Mangel på inkludering og tilhørighet til steder og miljø man skal leve i, er utfordrende. Det er bare å se til Brussels Molenbeek og Sveriges Rosengård og Rinkeby.
Fra tid til annen sysler jeg med tankene om mitt liv og mine hverdager i Norge – landet jeg ikke ble født i, men kommer angivelig til å dø i. Jeg liker mitt nye hjem hvor jeg etter 20 års opphold har dannet meg et stort nettverk bestående av utlendinger og etnisk norske mennesker. Trondheim er forandret meget siden jeg kom hit i 1996. Byen har flere utlendinger som er norske statsborgere mens stadig flere utlendinger bosetter seg her. En tanke som har vekket min oppmerksomhet er hvorfor utlendinger har vanskelig for å kalle Norge mitt land». Jeg hører ofte når utlendinger blir spurt hvor de kommer fra, så besvarer de spørsmålet med deres opprinnelsesland og ikke Norge.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Hun har båret gutten fram i ni måneder og får ikke se han.»
Noen utlendinger kommer for å studere eller arbeide, mens andre kommer fra krigsherjede områder. Ifølge Statistisk sentralbyrå kom det ca. 38150 asylsøkere til Norge i 2014. Det er gode grunner til å anta at tallet ikke var mindre i 2015. Spørsmålet er hvor heldig det vil være for landet å få nye borgere, hvis disse får et slags identitetsproblem i det samfunnet de skal leve i. Mangel på inkludering og tilhørighet til steder og miljø man skal leve i, har vist seg å kunne være utfordrende. Eksemplene på sistnevnte er Brussels Molenbeek og Sveriges Rosengård og Rinkeby.
Både tilpasning og kjærlighet er livsnødvendige verdier. Mens tilpasning demper angsten for å miste jeget, forsvinner livets mening og eksistensialismen uten kjærlighet. Tilpasning fordrer likhet og respekt for ulikheter, men med kjærligheten kan vi bygge bru mellom ulikheter. Vi utlendinger krever ofte holdningsendring hos nordmenn, men vi bør ikke glemme å rette kritikken mot oss selv. Uvitenhet og forutinntatte holdninger hos nordmenn er like samfunnsdestruktiv som utlendingenes likegyldighet og fravær av engasjement.
Det ser ut til å være en symbiosekamp mellom utlendingers følelser knyttet til deres opphavsland og deres nye hjemland. Utlendinger finner det vanskelig å vise sine følelser for Norge som sitt nye hjemland. Faren for å bli stemplet som europeer, modernisert og/ eller hjernevasket av Vestens propaganda fra andre utlendinger er overhengende. Dette er kjennetegn som ungdommer for enhver pris vil unngå. Ungdommer som til tross for dette streber mot integrering og harmoni fortjener all ære i denne konteksten.
Vi vet at mangel på integrering og tilhørighet kan føre til samfunnsangst og depresjon. Når våre nye landsmenn får samfunnsangst og depresjoner forårsaket av mangel på integrering og tilhørighet, finner en nesten alltid svaret i ensomhet og adskillelse fra majoriteten. Altså segregering i stedet for den inkludering vi alle søker å oppnå. Forgjeves søk etter nærhet og trygghet synes å være en gjenganger blant disse ungdommene. Det er et felleskjennetegn for de radikaliserte ungdommer i Europa som knyttet seg til voldelige organisasjoner som ISIL og Al-Shabab. De tenker ofte «aksepteres du meg ikke i dette samfunnet, forbrenner jeg».
Ifølge SSB utgjør innvandrere ca. 16,3 av den norske befolkningen per i dag. Innvandrerkritikere mener at regjeringens mål om å bygge et bærekraftig samfunn med mangfold og fellesskap, hvor innvandrere inkluderes som en ressurs er et uoverkommelig prosjekt. Realiteten er at det norske samfunnet trekkes sakte og sikkert mot den globaltenkende og multikulturelle verden. Vi blir beriket av mennesker med annen kultur og kunnskap. I kjølvannet av at samfunnet berikes med kunnskap og ressurser, medbringes utfordringer av religiøs og kulturell karakter. For å skape tilhørighet til det norske fellesskapet og utlendingers tillit til norske politikere, er det høyst nødvendig med en sammensetning av borgernes individuelle handlingskraft og samhandlingskraft hos folk med opprinnelse fra en annen verdensstruktur.
- Det er stor grunn til bekymring for fosterbarna
Det å forstå samfunnsstrukturen av både rettslige og ikke-rettslige normer er essensielt i integreringsøyemed. Tillit skapes ved fellesforståelse av normer og regler – videre ved å bry seg om samfunnet man lever i, hvor samfunnets leveregler respekteres. Et eksempel på mislykket politikk er barnevernsområdet som har skapt store frustrasjoner hos utenlandske familier.
FNs flyktningkonvensjon som Norge har slutte seg til gir flyktninger grunnleggende rettigheter som foranlediger flyktningstatus. Det medfører at Norge vil stadig få nye samfunnsborgere uavhengig av hva jeg og du måtte ønske. Vi bør erkjenne at samfunnet vårt endrer seg over tid og det kreves årvåkenhet for å møte dets utfordringer med det overordnet mål om å unngå danning av ghettoer. Ghettoer påvirker velferden og forkludrer god integrering. Ettersom vi vet at diskriminering og rasisme er barrierer som distanserer borgerne fra hverandre, bør vi stå sammen og forene oss slik at vi videreutvikler landet sammen.
Symbiosen mellom mennesker og fellesskapet er spennende hvor mennesker er skapt for å leve i fellesskapet. Med vilje til å skape et godt fellesskap kan vi utrette meget. Så la oss stå sammen og fremstå forente.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast: