Å utvikle og føle oss nyttig skjer aller best gjennom å skape.
I et samfunn der det er trange rammer for hva som er normalt, faller mange utenfor. Det er skapt et utenforskap, hvor mange er uten tilhørighet og uten noe nytteverdig å gjøre. Alle vil være nyttig, det ligger latent i oss. Derfor er det uhyre viktig at alle som har en mulighet til det, tar et ansvar for å inkludere. Sosialpedagogisk arbeid er viktigere enn noen gang. Bedrifter bør forpliktes til å drive sosialt entreprenørskap, se de menneskene som ikke har oversikten og bruke de ressursene disse menneskene har i et fellesskap, til det beste for alle. Det er noe som heter at du er ikke sterkere enn det svakeste leddet, og nettopp det bør gjøre oss oppfinnsomme og rause overfor dem som ikke «har alt».
Samtlige tiggere skulle vært satt i en rullestol hver, kjørt ut i skogen, tippet ut og så blitt fortalt: «Reis deg!», og når de har reist seg og har noe å by på, skal de som er innenfor normalen bruke sin kløkt til å gi plass. I stedet for å se på hvordan man kan hjelpe, så skal vi se ressursene som bor i folk, hva kan de bidra med.
Jeg ble i 2002 headhuntet til en stilling av min daværende sjef Øivind Kihl. Bestillingen var: Bygg en produksjonsenhet i videreføringen for folk som vil tilbake til livet etter rusmisbruk. To år senere sto Stolt der. Jeg startet jobben med å lese en bok: Veien til Livet av Anton Makarenko. En pedagogisk fortelling fra slutten av 1800-tallet. Den handlet om de første kollektivene som brukte arbeid som metode for mennesker som trengte støtte og ville utvikle seg. Jeg har alltid skjønt nytten av arbeid som metode. Å utvikle og føle oss nyttig skjer aller best gjennom å skape. Å produsere noe som andre behøver har stor verdi for egenvekst. Mange ungdommer jeg har jobbet med mangler egenverd. Da er sosialpedagogisk arbeid en måte å nå inn til egenverdet, fordi det har som mål å oppdra, rettlede og lære ungdom å ta en plass i samfunnet.
Jeg ble den gang i 2002 også introdusert for San Patrignano, et kollektiv i Italia, en familie for ungdom som har mistet veien, et fellesskap for livet. De ønsker velkommen alle som er rammet av avhengigheter eller sosial ekskludering, slik at de gjenvinner sin egen vei. Dette skjer gjennom arbeid og et program for utvinning som først og fremst, ifølge deres visjon, er kjærlighetens vei og det er gratis. De var til stor inspirasjon i prosessen inn mot å bygge Stolt. På San Patrignano lever det cirka 1000 mennesker, som produserer selv det de trenger. De har eget bakeri, driver kafeer og pizzeriaer, de har frisører, vaskerier, tannlegekontor med mer. Arbeidstrening som gir inntekt slik at de klarer seg.
Stolt skulle bli et slikt sted og slik ble det. Jeg tok kontakt med Preben Oosterhof, gründer av alle kaffebarene til Dromedar. Vi inngikk et samarbeid. Han kunne kaffe. Jeg kunne ungdom. En fabelaktig idé og et spennende samarbeid. Preben har tatt ungdommer videre med seg inn i Dromedar, og én ungdom har vunnet mange priser i norgesmesterskap for baristaer. Mens prosessen og oppbyggingen av Stolt pågikk, satte jeg i gang vedproduksjon, laget årskalendere, årsrapporter og drev plakatarbeid med ungdommer og veileding av ansatte i institusjonen, satte opp budsjett og fikk inn midler til å leie inn arkitekt, snekker til å bygge kafeen, med mer. Etter et år med helseøkonomi på TØH, var det enkelt å skjønne at Stolt var god samfunnsøkonomi. Å bygge opp ungdom gjennom arbeid, hvor de måtte forholde seg til renslighet, nøyaktighet, penger, mat, kaffe, komme presis, «face» folk og så videre, var veien å gå. Ansvarlighet for eget liv. Vernepleier Lars Vanvikmyr ble ansatt, og da var vi to voksne og én ungdom som tok etablererprøven, slik at vi kunne starte opp. Du skal selge mange kopper kaffe for å få inn nok penger til å dekke alle kostnadene, men lønningene våre var ivaretatt som de fagpersonene vi var i rusomsorgen, så dette var en suksess for ungdommene, for miljøarbeiderne og for nabolaget i Ilsvika som var overmåte glad for en lokal og flott plass som Stolt ble.
Jeg er et rivjern til å få ting gjort. Å produsere noe selv skaper stolthet og innsikt, og dermed selvstendighet og frihet. Jeg lærte det fra punken. I 1977 kom det en gjeng ramlende inn døren i plateboden jeg arbeidet i. Kort tid etter spilte jeg i jenteband, laget fanziner, som er et sjølprodusert gatemagasin, og konserter. Det kokte i oss, vi gjorde det vi var «ment to do», leve ut kraften og ta plass i samfunnet. Jeg har jobbet på Nidar sjokoladefabrikk og har stor respekt for folk som er fabrikkarbeidere, men jeg måtte skape noe sjøl, med fossekraft og teft, så det ble: Stolt, Mind The Gap (en musikkfabrikk for ungdom), Bettys Lykkeprosjekt (brystkreftkalender), Betty Bohm Bang Band, Betty Big Boom Band, de to sistnevnte var ego-prosjekter hvor vi var en gjeng som spilte og ga ut egne låter. Hele tiden har jeg forsøkt å si at vi strever med for mye og skremmer ungdommene våre med vår egen angst for utilstrekkelighet. Vi vil at de skal posisjonere seg i systemet som allerede er en trang flaskehals. Kanskje er det noe i Raga Rockers låt: «Vi skal bombes tilbake til steinalderen». Vi trenger det ikke fysisk, men helt sikkert mentalt.
Når våre dager er talte, tror jeg at vi er mest fornøyd med hvor mange hjerter vi har nådd, som om vi leger oss selv der vi ser at andre får det bedre på grunn av oss. Normalen bør være vid som en låvedør, slik at verden blir et bedre sted for alle. Driven etter å bare være opptatt av seg selv har ikke gjort folk lykkelige, men å se noen vokse gjennom å skape, gjør oss stolt.