16 minusgrader er mildvær. Du har ikke opplevd ordentlig vinter hvis du ikke har opplevd 50 minusgrader.
Jeg skal nå forsøke meg på en sjanger jeg vanligvis unngår. Vi kan kalle sjangeren «godt voksen journalist mimrer om sin egen ungdom». Sjangeren er problematisk, for den kan bli navlebeskuende. Den kan også føre til at journalisten skildrer fortida i et rosenrødt skjær, som om alt var mye bedre den gangen. Det var det selvfølgelig ikke. Det meste var mye verre. Norge befant seg i den mørkeste middelalder helt til utpå 1970-tallet. Mannlig homofili var for eksempel forbudt til 1972.
Men én ting var bedre. Det var kaldere. For å holde meg til sjangeren: Da jeg var ung, da var det kaldt, da.
LES OGSÅ: Laveste marstemperratur i Trondheim på 117 år
De siste dagene har vi opplevd et voldsomt oppstuss fordi det er noen flere minusgrader enn vanlig. Da jeg våknet i går, var det 16 minusgrader der jeg bor. 16 minus er ikke kaldt. Der jeg vokste opp, er det en beskjeden vintertemperatur. I Trøndelag kan vi heller ikke påstå at det snart er vår når vi bare såvidt er i gang med mars.
Jeg er antakelig ødelagt etter mange år i Trondheim, for jeg syntes likevel det var kjølig. Jeg tok på topplue og votter før jeg satte meg på sykkelen. Et pysete påfunn, selvfølgelig, for da jeg vokste opp, brukte vi ikke topplue hvis det var mildere enn minus 25.
De tøffeste gutta gikk barhodet også i minus 30, men de fleste tok på lua når gradestokken viste rundt 40. Det gjorde den jo rett som det var, og jeg skal innrømme at jeg syntes det var «i kallast laget», som vi sa der jeg vokste opp, på Røros.
De siste dagene er folldølene blitt norgesberømte bare fordi de har hatt minus 40. Onsdag morgen ble det målt minus 42 i Hådalen ved Røros, men det var ingen offisiell måling, og den vakte ikke samme oppmerksomhet omkring i landet. Men selv om folldølene fikk oppmerksomhet, har de lite å skryte av. Minus 40 er en ganske hverdagslig sak.
Nå skal jeg fortelle dere hva som virkelig er kaldt: Minus 50 grader er kaldt. Det er så kaldt at hvis du skal holde huset varmt, må du fyre så intenst i ovnen at malingen smelter på veggene. Og det holder ikke med pyseved fra Estland. Bare saktevokst fjellbjørk fra Rørosvidda gir nok varme.
Nyttårsaften 1978 fyrte vi så hardt at malingen rant av veggene. Den offisielle målingen var rundt 45 minus, men det var på jernbanestasjonen. Jeg feiret kvelden i et hus ved Glomma, og der var det 50. Kanskje 50,5!
Allerede tidlig på formiddagen skjønte vi at det ville bli kjøligere enn vanlig. Det var tungt å starte bilen, og den var stiv i fjæringa da vi kjørte til samvirkelaget for å kjøpe øl og fyrverkeri. Vi hadde topplua på, til og med inni bilen. Da er det kaldt.
Gradestokken lå midt på førtitallet i mange timer, men vi levde i håpet. Kvikksølvet så ut til å ha en svakt fallende tendens, og det var mulig at vi ville nå 50-tallet utpå kvelden. Det gjorde vi, og det var stas.
LES OGSÅ: Meterologene fryktet ekstremvær i julehelga
Jeg tror én av oss syntes det var så stor stas med slik kulde at han hoppet ut av loftsvinduet. Men dette er bare et vagt minne og må tas med store klyper salt, for det er lenge siden, og det var sent på kvelden.
Det som i hvert fall var stas, var å sende opp fyrverkeri uten votter i minus 50. Noen sa at vi hadde så mye frostvæske innabords at det ville sikkert gå bra. Det gjorde det.
Jeg ser tilbake på nyttårsaften 1978 med vemod. Kanskje kommer den kalde, fine tida aldri tilbake. Kanskje vil jeg aldri mer få oppleve at femti minusgrader biter i øreflipper og fingre.
Om ti måneder skal jeg feire førtiårsjubileum. Jeg håper det blir gørrkaldt.