Er det bunnlinja til utbyggerne som teller mest for våre politikere?
Ranheim inn i fremtiden (RIIF) er en partipolitisk uavhengig interesseorganisasjon som mener det er viktig å være aktive og forsøke å korrigere våre folkevalgte når de er på feil kurs. Vi har organisert og engasjert oss for Ranheim, bydelen vi bor i, er glade i og der fravær av en overordnet reguleringsplan holder på å ødelegge de kvaliteter beboere verdsetter, utbyggere selger og tilflyttere søker.
Før siste kommunevalg arrangerte RIIF en busstur på Ranheim for lederne av de politiske partier. Ordfører Rita Ottervik uteble, ellers var deltagelsen stor. Bussturen på to timer var oppkjøring til et åpent folkemøte der hvert parti fikk redegjøre for sin holdning til den planløse (og ganske brutale) veksten Ranheim er offer for.
Bussturens nest siste stopp var ytterst på moloen på Grilstad Marina der en tydelig ser landskapet Ranheim er bygd opp på, og hvordan bebyggelsen tidligere har forholdt seg til topografi og kulturlandskap. Bebyggelsen har i all hovedsak vært på knauser og høydedrag, mens åkrene fyller flatene imellom. Det har tatt tusener av år å omdanne den gamle havbunnen til femstjerners matjord som utgjør dette åpne, vide landskapet. Brutt av grøntdragene langs bydelens engang ypperlige gytebekker for regionens rike bestand av sjøørret. Det naturlige amfiet fra Charlottenlund i vest og Værestrøa i øst rammes inn med skogkledde åser i bakkant. Dette er Norges beste matjord; Trondheims svar på Toscana.
I åsene bak åkrene kan det terrasseres boliger i stort antall, vi har kunnskap og teknologi, vi har penger. Men utbyggere er viktigere enn innbyggere. Er det bunnlinja til utbyggerne som teller mest for våre politikere som etter valget glemte sine løfter til velgerne?
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): «Jeg forundres over at utlendinger har vanskelig for å kalle Norge mitt land»
«Riv skiten» er et utsagn som ofte brukes overfor forlatte, vanstelte eldre bygninger. Dette er satt på spissen, men handler dypest sett om at vi ikke alltid ser verdien eller nytten i det som er oss nærmest og skjønner ikke at dette er vår felles kulturhistorie, vår identitet og vår arv som vi skal forvalte og videreføre til kommende generasjoner.
Vi blir med rette rystet når vi på TV ser fanatikere og terrorister sprenge gamle kulturminner, men reagerer ikke når våre egne kulturminner forsvinner. Ranheim utbygges i stort tempo. Beslutninger om hva som får bli og hva som skal bort, ser ut til å skje uten nevneverdig ettertanke. De siste ti årene har gammel kulturmark blitt stykket opp og bygd ned; Horget på Humlehaugen, et oppsiktsvekkende arkeologisk funn fra førkristen tid; objekter hentes ut, funn registreres, utbygging fullbyrdes.
Viktig kulturhistorisk identitet er fjernet for all fremtid. «Sodatårnet» var et tidstypisk funkisbygg på fabrikken, revet; «Jaktslottet» på Humlehaugen ble brent, eiendomsspekulanter som lar enestående og vernede bygninger falle sammen belønnes av politikere med utvidede byggetillatelser.
LES OGSÅ (PLUSS): Ranheimsforeldre krever tiltak på skoleveien
Verst av alt er rivingen av ringtunet Grilstad gård. Gården, tidligere Erkebispegods, så Krongods før det på slutten av 1600-tallet kom i privat eie av personer som Thomas Angell og senere Peter Fredrik Suhm. Begge var søyler i utviklingen av Trondheim den gang åndsliv og kunnskap sto høyt i kurs. Rivingen av ringtunet er som om våre byåsenbosatte politikere skulle gå for riving av Stiftsgården.
Slik ribbes en bydel for sin kulturelle identitet. Dette er det mulig å ivareta samtidig som en bydel skal vokse, men da må en gjøre nytte av de erfaringer en har fra hurtigvoksende bydeler lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Det finnes mye kunnskap om hva som gjør et samfunn godt å bo i, hva slags omgivelser som gir trygge, glade innbyggere. Vi godtar ikke at «voksesmerter» skal ramme innbyggerne på Ranheim. Det meste kan løses ved god planlegging og demokratisk forankrede prosesser.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: Hvorfor skal andre sette sine liv i fare for å redde en «idiot» som frivillig kaster seg ut fra et fjell?
RIIF er opptatt av fremtida og hva vi overgir kommende generasjoner av ny og eldre kulturhistorie. Dyrkamark er en vesentlig del av regionens identitet og en felles kulturarv. Jordbruksland er tilgjengelig for fellesskapet høst og vinter. Her kan ung og voksen møtes, ake, leke og gå på ski uten transport med bil.
De åkrene som er igjen i bydelen, er på sitt vis Ranheims identitet, som trehusbebyggel-sen på Bakklandet er Baklandets identitet. Det er få åkre igjen og vi kan bare håpe den økonomiske krisen forsinker de store prosjektene som har fått grønt lys, for den grønne streken som trekkes i dag, frigir all dyrkamark på Ranheim til bolig-bygging.
Våre politikere blir gjennom valg gitt tillit til å ivareta alles interesser, stor og liten, sterk og svak. I et demokratisk samfunn inkluderer det å ta særlig hensyn til de små og svake som gjør samfunnsmodellen solid. De sterke har en tendens til å greie seg og vinne frem.
Den alliansen som trakk den Grønne strek, gir oss et krystallklart bilde av hvordan byen styres. Ap går i kompaniskap med Frp og Høyre når de skal ha flertall for nedbygging av matjord. At Ap samarbeider med dem som uttaler at de skal forandre Norge på en måte som aldri kan reverseres er kanskje ventet, men at alle samarbeids-partiene lar seg overkjøre uten å bruke den makt de har, er uhørt. At ikke dette får følger for det videre samarbeidet er vanskelig å fatte. Nedbygging av matjord var en stor sak før valget. Derfor er det trist å se hvor defensive samarbeidspartiene til AP er når en så viktig sak skal avgjøres.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Hun har båret gutten fram i ni måneder og får ikke se han»
Vi etterlyser mot og vilje fra småpartiene som sammen med sine velgere kan tale overmakta midt imot. Når samarbeidspartiene ikke bruker sin politiske makt i denne saken, når skal de da bruke den?
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast:
