Blir Trøndelag den eneste nye regionen her til lands? Mye tyder på at større norske regioner blir minst like krevende å gjennomføre som større kommuner.
2017 blir det siste året hvor Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag eksisterer som egne enheter. Da fylkesrådsleder Anne Marit Mevassvik i 2013 lanserte sin plan om å slå sammen fylkene, var det en forventning om at Trøndelag skulle være «frontrunner».
Ved å være tidlig ute, kunne Trøndelag vise vei for andre regioner om å slå seg sammen. Men er det grunn til å tro at det blir slik?
Kanskje blir Trøndelag stående igjen som den eneste regionale fusjonen i denne runden. En kort gjennomgang av den nyere regionale reform-historien kan forklare hvorfor det kan bli slik.
Les også: Disse skal lede det nye Trøndelag
Fikk du med deg fjorårets heteste debatter? Her er tre ord som får fart på samtalen i et kjedelig juleselskap.
På 1980 og 1990-tallet vokste det fram en bevissthet om regionenes betydning for samfunnsutviklingen, og begrep som «regionenes Europa» fikk fotfeste også i Norge. På denne tiden var det i første rekke Arbeiderpartiet som var eksponent for større regioner, gjerne omtalt som landsdelsregioner, mens Høyre og Fremskritts-partiet gradvis utviklet mer skepsis mot et selvstendig, folkevalgt regionalt nivå.
I løpet av 2000-tallet fattet Stortinget flere vedtak som i sum hadde stor betydning for det regionale nivå, men som pekte i vidt forskjellige retninger.
Anført av Arbeiderpartiet vedtok Stortinget for eksempel å overføre sykehusdriften fra fylkeskommunene til staten fra 2001. Dette vedtaket alene fjernet to tredjedeler av fylkeskommunenes aktiviteter.
Samtidig, og under vekslende regjeringer, har man i lang tid tillatt de ulike statlige etatene å utvikle sine egne regiongrenser helt uavhengig av fylkeskommunenes grenser. Per i dag er NAV fylkesforvaltning den eneste statlige etaten som følger fylkesinndelingen fullt ut her til lands.
Her er kronikken om et eget «Kripos» for fredet bebyggelse
Parallelt med disse ukoordinerte regionaliseringsprosessene i statens egne rekker, ble det på 1990-tallet tatt initiativ til en formell regionreform der fylkeskommuner skulle slås sammen til større enheter.
De mest ambisiøse så for seg Norge delt inn i fire landsdelsregioner med betydelig indre selvstyre og ansvar for tunge velferds- og utviklingsoppgaver. Men slik skulle det ikke gå.
Ikke bare var det betydelige uenigheter mellom partiene på Stortinget, der Arbeiderpartiet ønsket større regioner, mellompartiene ville ha flere og mindre regioner, mens Høyre og FrP helst ville droppe det regionale nivået som sådan. I tillegg skar regionspørsmålet på tvers av partiinterne interesser, og så å si alle politiske partier hadde regionale politikere som hadde oppfatninger om egen region som avvek fra moderpartiets nasjonale linje.
Denne kronikken er veldig godt lest: Uførereformen er en katastrofe for mange
Selv om et klart flertall på Stortinget sannsynligvis så behovet for endringer på det regionale nivå, var den politiske situasjonen fastlåst. Den tiårs lange og intense regiondebatten kulminerte for Stortingets del i en «Forvaltningsreform» gjeldende fra 2010. Denne reformen la ikke opp til sammenslåinger av fylkeskommuner, men tilførte fylkeskommunene noen nye oppgaver, og understreket fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør.
I fjor ble fylkeskommunenes framtid, gjennom et stortingsforslag fra Venstre, en integrert del av den pågående kommunereformen.
LES OGSÅ: I disse kommunene fortsetter debatten
Så langt kan diskusjonen tyde på at den mislykkede prosessen som formelt ble avsluttet for bare seks år siden, allerede er glemt. Men det er egentlig lite som er nytt siden forrige gang, og lite tilsier at de vil ha større suksess nå, de som argumenterer for større regioner.
Høyre og Frp, som sitter på regjeringsmakten, ønsker fremdeles å avvikle det folkevalgte regionale nivået, og ingen klare løfter om nye og større oppgaver til regionene har så langt kommet fra den kanten. Legg til at vi befinner oss nært et stortingsvalg, og sannsynligheten for at Stortinget tør å trosse vedtak gjort i landets fylkesting er for-svinnende liten.
Les også kommentaren: Gikk du glipp av romjulssalget? Frykt ikke, tidenes januarsalg er her. Igjen.
I dette lys er det god grunn til å se på forslag om en felles Vest-landsregion, Viken-region eller en nordnorsk region som spill for galleriet, som nok har sine entusiastiske tilhengere, men som ledende politikere innerst inne ikke tror vil overleve den politiske behandlingen i fylkesting og storting.
I skrivende stund er det allerede klart at verken Møre og Romsdal eller Rogaland ønsker en Vestlandsregion, at Akershus, Østfold og Oslo ikke ønsker å gå inn i Viken, og at Finnmark ikke ønsker en nordnorsk region.
I lys av reformhistorien er det liten grunn til å forvente at en ny Trøndelags-region vil bli kronet med tunge nye oppgaver, eller at den vil få selskap av mange andre nyetablerte regioner.
Men det representerer ikke nødvendigvis noen ulempe for Trøndelag, som gjennom en felles region vil kunne opptre med en felles trøndersk stemme.
Og som en liten bonus til oss forskere – den nye Trøndelagsregionen inviterer til å sammenligne, og til å kritisk undersøke den påståtte positive effekten av å kunne «tale med en stemme».
Hør stortingsrepresentantene Snorre Valen (SV) og Frank Jenssen (H) oppsummerer det politiske året 2016 sammen med Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, i denne spesialutgaven av «OmAdressert»
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.