Aleppo har mistet historiske bygninger, basarer, palasser, moskeer, bad, plasser og gater. Gjenoppbyggingen må gi byen sine historiske rammer tilbake.
I 2004 var jeg oppdagelsesreisende i norsk kulturarv. Med 23 kolleger fra hele verden opplevde jeg stavkirker, gårdstun, gamle trehoteller og historiske byer under en drøy ukes ekskursjon med Unescos internasjonale trekurs, som Norge arrangerer annethvert år. Å oppleve eget lands kulturarv gjennom utenforståendes blikk var lærerikt.
LES OGSÅ: Forfallet på Møllenberg kan stoppes
Dette er «min» kulturarv, men å knytte min moderne norske identitet til historien er ingen selvskreven øvelse. Forankring er ikke det samme som gjenkjennelse. Jeg ser store verdier i den norske kulturarven, likevel sier den lite om min identitet som verdensborger av 2018. Fortiden er et fremmed land, også for innfødte. I løpet av kurset ble jeg kjent med en konservator fra Aleppo i Syria som hadde viet sitt unge yrkesliv til å forese restaurering av byens bygningsarv – byen ble innskrevet på Unescos verdensarvliste i 1986. Hennes stillferdige profesjonalitet og varme skildringer av byen hun arbeidet med vakte min nysgjerrighet. Året etter vurderte vi Aleppo som reisemål, men UD frarådet reiser til Syria, og vi bestemte oss for å utsette til ting hadde roet seg. Dette var i 2005.
LES OGSÅ: Han er største huseier på Møllenberg
Det vil ta tid før reiseplanene fra 2005 kan gjennomføres. Det er mer enn en by som skal gjenreises før Aleppo igjen blir et mål for turisme, konferanser eller vennebesøk. Aleppo har mistet historiske bygninger, basarer, palasser, moskeer, bad, plasser og gater. Storparten av innbyggere er på flukt. Ifølge rapporter fra Unesco er over 60 prosent av den historiske byen skadet. Murbyen Aleppo, med sine bestandige murer og det tørre varme klimaet som gir optimale bevaringsforhold, ble offer for noe annet enn tidens tann. Hvor min konservatorkollega befinner seg vet jeg ikke.
LES OGSÅ: Er det bare 1800-tallet vi skal verne?
Uttalelser fra den syriske kulturminneforvaltningen har likevel vært optimistiske. Mye kan berges og restaureres. I mengden av nyheter om voldshandlinger og politisk maktspill får kulturminnene lite oppmerksomhet. De fortjener mer. Å gjenreise en by betyr tak over hodet, med muligheten for å bygge et liv og gjenreise et samfunn. Å berge den historiske byen betyr å ta vare på kunnskap, hus og gater, og gjenkjennelige for dem som skal tilbake. Gammel bystruktur vitner om utallige generasjoners levde liv og gir tidsdybde som også kan forstås av dem som besøker byen for første gang. Byens materielle historie har relevans, både lokalt og for det internasjonale samfunnet. Gjen-oppbyggingen må gi Aleppo sine historiske rammer tilbake. Og verdenssamfunnet må kjenne sin besøkelsestid, og bidra med det de kan.
I mellomtiden får vi ta vare på vår egen by, og håpe at de som har flyktet hit tar til seg byen, med alle særpreg og skavanker, og gjør den til sin. Trondheims tusenårige historie tilhører alle som bor her. Og alle som flytter hit blir en del av byens historie.
Fortiden er et felles fremmed land, og det er et land som vi alle har rett til. På trekurset var vi 23 nasjonaliteter som alle sto like fremmedgjort overfor norsk treskurd fra middelalderen, men fant sammen i beundringen av håndverket og menneskets evner til overlevelse og tekniske og kunstneriske frembringelser, og i respekten for fortiden og det bestandige i det forgjengelige. Fortiden er et felles fremmed land, men det er også et koordinatsystem. Kulturarven gir tilknytning og tilhørighet. Vi orienterer oss i et internasjonalt landskap, med kulturarv som kart og kompass.
Trondheim er fortsatt trebyen, og tre er et forgjengelig materiale. Likevel har byen en godt bevart historisk identitet, gjenkjennelighet og tidsdybde. Når vi klarer å ta vare på byens historiske identitet og kvaliteter i byutviklingen, tar vi vare på noe viktig. Tankene går til konservatoren i Aleppo som under de verst tenkelige forhold mistet sin gamle by.
Høytidene oppfordrer til refleksjon, til omtanke og raushet, og nyåret er tiden for gode forsetter. La oss passe på byen vår, og på hverandre.
