I årene etter at The Beatles ga ut debutalbumet «Please Please Me» i 1963, hører man skrik over alt i popmusikken.
Det er mars 1963. The Beatles utgir sitt debutalbum «Please Please Me» som umiddelbart blir en voldsom suksess. I 30 uker ligger albumet på førsteplass på listene i England. Nesten over natten blir The Beatles verdensstjerner på pophimmelen.
En av grunnene til suksessen er trolig den intensitet som preger mange av sangene på deres debutalbum. De er enkle og fengende, men har samtidig en helt egen voldsom ekspressiv kraft. En kraft som skulle bidra til å endre popmusikken. Etter dette albumet er ingenting det samme som før.
Det starter med aller første låt. «I Saw Her Standing There» er en frisk popmelodi om kjærlighet ved første blikk. Paul McCartney skrev sangen, og synger selv.
Les også: Bruce satte Granåsen på verdens rockekart
Den handler om en ung mann som møter en vakker kvinne på en dansekveld. Melodien er fengende, tekstene banale. Det er måten sangen framføres på som gir den ekspressiv intensitet, løfter den opp over det vanlige, og gir den en ekstatisk kraft.
Ooooooh, hyler Paul. Det er det eneste han kan gjøre for å uttrykke det han føler. Gang på gang må han hyle av glede, og gleden uttrykkes i en tilbakeholden ekstase gjennom et skrik.
Det første albumet til The Beatles avsluttes med en coverlåt. 11. februar 1963 avsluttet The Beatles innspillingen av sitt første album med «Twist and Shout».
John Lennon var forkjølet, og etter ni timer i studio er stemmen hans på bristepunktet. Han klarer bare én tagning av «Twist and Shout». Etter det er stemmen slutt.
Det forstår man lett når man lytter til sangen. Lennons skrik er også knyttet til dans, men forelskelsen fra albumets første låt er nå blitt kroppslig begjær. Ekstasen er enda sterkere. Lennon skriker og hyler, et primalskrik om sanselige og kroppslige gleder, i dans og seksualitet.
Les også: De beste etter Beatles
Melodien er enkel, musikken er hoppende glad, det som gjør at den skiller seg ut er skriket. Og snart skulle alle tilhengerne til bandet skrike tilbake på konsertene, i det som raskt ble kalt «Beatlemania».
Som Elvis og andre hvite artister på slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-tallet, var The Beatles inspirert av svarte bluesartister. Den smerte som fantes i gospel, blues og jazz ble oversatt til en mer melodiøs hvit pop-sammenheng. De svarte artistene hadde lenge skreket ut sin livsglede eller angst, sin kjærlighet eller sitt begjær, nå fulgte de hvite etter.
En av de mange svarte artistene som inspirerte band som The Beatles eller The Rolling Stones var Jalacy «Jay» Hawkins. I 1955 spilte han inn låten «I put a spell on you» første gang. Han hadde drukket tett før innspillingen, og da låten startet bestemte Hawkins seg for å skrike i hjel den bluesballaden de skulle spille.
Les også: Kan jeg bare få si at jeg elsker norske menn!
Han hylte og gryntet og skrek seg gjennom innspillingen. Resultatet var noe helt nytt, også for sangeren, som utga en ny versjon året etter, og tok artistnavnet Screamin’ Jay Hawkins.
Den særegne kraftfulle og teatralske sangen til Hawkins, som tidligere hadde vært bokser, ble lagt på toppen av en blanding av både blues, jazz og country. Resultatet ble bannlyst av mange radiostasjoner i USA, men ble også en hitlåt.
Man kan selvsagt gå lenger tilbake i musikkhistorien og finne ekstatisk sang som ligger på grensen til skrik og hyl. I Mozarts «Tryllefløyten» (1791) skriker en mor til sin datter i fullt sinne. I Schönbergs «Erwartung» (1909) hyler en kvinne etter sin elsker, og i Alban Bergs «Wozzeck» (1922) ropes det «Mord! Mord!». Likevel er dette på grensen til skjønnsang, til tross for all rå ekspressiv kraft.
I årene etter «Please Please Me» i 1963 hører man skrik over alt i popmusikken. Robert Plant i Led Zeppelin tar hvit blues til et ekstatisk høydepunkt allerede på debutalbumet i 1969.
På samme tid synger Jim Morrison om at han hører sommerfuglens skrik, og hyler mot månen. Ian Gillan gauler, hviner og skriker på «Deep Purple in Rock» i 1970. Og stemmen til Janis Joplin på «My Baby» på det posthumt utgitte albumet «Pearl» i januar 1971 er på bristepunktet av lengsel og smerte.
Det er en dyp fortvilelse i hennes skrik, hun er helt ute av kontroll, men stemmen har samtidig en rå og røff bluesmelodi, skinnende og brennende.
Les også: Jo, jeg har felt noen tårer for at Trondheims siste videobutikk legges ned
Før skriket nærmest blir obligatorisk i Black- og Death Metal, når kanskje skriket i pop og rock et høydepunkt i Alan Vegas hjerteskjærende skrik på «Frankie Teardrop» fra debutalbumet til bandet Suicide fra 1977. Etter dette kan man ikke komme nærmere mørkets hjerte.
John Lennons versjon av «Twist and Shout» bante veien for alle disse hvite musikerne. Selv overgikk Lennon seg selv på åpningssporet «Mother» på det første soloalbumet hans i desember 1970. Lennon hadde gått i psykoterapi hos Arthur Janov etter at The Beatles ble oppløst. I Janovs primalterapi spilte skriket en viktig rolle, og Lennon foretar i «Mother» et oppgjør både med sin far og sin mor.
«Mother» begynner med kirkeklokker, som i en begravelse, og Lennon tar farvel med sine foreldre i en hjerteskjærende sang om svik og lengsel. Refrenget er enkelt: «Mamma, don’t go / Daddy, come home.»
Og Lennons skrik blir sterkere og sterkere når sangen langsomt tones ut. Han er et overgitt barn som bare kan skrike, selv etter alt som har skjedd i hans liv, er det bare skriket som kan uttrykke det han føler.
Slik er skriket gjennom popmusikken både løftet om lykke, lengselen etter den man elsker, og et uttrykk for smerten alle føler, og som er en del av livet. Det er et språk alle kan forstå, et språk som tillater alle mennesker å finne sin egen stemme.
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
