Veistrekningen er til irritasjon. Men etter at vi fikk ny bil, ble veien faktisk også livsfarlig.

Jeg kjører Ford over Tiller. Har gruet meg for å igjen ta turen mot Melhus. Men mora mi trenger et besøk. Og før jeg kan dyppe mammas sprø havrekjeks i en varm kopp krydderte, må jeg overleve Klettkrysset. Et helt vanlig, ubetydelig veikryss som på mystisk vis har sklidd ut og overtatt store deler av Trøndelag. I alle fall alt mellom Tiller og Melhus. Trauste Klett er ikke til å kjenne igjen. Det lever sitt eget liv.

Veistrekningen er til irritasjon. Men etter at vi fikk ny bil, ble veien faktisk også livsfarlig.

Les også Adresseavisens mening: Tungtrafikken må bort fra Klett sentrum

Min Ford. La meg presentere; Frank Fjottolf. En overlegen besserwisser av en tyskert. En såkalt «intelligent» bil. Med null tillit til sjåføren. Totalt blendet av sine egne linjer og unge alder. Han slapp ut på veiene i fjor, proppfull av hormoner og som mange unge gutter selverklært verdensmester bak rattet.

Så skal jeg drikke te på Melhus. Vi har akkurat passert Tiller og Fjottleif begynner å bli grinat. Han har ikke noe tro på det han kjenner under hjulene. For ingen veistrekning er vel slik? Han tror jeg bokstavelig talt er på jordet. Det er da jeg kjenner det. Det rykker og drar i rattet. NEEEEEIIII! Jeg tviholder på rattet, mens Frank Fjottpeis rister og drar i motsatt retning.

Jeg prøver fortvilet å holde meg på veien og roper ut: «HALLO! All veivinga med rattet er nødvendig fordi veien faktisk ER SÅNN! Vi er på KLETT!» I siste liten før jeg meier ned en storbonde får jeg kjempekrefter og tvinger rattet på rett kjøl.

Opptatt av debatt? Les også: Ikke la frustrasjonen din gå ut over oss som sitter i kassa

Han er laga for kontinentet, Fjottpeisen. Og et Klettkryss i fri flyt og med ørt-og-førti rundkjøringer minner fint lite om en stortysk autostrada. Her kjøres det over jorder, under jernbanelinja, på kryss og tvers så bare sørpe, veikjegler, hester, veiarbeidere og gjødsel skvetter om hjulene. En brunstig stålkasse med sans for 4-felts motorvei kan bli forvirra av mindre.

Da bilprodusenten beriket min nye Ford med «uovertruffen intelligens» var det kanskje for å være grei. Og redde meg tilbake i veibanen når jeg sovner. Noe jeg for øvrig gjør fint lite av i bilen. Og skulle jeg sovne, så vet jeg å parkere først.

Lite ante vel de om at den mørke, strømlinjeformede og kompakte kjekkasen stadig skulle havne på Klett. Jeg synes ikke han er intelligent overhodet. For intelligens innbefatter også sosiale og emosjonelle komponenter. Noe min kjekke Frank ikke besitter. En bil er intelligent om den vet å gi sin uforbeholdne tillit til den som faktisk kjører bilen! Meg f.eks. Uansett. Lavpanna muskelbunter med altfor mange hestekrefter under den blanke kassa passer bedre på en motorvei i München enn i et overutviklet Klettkryss. Noen ganger så bråbremser han også. Men over Klett MÅ man ligge tett oppi hekken på bilen foran om man skal være sikker på at Veivesenet ikke legger om veien igjen rett foran nesa på en.

Mer debatt: Bruker halv milliard på en skole som ikke trengs

Nå har jeg for øvrig skjønt det. Har funnet ut hvordan jeg kan få kjøre i fred uten stadig innblanding fra den klåfingra Fjottpeisen. Det er genialt. Jeg bruker bare blinklyset. Det setter ham helt ut! Ja, blunker du til mannfolka nå i etterdønningene av metoo, faller de i paralyse og lystrer som en veldressert hund. Ja, det blir jo voldsomt mye blinking, da. Helt utrolig mye faktisk. Og så blinker jeg litt ekstra for å være helt sikker. Har jo unektelig utviklet en velbegrunnet angst når Frank Fjott stadig blander seg inn i kjøringa mi. Når jeg nå blinker i hytt og pine så tror bila mi at jeg med VITENDE OG VILJE kjører bananas over Tiller og Klett. «Kvinnfolk …» Synes jeg hører ham … Men så holder han de usynlige pølsefingrene sine i det minste unna rattet mitt.

Så om du ser ei middels flott, middels gammal med enorme solbriller sittende dypt nedi setet, blinkende som gal til høyre og venstre. Så er det bare meg. Og jeg prøver egentlig bare å overleve kjøreturen over Klett. Og hadde jeg vært 20 så hadde jeg heller kommet frem svett, støl med aktiv dødsangst enn å kjøre som et blinkende juletre i vårløsninga. Men nå er jeg moden kvinne som vet å gjøre gode valg. Har akkurat begynt å mene at det er bedre å være teit og overleve enn å være kul og dø.

Når var det veiarbeidet skulle være ferdig, sa du?

I 2020, ja.

Det var litt lenge å holde teen varm, faktisk. Så her kommer jeg, mamma! Blinkende.

Hør våre kommentatorer snakke om Hytteturen fra helvete, messenger-mobbing, Trond Giske på fest og litt politikk

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter