Det var en gang en statsminister som het Erna, og denne statsministeren hadde hørt tale om land som hadde stengt grensene sine, og et slikt land ville hun også ha; Norge, mitt Norge.
Så statsminister Erna ga oppgaven til Sylvi, som hadde sittet og rotet i grua i kommunikasjonsbransjen, og som var kjent for sitt blendahvite og glade smil selv når hun snakket om triste og alvorlige ting. Sylvi var ikke den som vek unna, hun smilte blidt og bredt og takket ja. På sin vei møtte hun Kjetil som skriver forutsigbare artikler i Dagbladet, litt sånn intellektuelt smårampete, politisk korrekt ukorrekt, for porno og mot innvandring og så videre, ja, du kan jo tenke deg. Han kunne tidligere være både skarp og morsom, men framsto nå som en smågretten, humørløs skribent med begge beina solid plantet i 90-tallets ironigjørme, men han kunne – hvis han anstrengte seg – fortsatt skrive, ironisk og politisk korrekt ukorrekt, som nevnt, og gi noen spark til den politiske eliten og kulturrelativistene og alle de andre godhetstyrannene, så det var klart, Sylvi måtte jo ha han med på laget.
På veien videre møtte hun Hege, hun sto med nesen i en stubbe, og selv om flere hadde forsøkt å hjelpe henne ut, foretrakk hun å stå med nesen i denne stubben og tenke sine tanker og skrive sine bøker, hun tenkte best slik, hun slapp på denne måten ubehaget ved å løfte hodet og se framover og bakover og verden rundt seg. Hun var en kvinne helt etter Sylvis hjerte.
En flyktning lærte meg hvor heldig jeg er
Hege uttrykte seg med stort patos, mange utropstegn og dystre dommedagsprofetier om at vår tid er ute og at Europas dager er talte, for nå kommer muslimene og tar over, vokt eder, og hun mintes det fredfylte Europa hun selv vokste opp i. Et Europa hvor øst lå knuget under jernteppet, den kalde krigen var riktig så kald, verden hadde i mange år atomtrusselen hengende over seg, et Europa som bare noen tiår før Hege vokste opp var herjet av to verdenskriger som kostet ganske mange millioner mennesker livet, kriger vi hadde stelt i stand på egen hånd, helt uten hjelp fra skjeggete muslimer. Sylvi gikk videre og i veikanten traff hun Knut Arild og Trine, og Sylvi tenkte at dette kan jammen være gode hjelpere, de er liksom litt mot, men av den typen man kan kaste noen kjøttbein til, så legger de seg lydig ned, gnager beina rene for kjøtt, et og annet lite bjeff, riktignok, sånn mest for å markere, for hva er vel menneskeskjebner målt opp mot å sette oljeleting i nordområdene litt på vent, noen flere vindmøller, litt mindre dieselutslipp og en grønn miljøpakke her og der. Tenkte Trine og Knut Arild.
Mangel på inkludering er utfordrende
Dessuten var Knut Arild, i motsetning til Kjetil, ganske morsom, helt uten ironi, litt sånn hjertevarm, liksom, han kunne ta brodden av det meste. Tenkte Sylvi. Så var det noen som kom på den gode ideen at Sylvi burde prøve å flyte rundt i havet, kanskje var det hun, kanskje var det kommunikasjonsrådgiveren, akkurat dette vet ikke eventyrforfatteren, men det spiller liten rolle, for der lå hun og fløt, HBOs John Oliver var litt slem da han sa hun lignet på en gigantisk ostepop, men altså, der lå hun og fløt og smilte blendahvitt og bredt, men hun lignet jo ikke en ostepop, kanskje heller en stor dupp, hvilket ga assosiasjoner til fine fisketurer i vakker, norsk natur hvor regnet vasker naturen ren, men hvor fisken alltid biter.
Og på sin vei videre møtte Sylvi nettrollet, det hadde tre, det hadde syv, det hadde tusenvis av hoder, trollet hadde gått livets harde skole, og det har jo ikke en syrisk 10-åring på flukt fra krig og terror, de vet neppe hva livets harde skole er for de har aldri bodd og arbeidet i dette landet som krever sin mann og sin kvinne og de har aldri betalt et øre i skatt til den norske velferdsstaten, men trollet, ja trollet, det hadde bodd og levd og jobbet i dette landet, Norge, mitt Norge.
Trollet var mot islam, hijaber og annet djevelskap vårt land kan besudles med og som kan ødelegge for våre, ja våre, barns framtid, og trollet ytret seg mer enn gjerne gjennom sublime, fintfølende og dyptloddende kommentarer på sosiale medier og i avisenes kommentarfelter. Syntes Sylvi. Og snipp, snapp snute så var migrantene stengt ute.