Jeg trodde at livet som bilist uten DAB skulle bli tungt. Ja, knapt til å bære. Det ble det ikke. Jeg har kommet i kontakt med min indre trekkspillentusiast. Bare det!

De som kjenner meg ble ikke spesielt overrasket over at jeg ikke sto først i køen for å få installert DAB-adapter da NRK ble fjernet fra FM-nettet i Trøndelag.

Jeg får holde ut. Tenkte jeg. Vente til trykket hos bilradiospesialistene dabbet (ok, billig «pappahumor,» men fristelsen var ikke til å motstå) av – og ikke minst til prisen har gått ned, og det har kommet flere aktører i markedet. Flere tusen bare for å få et DAB-adapter. Ha! Nei du. Man får klare seg med P4 og Radio Norge. Tenkte jeg, i min enfoldighet.

Det gikk ikke mange dagene før jeg lå gråtende over rattet, i ren utmattelse over enda en gang få høre Dire Straits´ «Money for Nothing» eller – gud forby – «Walk of Life.»

Les også: Livsfarlig radio tok fyr mens Tove sov

Og reklamene. Ja, radioreklamene. Framført med prestestemmer; enten manisk entusiastiske eller fullstendig resignerte, uansett – stemmer som framfører et budskap de selv knapt tror på.

Men så, i april, ble jammen disse to radiostasjonene fjernet, også. Det jeg trodde skulle bli en sorg, føltes som en velsignelse. Og en ny verden åpenbarte seg for mine radioører.

Lokalradioene. Radio Fosen. Nea Radio. Radio Trøndelag. Her får man siste oppdateringer om dugnadslag på kirkegårdene, det er nesten noe Kjell Aukrust over det, og musikken, da. Lite visste jeg at jeg egentlig har et bankende hjerte for 70-talls svensktopp. Eller sviskekøntri.

Man føler seg hensatt til en annen tid. Da livet gikk saktere, og Elvis Presley fortsatt var Kongen. Da menn gikk med hatt, og de voksne fortsatt røkte inne. Ja, røkte i det hele tatt. Da somrene var solfylte, og lykken i livet var en Mariekjeks og et glass lunken, gul saft på stranda. Og kroneisen faktisk kostet en krone.

Les mer av Ørjan Greiff Johnsen: Trenger vi samfunnskritisk krim?

Programlederne snakker som i gamle dager. Ikke med 50-talls filmavisstemme, hvor vedkommende hørtes ut som han (det var alltid en han) gikk på en kjemisk cocktail man ikke får på resept.

Nei, mer som 70-tallsstemmen, hvor en programvert på NRK kunne ønske velkommen til barne-tv med et stemmeleie som i vår tid ligger nærmere det man bruker når man skal fortelle nasjonen at kongen har avgått ved døden.

Dette er ikke negativt ment. Slett ikke. Her har vi med sindige trøndere å gjøre, som får Alf Skille og MidtNytt til å høres ut som en helt vanlig kveld på Paradise Hotel. Det skal mer til enn et nedlagt meieri eller en ulv på bygdebesøk for å bringe disse ut av likevekt. Det er noe trygt over det.

Før brukte jeg å lytte til P2 i bilen. Da ungdommen satte seg inn ble det umiddelbart byttet stasjon til Radio Energy. Som den demokratiske far jeg er lot jeg de holde på.

Se tv-duellen på adressa.no: Hvor i Trøndelag finner vi det viktigste historiske stedet?

Men, hei. Alternativet var russesanger. En uhyre sjelden gang kunne det komme en sang jeg likte (i denne sammenhengen betyr det at jeg ikke fikk nervøst sammenbrudd av den). Da nynnet jeg gjerne med. Ungdommen så rart på meg.

Så kom en serie låter som la en ellers fin dag i grus. Etter en time på veien kunne jeg føle for å tenne et duftlys eller to. Det var nesten så man vurderte et lavendelbad. Sånn bare for å komme til hektene.

Jeg var inne på tanken å starte en støttegruppe for tenåringsfedre mot Radio Energy og russesanger. Men med FM-nettets svanesang døde også denne kanalen ut. Amen. Herren lønner sine teknologitrege tjenere.

Opptatt av debatt? Les også: Cirka 1000 busser vil passere gjennom boligfeltet i uka

Har jeg savnet NRK og P2? Nei. Det føles mer som en lettelse å slippe Politisk Kvarter på vei til jobb. Sinte politikere som snakker i munnen på hverandre? Jeg betakker meg.

Men jeg synger fortsatt. Ikke lenger med munter falsettstemme til The Weekend, «I´m a motherfuckin´starboy.» Nei, nå er stemmen i egne ører mer i kategorien dyp og mystisk: «You ain´t nothing but a Hound Dog.» Eller jeg hører en trekkspillslått.

Ungdommen ser fortsatt rart på meg. Før de kobler iPhonen til bilstereoen. Og hvis denne historien har et budskap, så er det dette: DAB-fri bil nytes best alene.

orjangreiff@hotmail.com

Hør våre kommentatorer snakke om SP's overmot, syklistkrangel og 80-tallets tilbakekomst

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter