Det finnes knapt en oppgave eller et problem vi ikke dytter inn i skolen.
Første skoledag. Ingen av årets dager er vel mer full av sommerfugler i magen og kriblende forventning, selv ikke julaften. Fortsatt kan jeg savne det å pakke skolesekken. Et flunkende nytt pennal, blyanter, viskelær og ubrukte skrivebøker. Nærmere kommer man ikke følelsen av å starte med helt blanke ark.
Mandag skal vi igjen sende våre mest dyrebare til et nytt skoleår. For mange er det for første gang, for noen av oss er det den siste. En ting er sikkert. Selv om en skoletime kan fortone seg som et vondt år, så går tretten års skolegang fryktelig fort. Forventningene til hvordan skolen skal ta imot nettopp vårt barn, er likevel de samme. Og de er skyhøye. Men vårt barn er ikke den eneste unike personen skolen skal ta imot. 623 755 unike mennesker, og det bare i grunnskolen. I tillegg kommer nær 200 000 elever i videregående skole. Hver og en med sine drømmer, ønsker, særegenheter, krav og behov.
Dette er lærernes tips til foreldrene ved skolestart
Det er en nesten umulig oppgave for skolen å innfri alle forventningene. Fra elevene, fra samfunnet og ikke minst fra oss foreldre. Skolen er blitt så mye mer enn et sted å lære. Vi skal ikke bare lære å lese, regne og pugge byer i Belgia. Skolen skal «ruste oss til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer», som det heter i læreplanen. Vi skal bli «gagns mennesker», og hvor stor jobb er ikke det?
Skolen skal både danne og sosialisere, oppdra og oppbevare. Vi skal lære å respektere andre, vise omsorg og empati. Men det stopper ikke der. Vi skal utvikle skapertrang. Vi skal bake lussekatter, hoppe bukk, snekre fuglebrett, spille blokkfløyte og strikke lue. For ikke å snakke om at vi skal bli tolerante, hjelpsomme, reflekterte og kritiske. Vi skal lære å si fra, bli modige, ta selvstendige og fornuftige valg, ta ansvar og bli etiske forbrukere. Og som ikke det er nok, skolen skal også være et godt sted å være.
Skolesekken er allerede full av forventninger, og den blir stadig tyngre. Kravene til hva skolen skal være, vokser kontinuerlig. Det finnes knapt et problem som vi ikke dytter inn i skolen. Mobbing. Skolen må lære barna å ikke mobbe. Kroppspress i samfunnet. Skolen må lære barna å være fornøyd med seg selv. Inaktive barn. Skolen må sørge for mer fysisk aktivitet. Usunt kosthold. Skolen må lære barna å like skikkelig mat. Og selvfølgelig ikke gi dem sukker. Vi er blitt raske til å rette pekefingeren mot skolen. Skolen må ordne opp. Lære barna nettvett og endre holdningene. Bake til jul, for å holde gamle skikker i hevd.
Trond Giske mener skolen svikter for mange elever
Skolen fyller så mange oppgaver, men er vi fornøyd? Slett ikke hver dag. Mine minst stolte øyeblikk på skolen har jeg dessverre hatt på foreldremøter. Det har hendt at jeg har følt med den stakkars læreren. Stilt over oss kravstore foreldre som bare har vært opptatt av sine barn (meg selv inkludert). For lyder ikke dette litt kjent: Mitt barn drikker bare sjokomelk, mitt barn skal ikke ha sukker, mitt barn blir misunnelig når andre barn får sjokoladepålegg. Det er for mye lekser, det er for lite lekser, det er feil lekser. Det er for mange turer. Vi synes det er for få turer. Prøvene er for lette, nei prøvene er for vanskelig. Vi får for mye informasjon, vi får for lite informasjon. Det står for mye på lappene, det er for mange lapper. Hvilken lapp? Mitt barn har ikke fått noen lapp. Det er for lange foreldremøter (nei, så rart…). Alle mener vi det godt, vi er så opptatt av vårt barns ve og vel. Men det kan bli litt voldsomt når det er en hel skoleklasse av oss.
I møte med elevene får lærere hver dag bekreftelse på hvor viktig jobb de gjør. Men om de får det fra oss foreldre, er jeg mer usikker på. Også i vår kontakt med skolen har vi en tendens til å fokusere på det som ikke er bra nok. Når vi nå pakker sekken og forbereder barna våre til et nytt år, er det verdt å tenke litt over. Kanskje til og med kjenne på litt takknemlighet. For hverdagen kommer tidsnok. Med gjenglemte matbokser, vått gymtøy og sur kakao på termosen. Blyantene er ikke lenger kvesset og de blanke arkene ligger sammenkrøllet nederst i sekken.
Les også debattinnlegget: Jeg er ei jente på 19 år og jeg tørker rumper på jobb