stadig flere melder seg på i motstrømmen. Liten hytte er i ferd med å bli en trend, sammen med jakten på hytter langt utenfor allfarvei. En hytte på rundt 20 kvadratmeter i Gudbrandsdalen gikk for 1,6 millioner kroner for et par år siden. Målt per kvadrat var det den foreløpig dyreste hytta her til lands, ifølge VG.

Jeg har vært der flere ganger, og sett de eksotiske forholdene i vill natur. Uten strøm, vann og kloakk, uten vei på sommeren og skiløype på vinteren, og med minst halvannen times skitur fra nærmeste vei vinterstid.

Små hytter i vill natur, over en skoggrense som stadig kryper oppover, og som inviterer til det mest primitive, er blitt en attraksjon. Men svært mye står i veien for å lykkes med en hyttedrøm ut over det vanlige. Det er lettere å kjøpe eller bygge et palass i regulerte områder, enn å skaffe seg et lite krypinn på ville fjellet.

Flere tusen små buer, setre og gamle bruk råtner ned. Mange av dem er attraktive som hytter, men ingen får kjøpt dem. Enkelt og greit fordi grunneieren som regel ikke har frihet til å selge. Derfor står husene ubrukt og forfaller.

Det er trist å se på. Det er trist for bonden som ikke får hentet ut verdiene. Og det er trist for utviklingen, da de kunne ha bidratt til et mer mangfoldig hytteliv.

Hyttepalassene står og lyser i byggefeltene, men hyttedrømmen er nok også på vei lenger enn langt inn i fjellheimen. Til en liten bu, helt uten fasiliteter, men med de beste muligheter for den mest primitive nytelse. Noen av oss liker begge deler.