Da er enda en konfirmasjon vel overstått, og talen til datteren min er gjennomført. Jeg håper jeg klarte å sende med henne i alle fall noen viktige og vektige ord på veien.

Å ha en konfirmant i hus innebærer at man må sette seg litt ned og tenke, og mimre. Det i seg selv er ganske fint, og det vekkes både gode minner, og tanker om det man faktisk har klart, og det man skulle ønske man hadde fått til litt bedre som forelder. Man blir også påmint hvor fort årene går, og det er litt vemodig å tenke på at hun snart er klar til å fly av gårde, på egne vinger.

LES OGSÅ: Jeg har sett folk som legger ut videor hvor de kaster tusenlappene i været

Men hva er det som har vært viktig for meg, som mor, å pode inn i min datter? Og hvilke hovedbudskap prøver jeg å sende med henne videre, når jeg nå har en mulighet, i anledning av en merkedag som konfirmasjonen er i et ungt menneskes liv? Jo, jeg har et håp om at hun vokser opp med et ønske om å være et gagns menneske. Det å være et gagns menneske står for meg som det å være et godt medmenneske, som lever for mer enn seg selv. Som kjenner på felles plikter, å være engasjert i verden og menneskene omkring seg, og en som ikke alltid setter seg selv og sine egne behov først. Å være et gagns menneske betyr for meg også å gjøre nytte for seg; ikke i den forstand at man alltid skal streve og jobbe og ikke kan koble ut og slappe av. Men mer i form av å gjøre sin plikt, og så kreve sin rett, både i forhold til de nære rundt seg, men også i en større sammenheng.

Les også Oddveig Storstads kommentar: En annen slags konfirmasjonstale

Høres dette litt gammeldags og traust ut? Jo kanskje det. Men det syns jeg er helt greit, og jeg mener faktisk at det er litt av hele poenget. For i en tid der vi, og ikke minst barna våre, vokser opp i et stadig sterkere selvrealiseringssamfunn, der det ofte dreier seg mer om meg enn vi, er det etter min mening på tide å dyrke litt mer av andre typer verdier, om de så er både trauste og tradisjonelle. Fordi det vil være med å gjøre både min datter og andre unge bedre rustet til verden de møter når de blir voksne.

Les også: Det koster å holde fest for konfirmanten

Det er mange utfordringer og svøper knyttet til vår tids forherligelse av selvrealiseringen og prisingen av individets rett. Én ting er å være ungdom og bli overlesset med så mange valgmuligheter, inntrykk og påvirkninger, enten det er skolevalg, hvordan man skal se ut, ja i det hele tatt hva man skal mene og tro om det meste. Det ligger ofte en enorm forventning til både å lykkes, og å skulle utnytte alle mulighetene man har fått utdelt. Jeg tror det for mange ligger en stor ufrihet i det å ha en så stor tilsynelatende frihet, og at det fort kan kjennes som et nederlag og skamfullt om man da ikke klarer å utnytte alt dette. Og man blir ofte sittende alene igjen med følelsen av at det er ens egen feil om en ikke makter å lykkes.

LES OGSÅ: Overrasket over hvor mye tro jeg finner hos konfirmantene

Vi kan vel heller ikke nekte for at vår moderne kultur har blitt mer flyktig på mange måter, der alt fra tro, tradisjoner og faste «ritualer», til relasjoner mellom mennesker har blitt mye mindre forutsigbare og stabile, og mer prisgitt den enkelte. Selv om mye har blitt til det bedre, med økt frihet og større egenrådighet, tenker jeg at dette også kan gjøre det enda mer utfordrende å være ung i dag, og å slå rot, enten det er inni seg eller ytre sett.

Når det er sagt, er det noe som sier meg at vi som er voksne rundt disse ungdommene våre også har noe å tenke på. Det ble jeg enda mer bevisst på da jeg leste at to videregående skoler i Trondheim valgte å droppe og gå i 17.-maitoget i år, etter at elevene hadde fått valget om de skulle stille i toget eller ei. Noen mener at ungdommene må få bestemme selv, og at de må få lov til å slappe av hjemme eller gjøre det de ønsker. Men hva tenker bestefar eller oldefar, som kanskje kjente krigens redsler på kroppen, og som har levd i en annen tid? Kanskje skulle vi få disse tenåringene til å ønske å stå opp og gå i nettopp dette toget, og skjønne at de er en del av noe mer og noe større? Og rope hurra for at de er så vanvittig privilegerte, tross alt?

Kari Løvendahl Mogstad